Professor ved MF, og katolikk, Bernt T Oftestad, skrev i går i Vårt Land et leserinnlegg, som tar utgangspunkt i p. Arnfinns Harams kronikk i Aftenposten siste uke – som jeg skrev om her. Her skriver Oftestad bl.a.:
«I Aftenposten 24. mars anfører pater Arnfin Haram at opphevelse av kravet om sølibat for det alminnelige presteskap vil bidra til å forhindre overgrepskriminalitet i Kirken. Men også en gift katolsk prest vil kunne være overgriper. Her er ekteskap ingen hindring. I det katolske systemet ville han imidlertid ha vært beskyttet av den hemmelige forvaltning innen hierarkiet – forflyttet, men ikke anmeldt. De skjebnesvangre virkninger av det katolske hierarkiets autoritære struktur og det overdrevne hemmelighold er kommet for dagen gjennom overgrepssakene.
Hemmeligholdet er et alvorlig systemproblem i Den katolske kirke. Det har vært en avgjørende forutsetning for overgrepenes omfang både i antall og tid. …
For den umoralske breddevirkning av det autoritære hemmeligholdet er øyentjeneri, karrierisme og medløperi. Allerede i USA var det whistleblowers som i lang tid gjorde anskrik om overgrep. De ble overhørt, marginalisert, trakassert. Systemet lukket seg og løste sexkriminaliteten i presteskapet på sin egen ødeleggende måte. Å være whistleblower i Den katolske kirke er med andre ord ikke noe for sarte sjeler. Heller ikke her i Norge. Man spør seg hvordan kirken skal komme over den krise vi nå gjennornlever. Det vil knapt være tilstrekkelig å finne prester og biskoper som har sviktet.
Man bør endre mentalitet og kultur innen hierarkiet. Krisen er ikke påført kirken utenfra. Vi står overfor en indrekirkelig krise.»
At presteskapet har sitt eget fellesskap, med en indre lojalitet, er det ingen tvil om. Og at det kan være uheldig i denne sammenheng er det nok noe i, men det er knapt den mest sentrale faktoren i overgepsskandalen. Jeg var selv i Forsvaret i 3 år (som feltprest) og oppdaget der det sterke fellesskapet offiserene der har, og flere andre profesjoner har også et sterkt indre samhold, f.eks. politiet og legene. Et slikt fellesskap er ofte en styrke og en hjelp, selv om det også kan ha negative konsekvenser (for utenforstående) av og til.
For meg er det nok en viktigere måte å forklare problemet på, at holdningen i hele samfunnet til slik misbruk var annerledes inntil ganske nylig, det vitner jo fortellinger fra skoler og ulike barneinstitusjoner om også her i Norge – og legene trodde tydeligvis at terapi kunne helbrede forbryterne. Hvor lenge er det f.eks. siden lærere, helsesøstre o.l. i Norge ble pålagt å anmelde seksuelle misbruk av barn og ungdommer når det fikk mistanke om det – er det så mye mer enn 15-20 år?
Alt dette er svært beklagelig (og det er riktig at man skulle kunne vente seg noe mer av Kirken), men det blir samtidig ubalansert på man angriper Kirken uproporsjonalt mye – som man nå gjør. Den katolske Kirke har jo også for noen år siden ryddet opp forholdsvis godt. Her er f.eks. reglene i Den katolske Kirke i Norge om hva man skal gjøre ved seksuelt misbruk av barn og unge – fra 2003.