mar 312010
 

(Fra kommentaren til Johannesevangellet av den hellige Augustin, biskop av Hippo.)

Kjæreste brødre, den kjærlighetens fylde vi skal elske hverandre med, har Herren bestemt da han sa: “Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.” Av dette følger det som den samme evangelisten Johannes sier i sitt brev: “Slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre”. For vi må fremfor alt elske hverandre, slik han elsket oss, han som gav sitt liv for oss. For vi leser jo i Salomos Ordspråk: “Dersom du sitter til bords for å spise aftens hos en mektig mann, legg nøye merke til hva som blir satt frem for deg; legg hånden til verket, for du vet at du må gjøre gjengjeld”. Hvilken mektig manns bord er det her tale om, om ikke det bord hvor vi mottar hans legeme og blod som gav sitt liv for oss? Og hva betyr det å sitte til bords, om ikke å gå til alters i ydmykhet? Og hva betyr det å legge nøye merke til hva som blir satt frem, om ikke å bli seg så stor nåde fullt ut bevisst? Hva betyr det å legge hånden til verket og vite at du må gjøre gjengjeld, om ikke det jeg nettopp sa, nemlig at slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre. For sa sier apostelen Peter: “Kristus led for oss og etterlot oss et eksempel, for at vi skulle følge i hans fotspor”. Det er dette som menes med å gjøre gjengjeld.

Det var dette de salige martyrer gjorde med brennende kjærlighet. Dersom det skal ha en mening når vi feirer minnet om dem, og dersom vi går til Herrens bord i det måltid hvor også de spiste seg mette, skylder også vi å gjøre gjengjeld på samme måte som de. For vi minnes dem jo ikke ved Herrens bord på samme måte som vi minnes de andre som hviler i fred, det vil si ved å be for dem, men snarere slik at de ber for oss, om at vi må følge i deres fotspor. For martyrene har vist den kjærlighet Herren sa var den største.

Det er ikke dermed sagt at vi kan være Herren Kristi likemenn, selv om vi lider bloddøden for ham. Han har makt til å gi sitt liv, og makt til å ta det igjen; vi derimot kan ikke leve så lenge vi vil, og dør gjør vi, selv om vi ikke vil det. Ved å dø tok han straks i sin egen person døden av dage, mens vi i hans død blir satt fri fra døden. Hans kjød var uforgjengelig, vårt kjød skal ved verdens ende iføres hans uforgjengelighet etter at det først er gått til grunne. Han hadde intet behov for å frelse oss, mens vi, uten ham, intet makter. Han er vinstokken for oss som er grenene, og utenfor ham kan vi umulig leve.

Endelig, selv om bror dør for bror, flyter ingen martyrs blod til forlatelse for brødrenes synder, og det var dette han gjorde for oss. Han har ikke pålagt oss å etterligne ham i dette, men å takke ham for det. Når altså martyrene lot sitt blod flyte for sine brødre, gjorde de gjengjeld for det de hadde tatt imot ved Herrens bord. La oss derfor elske hverandre slik Kristus elsket oss og gav seg selv for oss.

  8 Responses to “Matutin, onsdag stille uke: Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner”

  1. Jeg stopper, og leser en, to og tre ganger; “Han hadde intet behov for å frelse oss”….

    Slik jeg oppfatter det, og føler at Gud elsker oss Joh 3:16…. Pga hans kjærlighet, så hadde han behov for å frelse oss. Det fører til hans store alt-omsluttende sonoffer. Om Gud hadde en valgmulighet? Vet jeg ikke? Han selv oppfyller all rettferdighet, med sin død. Rettferdigheten har ikke lenger krav på oss, døden lenger ingen brodd?

    Gud må vel ikke gjøre noe(?), for han er Gud…godt er det da at det er en barmhjertig, kjærlig Gud og rettferdig Gud (vi har). Så spørsmålet, eller ønsket om å utdype hva du tenker med; “Han hadde intet behov for å frelse oss”(?)

    God påske, …og en stille uke for “nærmere deg min Gud, nærmere deg”

  2. Eller….dette er ikke dine ord, men den hellige Augustin?! Uansett, så undres jeg over det samme, “behov for å frelse”. Så sin kommentar og syn på det hadde vært prisverdig….jeg kan da ikke være den første som stusser over ordbruken, til biskopen av Hippo. d.s.

  3. LokeB, såvidt jeg kan forstå det så betyr det at Gud ikke trenger oss for noe. Han har ikke behov for oss. Hans kjærlighet er derfor helt ren og uten egennytte. Det gjør derfor ikke hans kjærlighet mindre, men større, at han tilbyr oss frelse selv om han intet behov har for oss. Hans sonoffer var på grunn av kjærlighet, men ikke på grunn av noe behov. Han har ikke noe ufullstendig ved seg som blir oppfylt av at vi er til og blir frelst, men skapte oss, og vil frelse oss, av ren fullstendig uegennyttig kjærlighet. Vel, det er i alle fall slik jeg forstår det.

  4. Ja, …det er slik jeg også forstår det. Ordene, sett isolert, uten å legge til kjærlighet. Blir tomt, trist, og en (egenskap hos) Gud, vi heldigvis ikke kjenner til.

  5. Ja, det er god gammel katolsk lære at Jesu frelsesgjerning er en totalt uforskyldt gave til oss. Og det er slik Augustins ord må forstås.

  6. LokeB, det jeg mener er at det er slik jeg forstår uttrykket St. Augustin bruker. Det er jo akkurat midt i en kommentar hvor han snakker om hvordan vi skal elske hverandre slik Gud elsker oss at ordene forekommer. Da blir det naturlig å påpeke at det er kvaliteter ved Guds kjærlighet og Kristi offer som vi ikke kan etterligne.

    Du har rett i at man kan stusse litt før man får tenkt litt over det fordi vi ofte blander sammen fraværet av behov med fravær av kjærlighet. Men det at Gud ikke har behov gjør som sagt ikke Hans kjærlighet mindre, men tvertimot større. Han elsker oss uten å ha behov for å gjøre det, mens vi aldri kan komme bort fra vårt behov. Slik jeg forstår det kan vi tvertimot kun elske skikkelig når vi skjønner vårt behov for Gud og prøver å fylle vårt behov med Ham. I den grad man kan det, kan man også elske andre bedre og med mindre egeninteresse.

  7. Det var en veldig grundig, utfyllende kommentar og betraktning. Forståelsen til Augustin uttalelse øker. Takk-

  8. Når en først stusser, undre og grunnes…så setter det ofte igang en prosess. Dette resulterte at jeg kom over disse ord om den hellig Katarina av Siena,s; “Dialog” Et foredrag holdt av Jeanne Wreden, op på Lunden kloster 26 April 2007;

    “Når man elsker seg selv som Guds bilde og liknelse, da vil kjærligheten føre til enhet med Gud og mennesker, men å elske seg selv utenfor Guds milde speil; det er å elske et falskt selvbilde. Katarina kaller det ’selvisk kjærlighet’. Det isolerer menneske fra både Gud og mennesker”.

    “Selvisk kjærlighet, eller egenkjærlighet, forgifter hele verden, sier Katarina, fordi den står det dobbelte kjærlighetsbud i mot, men i frelsesprosessen vil den ta stadig mindre plass i menneskets liv etter hvert som det følger Kristus til forening med Gud”.

    Det er vel i dette (vårt) “selvbildet” vi, skiller oss i (fallent) vesen fra Gud(?) Dette er en forståelse, jeg ser først nå. Gud er ikke styrt eller motivert i forhold til behov eller lengsler, som oss. En kjærlighet i den største betydning.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)