Jeg tar ut en kommentar fra Anna (herfra) og legger den ut som et eget innlegg:
«Det er en refleksjon over begreper og mentaliteter som mange ser ut til å ta for gitt, som jeg er ute etter. Dette er et ømtåelig og sårbart punkt. Eller rettere sagt, det er blitt det. Strengt tatt handler det mye om en «som man reder så ligger man» problematikk og hvordan løse den. Men vi er nødt til å snakke om det, uansett hvor ømtåelig det er. Samtalen har egentlig startet for lengst.
Mange norske katolikker er faktisk født katolikker. Og andre, som meg, kom til Kirken i relativt ung alder og har derfor hatt en katolsk identitet mer eller mindre hele vårt liv, og gitt den videre til nå etterhvert voksne, katolskefødte norske barn. Jeg, og en god del andre norske katolikker, satt i kirkebenkene rundt om da de første vietnamesere og polakker dukket opp. Selv tilhørte jeg da en ørliten menighet bestående av et par nordmenn og så de katolske, europeiske (og et par amerikanske) ektefellene til lokale norske menn og kvinner, og deres barn. Utlendingene var i flertall. Presten var utlending, tysk. Dette miljøet, i den grad noen i det hele tatt ville ha tatt seg bryet med å sette et navn på det, var internasjonalt. Jeg kan ikke huske at noen noensinne reflekterte over, eller analyserte og begrepsatte tilstanden. Det var en katolsk menighet kort og godt. Samtlige messer var på norsk – selv om utlendingene var i flertall, med noe iblandet latin på faste messeledd når det skulle være «fint». Ordet innvandrer var ikke oppfunnet enda, eller hadde enda ikke slukt alle andre ord. Vi brukte språket bedre, og snakket om flyktninger, innflyttere, emigranter, da disse kom. En innvandrer, slik ordet etterhvert brukes, er en person som defineres som et offer for noe, og som derfor trenger særlige hensyn. Mind you, det var ikke katolikkene i Norge som ga ordet innvandrer dette implisitte innholdet.
Så det er den politisk ideologiske måten innvandrerne ble tatt imot på som har laget et problem. I en idéell verden hadde katolske innvandrere rett og slett bare gått opp i de lokale katolske menighetene uansett hvor små de var, og demonstrert Verdenskirken i praksis. Kirken er ikke internasjonal, som du sier. Den er overnasjonal. Og det er hovedforklaringen på at katolske innvandrere er godt assimilert i samfunnet forøvrig. Katolikker har ingen spise og kleskodepreferanser, og heller ingen modernitetsproblemer. Som Jana påpeker her over, språket spiller ingen rolle fordi en katolikk kan gjenkjenne messen over alt. Så hvorfor er katolske innvandrere så dårlig assimilert innad i Kirken av alle steder? Pål Veiden på Minarva nett http://www.minerva.as/2010/09/13/jeg-er-ogsa-svak/ har skrevet det innlegget jeg lenge har drømt om å skrive. Sjekk gjerne ut denne samtidig http://www.minerva.as/2010/09/08/fordi-jeg-føler-det-slik/ – omtale av Dalrymples bok om følelsestyrranier. Poenget er at man definerte innvandrerne som svake. De som det måtte tilrettelegges spesielt for. Dette er i bunn og grunn respektløst fordi det gir innvandreren en annen standard enn den man krever av seg selv .Og der er vi enda. Veiden snakker om de svakes vetorett. Dette er ikke en rett de har gitt seg selv, men som har blitt tilrettelagt for dem av velmenende omgivelser.
Selvsagt kan såkalte konservative innvandrerne være en motvekt mot norske «raddiser». Dette er et poeng flere har nevnt, og det har mye for seg. Men forutsetningen er å være såpass involvert i den opprinnelige menigheten at ens egne holdninger kan ha en positiv innflytelse. Jeg er enig med deg i at de norske høymessene er fantastisk smeltedigler. Og er ikke det symptomatisk for Kirken egentlig? Så hvorfor da opprettholde nasjonalgruppene som en faktor i menighetslivet? For folk som har vært her i snart to generasjoner (som de fleste historikere regner en genreasjon, dvs 20 år)? Det er da ikke Kirkens ansvar å tilrettelegge for etniske sosiale fora – sjømannskirkesyndromet?
Så, nei. Jeg tror ikke det er så mye irritiasjon ute og går, egentlig – selv om det er det òg- som det er en sårhet over at Kirken i Norge ikke retter seg mot byen og landet lenger, altså det Urbi et Orbiperspektivet jeg etterlyste i det første innlegget som startet tråden. Jeg er helt overbevist om at den store trosmanifstasjonen sommerens prosesjoner kunne ha vært, ble kraftig redusert av altfor utstrakt bruk av utilgjengelige språk. Hvem mente man å henvende seg til? Jeg mener katolisismen helt unødvendig ble understreket nok en gang som noe fremmed og eksotisk – noe som drukner i resten av multikultigreiene.»
I mine 11 år i Bergen (fra 1995) oppfattet jeg alltid ‘politikken’ slik at de store innvandrergruppene skulle komme i de norske messene de fleste søndager, og så få én søndag i måneden på sitt eget språk og med sin egen kultur. Og allerede i 1995 hadde katekesen på andre språk (dvs. vietnamesisk) sluttet, så der samlet man absolutt hele menigheten på ett sted. Etter hvert kom det inn engelske søndagsmesser hele året, ikke bare for turistene om sommeren, noen som forstyrret hovedstrategien en del.
Jeg kan ikke anbefale at man skal ta bort all nasjonal sjelesorg, for den dekker et behov, og på den måten får man tak i de litt mindre aktive i hver språkgruppe. Men her i Oslo er situasjonen helt annerledes; på svært mange språk er det messe hver søndag. Men det er vanskelig å få gjort noe med dette; vi strever jo enormt for å få plass til alle, og det er også en viss uklarhet om hvem som har kontroll over alt det som skjer i Oslo og omegn.
Personlig syns jeg også man med fordel kan begrense språkene en hel del når man har felles prosesjoner o.l.
Da jeg var barn, gikk jeg på katolsk skole i utlandet, og min barnetro ble katolsk til tross for at jeg hadde foreldre som var aktive i Statskirken. Når jeg har vært på katolske messer hvor det har vært overvekt av nordmenn, har jeg fundert over hva som er forskjellen på Den Katolske Kirken i Norge og Statskirken dersom man ser bort fra de»ytre faktorer» slik som liturgien. Dette har jeg kunnet gjøre i og med min oppvekst også har vært i Statskirken. I hvilken grad er DKK i Norge påvirket av at norske konvertitter ( «innvandrere») har tatt med seg sin kulturbakgrunn?
I mitt yrkesliv har jeg i mange år arbeidet blant ikke vestlige innvandrere og fått mange venner blant dem. Min erfaring er at jeg har hatt mye å lære av dem. Min erfaring er også at det er begrenset hva det offentlige i Norge har kunnet gjøre for denne gruppen når de trenger hjelp. Derfor ser jeg at nasjonalgruppene i Kirken har en viktig funksjon også for å kunne hjelpe mennesker til å bli bedre integrert i vårt samfunn. Målet må være integrering, ikke assimilering, og vi nordmenn bør kunne tenke på hva vi kan lære av andre.
Til Oddvar – kan ikke innvandrersjelesorg fungere uavhengig av autonome «nasjonale» grupper? Slike grupper danner seg uformelt uansett, på samme måten som vestlandsstudentene engang i tiden møttes på Kaffistova i Oslo. Er ikke det tilstrekkelig organisering? Å være en nasjonal gruppe er jo en faglig terminologi for et folk som enten har eller vil ha, statlig autonomt selvstyre – type oppdelingen av Balkan fra 1990-årene og fremover. Jeg tror ikke at de som begynte å bruke ordet og la til rette for de «nasjonale» grupper i menighetene, tenkte så mye over begrepets egentlige innhold og konsekvens. Men det ligger en aksept av autonomi i ordet som jeg synes bryter med selve idéinnholdet i begrepet katolsk.
Til Else – lære og lære fru Blom, jeg har alltid lurt på hva folk «lærer» av innvandrere når de sier at de gjør det. De fleste innvandrere kommer fra forhenværende og nåværende diktaturer. Er det det påståtte familiedsammholdet igjen?
Begrepet innvandrerkirke, slik vår biskop brukte ordet ovenfor daværende minister Bjarne Håkon Hansen, var vel plassert. Det beskrev noe om et arbeid Kirken gjør som den norske staten hverken kjenner til eller anerkjenner. Anekdotiske, dermed subjektive, beretninger om hvor mange venner man har blant ikke-vestlige innvandrere har ingenting med diskusjonen om autonome grupper innad i katolske menigheter å gjøre. Du tror da vel ikke at jeg og andre er uvenner med innvandrerne i menighetene våre? At vi ikke har personlige venner blant innvandrere?
Når det gjelder kulturspørsmålet ditt er det vel heller slik at vi tar norsk lynne med inn i kirkerommet. I det hele tatt, vi kan med hell parkere hele kulturordet og heller snakke om lynne og vaner. Kultur er et faglig begrep på samme måte som nasjonal, og er derfor noen nummer for stort i de fleste sammenhenger.
De nasjonale gruppene er jo ikke autonome; de organiseres i menigheten under sogneprestens overoppsyn. Bispedømmet har så et kontor som disponerer prester fra ulike land/ som snakker ulike språk. Så gjøres det avtale om hvilke helger prestene skal reise til de ulike menighetene, utgifter dekkes osv.
Mitt inntrykk har vært at sogneprestene har hatt kontroll over denne nasjonale sjelesorgen – som skal være et tilbud i tillegg til menighetens vanlige arbeid. Alt ligger altså til rette for at dette arbeidet ikke skal få noen negative konsekvenser (mht. isolering etc.), men i Oslo er situasjonen, som jeg nevnte, en hel del mer komplisert.