En av bloggens lesere har nylig sendt meg en kommentar, som er ganske interessant, og som jeg derfor velger å legge ut som eget inlegg:
Apropos messen på latin, eller egentlig behovet for å bli enige om fellesspråk slik jeg ser det: I sommer opplevde Norge at to byer, Bergen og Oslo, har hatt store katolske utendørs prosesjoner. Slike offentlige prosesjoner er, eller kunne ha blitt, en kraftig og tiltrengt manifestasjon av katolsk tilstedeværelse, og dermed allminneligjøring, i et sekularisert Norge. Jeg mener det ligger et stort apostolisk potensiale i å allminneligjøre seg seg selv og ikke gjøre terskelen så unødvendig høy for å komme til Kirken. Jeg mener disse unike manifestasjonene dermed reduserte seg selv en del når så og si alle andre språk enn landets eget ble brukt i stor utstrekning. Ut fra et Urbi et Orbi-perspektiv, hvem mente man å henvende seg til? Var det det “mangfoldet” som skulle vises frem igjen? Verdenskirken? Synes ikke det uansett?
Ikke misforstå, jeg synes det var praktfullt at vi kom oss ut på gatene igjen etter noen hundreår innendørs. Men jeg er redd det tildels ble en “kultur”-manifestasjon – kultur her som i multikulti. Tilskuere og forbipasserende ville “forstått” latin som uttrykk for det genuint katolske. Og så selvfølgelig norsk for å forankre det universelle og overnasjonale lokalt.
Jeg tror ikke på latin som enespråk før latinskolene igjen er et universelt og obligatorisk faktum. Men det jeg derimot har tro på er at det i land som Norge og England, med masseinnvandring, må bli mulig å enes om å opprettholde latin som Kirkens universelle språk – i kompaniskap med landets eget verniculare språk. Dette for ikke å drukne i såkalte nasjonale messer og fragmentering.
Jeg nyter forøvrig nydelige novus ordo-messer på latin her jeg bor. Imidlertid lesninger og preken på norsk – det beste fra to verdener så og si. Vi har laget fine hefter med teksten på messens faste ledd på latin/norsk og latin/englesk. Enkelt og greit, og ordningen har stor språklig dekning.
Jeg er enig i at det nokså sjelden er aktuelt å lese messens lesninger på latin (men gjerne resten av messen, og ulike faste og universelle bønner), og etter min mening var det vel dette (og nesten ingenting annet) konsilfedrene hadde i tankene, da de la noen føringer til hvordan messen burde revideres.
Og her kan jeg legge til at man når som helst gjøre også når man feirer den tradisjonelle latinske messen i dag, også kan lese lesningene direkte på morsmålet, det har pave Benedikt tydelig skrevet i sitt motu proprio om utvidet tillatelse til å bruke den gamle messen.
Dette er det bare å si Amen til!
Velskrevet argumentasjon, og med en god logikk vedrørende en solid og vektig refleksjon.
Før i tiden (inntil slutten av 60-tallet) hadde man prosesjon fra St. Olav Domkirke, via St. Joseph Kapell, hvor det var bygd et et meget vakkert blomster-utsmykket ute-alter – deretter rundet prosesjonen Vår Frelsers Gravlund ut til Ullevålsveien – og derfra ned til St. Olav Domkirke igjen. Det hele foregikk på latin, med salmer på norsk fra Katolsk salmebok. En minnerik årlig opplevelse.
Tor
Tor minner meg på noe jeg har lurt på lenge; hvorfor sluttet man med prosesjonene? Hvem bestemte det, og hvorfor? Eller gled det bare ut, og hvorfor? De ofte ørsmå katolske menighetene i en drøy hundreårsperiode, gikk bramfritt ut i gatene i et mentalt klima hvor ikke bare katolisismen var en fremmed fugl i Norge, men heller ingen annen multikultivelvilje var å lene seg på. Hvorfor ble det vanskeligere å gå ut da omgivelsene ble enklere?
Denne biten av norsk, katolsk historie, altså fra slutten av 1960-tallet – fremtrer for meg som ullen. «Ingen» kan riktig gjøre rede for hva som skjedde. Jeg er ikke nostalgisk men opptatt av livet i våre nåtidige, og dermed fremtidige, menigheter. Vi, som lokalbefolkning og dermed menigheten i opprinnelig forstand, blir ikke bare en minoritet i egne menigheter, men behandles? oppfatter oss selv? som om vi ikke har noen ordentlig katolsk historie og praksis, men må lære dette av innvandrere. Dette er både uhistorisk og ahistorisk. Vi har en uavbrudt kristen historie og kultur som er mye eldre enn asiatiske katolske innvandrere har f.eks, i tillegg til en moderne katolsk historie og praksis, om enn midlertidig avbrudt på 60-tallet.
Jeg har lenge lurt på hvorfor Kirken i Norge skal omtales og oppfattes som en «innvandrerkirke» og hva man egentlig tror man sier med det. Skal det ha noen betydning på noe vis, og hvorfor det? Hva hendte med begrep som «internasjonalt miljø»? Det ligger selvsagt en helt annen politisk tenkning bak begrep som «internasjonal miljø» og «flerkulturelt samfunn». Det internasjonale miljøet, det være seg i et land, en by eller en menighet (som våre katolske menigheter fra 1840-årene og fremover), har ingen problemer med å gå opp i en høyere enhet. Den multikulturelle tenkingen er derimot dannet for å avvikle den høyere enheten. Og det jeg ikke kan forstå, og som jeg synes det bør komme en diskusjon på etterhvert, er hvorfor en politisk, dekonstruksjonistisk filosofi (Foucault oa) og ideologi skal implementeres i Kirken i Norge og styre våre menigheters liv?! Vet man ikke at det er en ytre, påført ideologi? Eller tror man? noen? at denne tenkingen representerer en objektiv sannhet?
Jeg har forsøkt å ringe inn et komplekst problemområde og gjøre det så kort som mulig, så bær over med eventuelle usammenhenger, sprang og bristende logikk. Dette krever nesten en avhandling. Hele hensikten er å komme frem til hvordan vi, igjen, konkret og praktisk skal kunne ta på oss den misjonsbefalingen som ligger på oss. Gjennopprettingen av Babel kan da umulig være veien å gå.
«Jeg nyter forøvrig nydelige novus ordo-messer på latin her jeg bor. Imidlertid lesninger og preken på norsk – det beste fra to verdener så og si. Vi har laget fine hefter med teksten på messens faste ledd på latin/norsk og latin/englesk. Enkelt og greit, og ordningen har stor språklig dekning. »
Ja, hvorfor ikke hvis enheten er viktig.
Russisk ortodokse bruker fremdeles kirkeslavisk, nettopp for å holde på enheten. Det som nå mer og mer blir tydelig nå er at språkgruppene deler seg opp i «sine egne» arrangementer. Menighetene fragmenteres i stedet for å integreres. Alle ser det nok ikke slik, men jeg synes at grupper som forutsetningsvis skal bo fast i Norge bør integreres i menighetens hovedmesse.
Ja, Anna – Takk for dine velskrevne ord.
Du berører viktige ting her, som jeg er enig med deg i. Så vidt jeg vet, så har jo Den katolske Kiken i Norge sluttet å være en misjonerende kirke for det norske folk. Og ”vi er en innvandrerkirke» er jo det gjentagne mantraet man så ofte ser fra mer eller mindre offisielt hold. Og for ikke så lenge siden (13.08.10), hadde Andreas Dingstad et innlegg på verdidebatt.no om nettopp dette multikulti – som det saliggjørende vedrørende den prosesjonen som nyss var (han postet det før prosesjonen). Han fremhevet her sterkt Kirken som et flerkulturelt prosjekt nærmest, som om DET er Kirkens misjon og mening her til lands. Og innlegget het da også ”Multikultur i Kirken”. Dingstad poengterte faktisk hvor viktig Kirken var på dette området, som her da ble som et slags politisert partsinnlegg for den multikulturelle stat. Jeg tenkte, at her kommer det neppe noe ”hurrarop” – hvilket det heller ikke gjorde. En kommentar var alt. Det var også vært å merke seg, at ingen luthersk-kristne lesere her hengte seg på.
Vi hadde jo begge for en stund siden noen betraktinger angående denne litt særegne problematikk på Pater Haram sin blogg, hvor undertegnede reagerte på dette med at Den katolske Kirke i Norge ikke skulle være en norsk katolsk kirke også – at dette ligger til grunn her i vårt land – innenfor den verdensomspennende katolske kirke sin virksomhet. Kirken er BÅDE nasjonal i sin praksis og utøvende virksomhet innen den enkelte nasjon/landområde og universell vedrørende det å favne alle folkeslag i den vide verden.
Jeg var bare en ung gutt den gang, men fast ministrant ved disse begivenheter. Disse prosesjonene var et ”naturlig” innslag i miljøet den gang også, hvor det da naturligvis ikke var det flerkulturelle prosjekt som var budskapet, men den katolske tro med dennes rikholdig liturgi og dens videre tilstedeværelse og utbredelse i Norge, og – må jeg tilføye – som en videreførende praksis i og med Den katolske Kirkes tilbakevenden til landet, som Hennes rettmessige historiske- og kulturreligiøse stilling derfor skulle tilsi.
Før het det seg slik; Unge Norske Katolikkers Forbund, UNKF – Nu heter det ”Norges Unge Katolikker”. En markert forskjell fra ”norske” til en multikulturell «nøytral» betegnelse som unge katolikker i Norge. Og integrering er dette i alle fall ikke, det er i den praktiske hverdag i virkeligheten en kirkelig segresjon innen menighetene.
For å forenkle det hele i en logisk avsluttende linje; Den katolske Kirke i Norge er norsk – ikke utenlandsk.
Tor
Hvorfor kritisere Andreas Dingstad for hans strategiske tenkning?
Ellers, heller ikke jeg forstår hvorfor innvandrere skal ha sine egne messer etc. Da jeg flyttet hit for 12 år siden, slo tanken meg aldri om å kreve messe på tsjekkisk. Språket spiller ingen rolle så lenge en messe er gjenkjennelig som en messe.
Uff ja Tor, jeg beklager at jeg ikke fikk fulgt opp den tråden hos pater Haram.
Og du har rett. Dette hadde jeg helt glemt. På et eller annet tidspunkt leste jeg faktisk i Broen at Norge ikke lenger var misjonsområde fordi «Norge hvilte trygt i den norske kirkes hender» og var nå gått over til å være innvandrerkirke istedet – dette var da ment som en økumenisk honnør også.
Begrepet «sjømannskirke» kom siden banen, og for ikke så veldig mange år siden heller – i en sviktende analogi til hvordan nordmenn i utlandet bruker de norske sjømannskirkene som et sted å treffe andre nordmenn, lese aviser, etc. Visstnok brukes disse kirkene også til å holde gudstjenester … Men altså, Den katolske kirken kan da ikke være et slags religiøst kultursenter og åpent oppgi sin misjonsvirksomhet? Det må da være teologisk feil rett og slett. Er det mulig å reise en sak til biskop og pastoralråd? Du Tor, som skriver og analyserer så godt burde skrive om dette til Pastoralrådet. Jeg har lenge tenkt på å lage en sak til biskop og Pastoralrådet selv. Eller finnes det andre fora som er bedre egnet? Jeg ønsker å ta denne debatten til et forum hvor den kan få praktisk betydning.
Det foregikk tydeligvis en eller annen form for kortslutning en gang i tiden. Og masseinnvandringen kom på det politisk mest ubeleilige tidspunkt som tenkes kan – har ikke raddisene i Kirken tilrettelagt for multikultikirken – på samme måten som de har tilrettelagt for multikultisamfunnet? Heldigvis er det slutt på å bruke begrepet «sjømannskirken» i det minste.
Jeg likte heller ikke Dingstads innlegg på verdidebatt. Det er mulig at det han mente å si var at det finnes andre innvandrere i Norge enn muslimer, og at katolske innvandrere faktisk er greit assimilert i samfunnslivet uten særkrav om respekt og trussler mot rikets sikkerhet og ikke sloss de innbyrdes heller, og at det var dette som skulle vises frem i Mariaprosesjonen. Det ironiske er jo at innad i Kirken er de ikke godt hverken assimilert eller integrert, men krever tvert imot stor plass. På den annen side skal det heller ikke underslås at den uheldige avviklingen av katolsk praksis var et faktum da masseinnvandringen begynte. Det var ingen prosesjonsforberedelser å bli integrert inn i, ingen jublende feiring av Olav, Norges evige konge de kunne absorberes i, eller lokale Mariafeiringer. Tvert i mot satt det katolikker rundt omkring som oppfattet Olavsberetningen som et dumt og overtroisk eventyr man ikke hadde noe forhold til. Som sagt, innvandringen kom på det allermest ubeleilige tidspunkt. Men det er jo ingen grunn til å fortsette med dette tullet.
Det stykket i Broen Anna refererer til har jeg også lest. ….
Dette med «innvandrerkirke» er etter min oppfatning svært problematisk. Tors analyse treffer spikeren på hodet. Det blir en sementering av en oppfatning av at Kirken ikke er norsk, men noe utenlandsk. Det er faktisk slik at vi har en lengre katolsk historie i dette landet enn f.eks diverse asiatiske land har, dog avbrutt av «firehundreårsnatten».
Det er nærliggende å oppfatte bruken av «innvandrerkirke» som et forsøk på så score billige poeng hos det politisk korrekte etablissement samt derigjennom sikre inntekter fra offentlige penger idét man soler seg i glansen fra å være med på den multikulturelle utopi.
At det kom utenlandske katolikker til Norge med fromhetstradisjoner som fremdeles var i live, var selvsagt en god ting. Som Anna riktig påpeker, latterligjorde man her på berget både Olavssoga og mye annet. Å lese helgenbiografier på katolsk.no er ofte ingen hyggelig lesning fordi man hele tiden skal relativisere autensiteten med tillegg som «dette er ikke bevist» , «bare en legende» og liknende. Man bør kunne overlate til andre å komme med en slik kritikk mot helgnene.
Videre er Anna inne på graden av assimilering og integrering av utenlandske katolikker og her er jeg klinkende enig med henne. De er ofte slett ikke integrert eller assimilert. Det beror helt på gruppens størrelse og opprinnelse. For eksempel er det enorm forskjell på filippinere og vietnamesere.
Hei Tor og Anna,
Hvis dere hadde lenket til http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread70964/, så vil leserne se at at intensjonen ikke var en ukritisk hyllest til multikulti-ideologien, men å ta for seg både styrken ved vårt internasjonale preg, og samtidig problematisere litt rundt multikulturen i Kirken med dets segregeringstendenser osv. Dette er et svært ømtålig område for en del katolikker – både etnisk norske og innvandrere – og jeg kan ikke se at mange bloggere har vært inne på temaet før? Så fint at det fører til litt diskusjon om Kirken og dets identitet i Norge…
Virkeligheten er sjelden svart-hvitt, og som Kirke må vi forholde oss til situasjonen slik den faktisk er. Det faktum at vi ved anledninger som Mariaprosesjonen viser vår katolske tro og internasjonale preg er et sterkt trosvitne for sekulære nordmenn, og kan kanskje også være med på å bryte ned noen fordommer mot katolsk tro og kristendom generelt?
Leser man mellom linjene så kan det virke som om dere irriterer dere litt over de katolske innvandrerne, og føler at de er en trussel mot deres norske katolske identitet? Jeg ser ingen grunn til at dere skal gjøre det, men snarere fortsette å bygge den norske katolske identitet – det trengs. Kanskje vi her endog kan lære noe av de ulike nasjonale gruppene, som selv har egne sterke identiteter?
Har akkurat vært i Sverige og snakket blant annet med biskop Arborelius. Der er forholdene helt andre og enda mer komplekse, hvor bla. kaldeere og melkitter har egne menigheter og holder seg stort sett for seg selv.
Nei, Tor. Kirkens misjon i Norge er ikke å være et flerkulturelt prosjekt – slik du tolker mitt innlegg – men å bære vitne om Kristus til verden. At den i tillegg også fungerer som en møteplass og har en integrerende funksjon er en stor bonus som storsamfunnet nå legger merke til. Her ligger det et stort potensial, både til misjon og fremme av Kirkens beste. Skulle vi forresten kun vært etnisk norske ved Mariaprosesjonen, så hadde vi vært hvor mange? 50?
Anna: du skriver at «raddissene» i Kirken har tilrettelagt for multikultikirken/samfunnet. Men ser du ikke også at de mange katolske innvandrere – de fleste verdimessig konservative og lojale mot Kirken – kan fungere som en motvekt overfor disse raddissene i Kirken som du misliker?
Forøvrig er jeg enig at Latin hadde vært en god ide som fellesspråk ved neste anledning, hvis det er praktisk gjennomførbart. Jeg og flere med meg ble noe språkforvirret….
Mvh
Andreas
Hei Andreas! Kult å få kommentar fra deg. Jeg leste innlegget ditt opp igjen og forsto mer enn av «originalen» i august fordi du forklarer litt mer om intensjonen her. Innlegget forblir imidlertid difffust for meg. Du mister mange av oss norske katolske veteraner, og en god del andre, med begreper som «innvandrerkirke» og at «kirken i Norge har vært og fremdeles er en innvandrerkirke». Som jeg skrev over, hva er det man egentlig tror man sier når man kaller Kirken i Norge for en innvandrerkirke? Skal det ha en betydning for noe? Og hvorfor det? Kan føye til her, hvis man kan svare positivt på de to første, hvordan? For å nagle poenget, hva er den prinsippielle forskjellen på en menighet i Norge i 2010 og de etnisk mangfoldige i f.eks. Korinth eller Gallatia ca 56?
(En hel del av kommentaren er tatt ut og kanleses her: http://aomoi.net/blogg/2010/09/hvordan-bor-kirken-i-norge-vare-en-innvandrerkirke/ )
At du ser ut til å tro at jeg har ment at det etniske mangfoldet nærmest skulle være uønsket i prosesjonene, og dermed menighetene, viser at du misforstår når jeg, og andre, snakker om Kirken som norsk. Tvert i mot, for en trosrmanifestasjon det hadde blitt hvis alle disse etniske gruppene var med på å henvendte seg til byen og landet på landets språk. Og for en kulturmanifestasjon det ville ha blitt! Det hadde blitt den kulturmanifestasjonen jeg tror du mente å skrive om.
Beklager et litt sent svar, men jeg var bortreist i går. I mens har det skjedd mye her på bloggen i anledning dette tema ser jeg. Og i en konstruktivt forklarende tone. Gledelig!
Aller først; Takk til Anna og Trond for fin respons. Dere konkretiserer utmerket hva dette temaet dreier seg om, og hvilke tanker en del av oss gjør seg – med hensyn til det utmerkede opprinnelige innlegget på denne post. – Og til Anna; Alt i orden vedrørende debatten på Pater Haram sin blogg. Den kan både du og jeg være fornøyd med. – Og hva gjelder «misjonsvirksomheten» som du var inne på her, så har jo nu en del andre her på bloggen også tatt opp dette, så vi er jo gledelig nok ikke alene her. Når det gjelder «analytiske evner» – så ser jeg om en masse bra hoder her, som både evner og formår å sette dette på trykk, så også til Kirkens ledelse, for en eventuell avklaring. Og da tenker jeg på ikke minst deg selv! Men Takk for din tiltro til meg, som også så vel betegner deg selv som et raust medmenneske.
———–
Så til godeste Andreas Dingstad;
Hjertelig Takk for ditt rake svar, og positive respons! Og hyggelig at du tok deg tid til å skrive her. Debatten er viktig – som du nevner, og man må våge den som du selv er inne på. Jeg synes din kommentar både var utfyllende og forklarende, som et tillegg til det du tidligere har skrevet. Jeg beklager, at lenken til det du skrev på verdidebatt.no ikke kom med i min første kommentar her. En ren forglemmelse, da jeg alltid (presseetisk), som regel bruker å ha det med som referanse, når man henviser til noe som andre har skrevet.
Jeg ser, at den godeste Anna har kommet med et velformulert «pangsvar» – som ingen kunne gjordt bedre. Jeg stiller meg bak hennes eksemplarisk skrevne betraktninger her, de er dekkende for undertegnede tanker også, saklig og informativt. Jeg noterer meg nu, Andreas, at avstanden oss alle i mellom ikke er veldig stor hva gjelder intensjonene dine her, vedrørende Den katolske Kirke i Norge. Det gleder meg stort. Vil likevel fremheve noen momenter vedrørende det du her skrev – sett fra mitt ståsted naturligvis…
Du skriver her;
– «…Leser man mellom linjene så kan det virke som om dere irriterer dere litt over de katolske innvandrerne, og føler at de er en trussel mot deres norske katolske identitet? Jeg ser ingen grunn til at dere skal gjøre det, men snarere fortsette å bygge den norske katolske identitet – det trengs. Kanskje vi her endog kan lære noe av de ulike nasjonale gruppene, som selv har egne sterke identiteter?…» –
Du tar definitivt feil med hensyn til ”trussel og irritasjon” som man leser «mellom linjene». For der står intet! Og katolsk-innvandrede personer er jeg vant til gjennom hele mitt innfødte katolske liv; Ungarere, polakker, tyskere, hollendere, irlendere, kroater og tsjekkoslovaker (som det het den gang) – for å nevne de viktigste nasjonaliteter. Jeg har kjent så mange av dem. Og vært beriket av disse menn og kvinner, da også som barn blant andre katolske barn, samt fremragende søstre og prester. Og i hele den tid, etter Kirkens tilbakevenden til Norge, har disse nasjonaliteter mer eller mindre preget Kirken, og vært Hennes drivkraft, ja selve navet. Disse mennesker akklimatiserte seg, naturaliserte seg – og ble norske. Uten noe simsalabim. ”Integreringen” den gang var uten de store komplikasjoner av ”utenforskap”, den foregikk nærmest med en ”tvungen” automatikk (man var selvhjulpen uten noe hjelpeapparat fra myndigheter den gang), men som sagt – uten uoverstigelige problem, hverken mentalt, språklig eller kulturelt. Ja, det hele var så vellykket med hensyn til tilpasset norskhet, at man ikke på noen måte behøvde, at verken tenke på eller innføre politiserte ord som «integrasjonspolitikk» eller «flerkulturell» i språket av den grunn. I vår norske katolisitet var disse troende en selvsagthetens naturlighet, sammen med oss norskfødte. Så en katolsk kirke med bare etnisk norske, er det ingen her som har postulert, naturligvis.
De siste tiårs masseinnvandring har dog avstedkommet en massiv forandring også innen Kirken her til lands. Mens det før var europeiske grupper, som lett lot seg assimilere grunnet det faktum at disse ny-tilkomne tilhørt samme kulturkrets og derigjennom også hadde en felleseuropeisk identitet – er det nu slik at store fremmedkulturelle grupper har fått innpass. Dette som et resultat av norske politikeres håpløse ”åpne grensers politikk”. Resultatet av så store innvandrede grupper på kort tid, er – da også i en katolske kontekst blitt til en ikke-ønsket segresjon – som på sikt ikke tjener Kirkens samhold og enhet her i landet. Når du nevner ”en norsk katolsk identitet” Andreas (som du også skriver at du ønsker ser jeg), så lurer jeg jo litt på om det skal gjelde hele Kirken samlet, eller, at du vil at også norsk-etniske (nordmenn) skal arbeide for sin egen etnifiserte gruppe innen vår katolske kirke? Jeg antar at det ikke er det du ønsker, men jeg spør for å unngå en eventuell missforståelse, grunnet dine sterke ønsker om at man bør «snarere fortsette å bygge den norske katolske identitet»?
Og en liten digresjon her; Jeg humrer jo litt når du skriver at; ”Kanskje vi her endog kan lære noe av de ulike nasjonale gruppene, som selv har egne sterke identiteter? Ja, det kan du nok si til våre myndigheter, slik at norsk identitet også kan bevares for ettertiden. Men dog vel ikke i en katolsk/religiøs/liturgisk kontekst vil jeg tro…?
Så når du undrende lurer på om katolske innvandrere er en «trussel mot norsk katolsk identitet» – nei, så langt der i fra pr. i dag. Men fortsetter strømmen av flerkulturelle fra den hele verden, så vil jeg nok si et ja, vedrørende en heller dystopisk fremtid her til lands. Men den norske KATOLSKE identitet i dag er kun truet, hvis dagens fremmedkulturelle innvandrere forblir fremmedkulturelle og fortsetter å ha egne ”menigheter i menigheten”. Alle katolikker, bosatt i Norge bør innordne seg og tilhøre den norsk-katolske identitet, vel innenfor den overnasjonale (universelle) kirke, på like vilkår som andre katolske land har sin katolske kirke med sine nasjonale og historiske særpreg på verdensbasis. Og notabene, det betyr ikke at innvandrede katolikker ikke kan søke likesinnede i foreninger osv. hva gjelder felles røtter etc. Men katolsk sett, så har vi her i Norge en tradisjon fra Olav den Hellige til i dag i en tusenårig lang linje. DET er Den katolske Kirke i Norge. Her bør altså alle tilpasse seg, spør du meg.
Var ikke integreringstanken også meningen med ”integrasjonspolitikken” til myndighetene egentlig (selv om den i dag viser seg å ikke ha fungert i det hele tatt), fordi man har ”tatt seg vann over hode”?! – Men for en katolskkirkelig praksis og forståelse vedrørende deltagelse i messe/liturgi bør det ikke finnes kunstig opparbeidede skiller. Eller er det slik (retorisk spurt), at folkegruppene bør holdes atskilt grunnet en mulig repatriering en gang i fremtiden?! Jeg tror vel ikke Andreas, at dette siste var din formente intensjon akkurat, men kan faktisk ikke dy meg for å nevne det i denne sammenheng?!
To ting er jeg glad for, at det kan synes enighet om, Andreas – hvis jeg har forstått deg rett;
1. At man bør arbeide for en felles norsk katolsk identitet, som en felles mal.
2. At latin og norsk bør/skal være fellesspråk hva gjelder Kirken i Norge vedrørende kirkelige handlinger – som gudstjenester osv.
Din artikkel på verdidebatt.no (og på din egen hjemmeside), kunne gi det inntrykk av, at det multikulturelle var et hovedanliggende. To ting fremhevet dette moment. Din overskrift ”Multikultur i Kirken” og det historisk-religiøse ukorrekte mantraet – at Den katolske Kirke i Norge er en ”innvandrerkirke” – som du her skrev;
– ”… Mens multikulturideologien sliter på mange områder i Norge i dag, er det interessant å se hvordan et flerkulturelt prosjekt allikevel kan fungere i praksis, sett fra et menighetsperspektiv. Kirken i Norge har vært – og er fremdeles – hovedsakelig en innvandrerkirke….” –
Og her tar jeg frem dette sitatet fra deg, som vi nu har vært inne på, hvor du skriver;
– ”Samtidig har den i mange år hatt en integrerende funksjon for katolske innvandrere” –
…I samfunnet, Ja – som du vel her mener?! Den politisk påtvungne masseinnvandringen og integreringen i samfunnet er altså vel fungerende hva gjelder innvandrede katolikker, sett fra katolsk hold, i følge deg selv. Og der har du nok rett. Kirken har her vært mer effektiv enn myndighetene, som bare prater (parlamenterer). Men paradoksalt nok IKKE innenfor Kirkens eget domene vil jeg hevde, angående de forskjellige nasjonaletniske messene med ditto fremmed språkbruk og rituale etc. Der råder langt på vei segregasjonens prinsipp.
Her er altså utfordringen til deg Andreas, som jeg mener ikke kom klart nok frem i ditt velmenende innlegg på verdidebatt.no. Tar du denne hanske av en utfordring – og bringer den høyere opp i vårt kirkelige hierarkiske system, ville kanskje den enhet Kirken skal vise og åndelig både utstråle og manifestere, bli en realitet?! Og da også automatisk i en norsk-katolsk totalsammenheng.
Vennlig hilsen, Tor