John Allen skriver om bispekonferansen om Midt-Østen, som nylig ble holdt i Vatikanet. Ee det slik i katolisk teologi i dag at løftene til Abraham og hans barn ikke lenger handler om jødene i det hele tatt (som en canadisk erkebiskop sa ved avslutningen av synoden), eller ser Kirken i dag i dag på en dobbelt oppfyllelse av Guds løfter, til Kirken og til jødefolket (slik pave Johannes Paul sa ganske tydelig)? Og når jødene og staten Israel er i nyhetsbildet blir reaksjonene alltid kraftige. Slik skiver Allen:
… In some ways, reaction to the close of the Oct. 10-24 Synod of Bishops for the Middle East is following the same script.
The synod produced 44 propositions for Pope Benedict XVI and a 5,000-word final message, both of which contain a bewildering array of insights and ideas for solidifying the Christian presence in the Middle East and contributing to its great dream — which is that the tiny Christian minority, hanging on by the skin of its teeth, can somehow catalyze a democratic revolution in the region, building societies based on religious freedom and equality before the law.
Yet the only storyline that’s had any traction in the American press is Israeli and Jewish backlash to a comment by one synod participant in the closing press conference on Saturday.
In a nutshell, Greek Melkite Archbishop Cyrille Bustros, who heads the Eparchy of Newton, Massachusetts, told reporters that Christ “abolished” the notion of a “Promised Land” for Jews, because the Kingdom of God is for all. (Bustros was speaking in French and used the word abolie, while the English translation given over the headphones was “nullified,” which is the term that appeared in many English-language reports.)
While there may have been a few other aspects of the synod which didn’t go down well in Israeli and Jewish circles, this was the shot heard ‘round the world.
Theologically, Bustros’ comments seemed to revive what the late Cardinal Avery Dulles called “crude supersessionism” — meaning that the coming of Christ rendered Judaism irrelevant. That position has been widely held to have been rejected by the Second Vatican Council and subsequent papal teaching, such as a November 1980 speech by John Paul II to a delegation of Jews in Germany in which the late pope referred to “the Old Covenant, never revoked by God.”
Politically, many Israelis took Bustros’ remarks to suggest a wholesale rejection of the legitimacy of Israel’s identity as a Jewish state. Reaction has been swift and severe. … …
Tja, her er det vel interessant å se på hva NT sier om saken. Jeg vil tro det kan argumenteres bra for såkalt «erstatningsteologi»; Kirken = Det nye Jerusalem = Guds folk. I lys av dette er det fremdeles relevant å misjonere for medlemmer av det mosaiske trossamfunn; det er fremdeles relevant å ta i mot troen på Jesus som den lovede Messias.
Slik jeg kjenner denne teologien, handler det (selvsagt) ikke om at man skal la være å misjonere blant jøder. Det handler om at Gud ikke helt har glemt eller forkastet Israelsfolket (selv om det er Kirken som første og fremst mottar løftene), men at han holder i sin hånd (på en måte vi ikke helt forstår) – og som Paulus antyder i Romerbrevet, han skal en dag åpenbare Jesus Messias for dem.
Kirkens lære på området er jo helt klar og har alltid vært det. Kirken er det nye Israel.
Jøder kan bare nå frelsen ved Jesus Kristus, i likhet med alle oss andre.
Erkebiskop Bustros gjør ikke annet enn å gjenta katolsk lære på området.
Det burde ikke være noen overraskelse på dagens talmudiske jøder at Kirken lærer det den lærer. Eller kanskje mange års dobbeltsnakk har ledet dem til å anta at Kirkens lære er forandret?
Nå skyter du ned et argument som du selv har konstruert, Trond. Det er ingen ting i dette innlegget, eller i kommentarene, som er uenig med deg i at «Jøder kan bare nå frelsen ved Jesus Kristus, i likhet med alle oss andre.»
Pastor,
Tenkte på gjengivelsen kardinal Avery Dulles’ utsagn, som jeg mener med rimelighet kan tolkes dithen at Kirken ikke alene er det nye Israel.
Mente ikke å konstruere noe som helst.
Setningen du omtaler kunne jeg med fordel utelatt, siden den kun forvirret. Det var ikke den setningen som var poenget.
Beklager.
Kirken er alene det nye Israel, men mange konservative teologer mener at Gud fortsatt har en plass til det gamle Israel – en plass som vi ikke riktig forstår, men bl.a. skal de en dag få åpnet øynene for Messias.
(Min erfaring sier at liberale teologer ikke liker den tanken, fordi den har visse politiske konsekvenser – som ikke er helt klare, men som i alle fall gjør det vanskelig å fullstendig formdømme staten Israel.)
Jeg kan ikke si at jeg vet så mye om emnet at jeg kan si så mye om staten Israel i seg selv eller Guds plan for jødene (utover at frelsen kommer gjennom Kristus selvsagt), og ønsker derfor aldeles ikke å bli tolket som om jeg med det følgende vil fordømme staten Israels eksistens. Jeg vil imidlertid si at jeg ikke synes det er en nødvendig logisk konsekvens av postulatet at Gud fortsatt har en plass til det gamle Israel at man ikke kan fordømme staten Israel. Hvorfor skulle man måtte konkludere at den moderne stat Israel nødvendigvis er i tråd med en slik eventuell plan? Såvidt jeg vet så er det ikke alle ortodokse jøder, som jo absolutt tror Gud er med Israel, som ville være enig med en slik konklusjon.
Kanskje det er nyttig her, Kirsten, å skille mellom å fordømme og kritisere. Å kristisere staten Israel for ulike ting, må man selvsagt gjerne gjøre – som med andre stater. Men å fordømmen Israel (mer absolutt) betyr vanligvis i vår tid at man ikke vil godkjenne denne statens eksistensberettigelse.
Jo, men jeg synes likevel at det ikke er noen absolutt nødvendig logisk konsekvens av ovenstående postulat at man skal godkjenne den moderne stats eksistensberettigelse som den ble opprettet og eksisterer i motsetning kanskje til en hypotetisk stats eksistensberettigelse. Det var derfor jeg også var så forsiktig med å skille mellom spørsmålet «nødvendig logisk konsekvens» og min eller andres faktiske mening. Nå vet jeg riktignok ikke nok om ting og tang at jeg kan si noe om ditt og andres postulat heller, så kommentaren min er mht din kommentar «Min erfaring sier at liberale teologer ikke liker den tanken, fordi den har visse politiske konsekvenser – som ikke er helt klare, men som i alle fall gjør det vanskelig å fullstendig formdømme staten Israel.» Det er mulig at min tankegang her er feil, men det er bare det at jeg ikke kan se at det skal være en nødvendig logisk konsekvens ikke å benekte eksistensberettigelsen av den faktiske stat Israel heller.
Om staten Israel bør eksistere eller ei i sin nåværende form fra et rent politisk synspunkt (eller kanskje også sekulært statsrettslig synspunkt?) er et helt annet spørsmål, og rent praktisk sett så kan jeg ikke se noe annet enn vondt komme av at man skal prøve å tvinge den ut av eksistens uansett synspunkt. Den er der, og alle bør ta hensyn til det og ikke benekte dens fortsatte eksistens om man i det hele tatt skal kunne få en fruktbar løsning på den konflikten. Men at det skal være en logisk nødvendighet av et teologisk standpunkt (uansett synspunkt mht Guds løfter til dagens jøder) at den faktiske moderne israelske stat er eksistensberettiget er jo en helt annen ting.
Det var i det henseende at jeg var under det inntrykk at også en del ortodokse jøder faktisk var av det synspunkt at Guds løfte ikke ble oppfyllt på den måten den moderne stat ble etablert og i den moderne stats som den eksisterer. Ergo så ser ikke de det som en nødvendig logisk konsekvens av Guds løfter at den moderne stat er eksistensberettiget. Om jeg tar feil mht at dette også er noen ortodkse jøders synspunt, så er jeg mer enn villig til å bli rettet på. Og om du mener deres synspunkt er ulogisk, så er jo det også en sak som sikkert kan diskuterers.
Med andre og kanskje klarere ord: er det virkelig slik at man med logisk nødvendighet må se den moderne israelske stat som en oppfyllelse av Guds løfter om man nå skal ta som postulat at det jødiske folk fremdeles nyter et slikt løfte?
Og da er jeg klar over jeg er inne på et lite sidespor mht den opprinnelig artikkelen fordi kommentaren min nettopp var til pastor Mois kommentar i parentes heller enn innlegget. Det er mulig jeg ikke gjorde det helt klart nok i min første kommentar.
Nei, det er ingen logisk konsekves her, Kirsten. Men mitt poeng har vært å vise at det ikke er farlig å si at Gud fortsatt (på en måte som ikke er helt klar for oss) husker på løftene til Israel som folk – og det er ingen sammenheng mellom dette synet og den vranglæren at jødene ikke skulle trenge Jesus Kristus.
I all hovedsak har Kirken overtatt disse løftene fra GT, men jødene er heller ikke glemt. Slik oppfatter jeg Kirkens lære om dette spørsmålet i dag.
Dette kan eller bør føre til at man også tenker litt annerledes om jødene som folk (og Israel som stat) enn man gjorde for inntil 60-70 år siden.
Følgende bør vel også legges til denne debatten: Etter 2. verdenskrig har det vært opplevd som svært vanskelig å forskynne at kristendommen erstatter den mosaiske tro, at den gamle pakt er erstattet av en ny og evig pakt. Og at Kristus er helt nødvendig for alle mennesker frelse. En snakker heller om at NT er antisemittisk og at kristendommen er skyld i forfølgelser av jødene. (I denne sammenheng glemmer en gjerne lett at jødene forfulgte de første kristne — jf. Apg).
Jeg vil ellers si at det er relativt lett å argumentere for at de løfter til Israel som vi finner i GT, blir tolket som gjeldende Det nye Israel (Kirken) i NT. Jerusalems ødeleggelse i år 70 tolkes definitivt som en straff for at jødene ikke ville anerkjenne sin Messias (jf. Luk 21,22; sml. lignelsen om vinbøndene og arvingen i Matt 21,33-44).
Israel som sekulær stat har vel ikke så mye med denne saken å gjøre.
Augustin,
For en gangs skyld kan jeg skrive under på hvert ord i innlegget ditt :)
Det blir av og til en sjokkartet opplevelse for enkelte når man plutselig får servert rene ord for pengene, ettersom det oftest er ekumenisk tåkeprat som høres. Mottakelsen av Dominus Iesus vitnet kraftig om det.
Til Augustin og Trond
Jeg forundrer meg fortsatt over innholdet i debatten etter dette innlegget, for etter min forståelse har dette ikke noe å gjøre med at Jesus er nødvendig til frelse (det er han selvsagt, og det var viktig at dokumentet Dominus Iesus understreket dette), og det har helle ikke noe med økumenikk å gøre, for økumenikk handler om forholdet mellom ulike kristne kirkesamfunn.
Slik jeg kjenenr virkeligheten, er det radikale/ liberale teologer som prøvde å si at at det kunne være mulig for mennesker å bli frelst uten Jesus Kristus, men slike teologer har aldri hatt noen interesse for Israelsfolket – de har både ideologisk og politisk vært Israels motstandere. Tvert imot er det konservative teologer som etter holocaust har begynt å snakke om at Gud ikke helt har forkastet Israelsfolket.
Jeg var i flere år interessert i arbeidet til kardinal Dulles, en svært solid og konservativ teolog, så da Trond tidlig i denne debatten trakk hans teologi i tvil, måtte jeg protestere.
Vatikankonsilets befatning med Israelsfolket var vel først og fremst å erklære at jødene som folk ikke kollektivt var ansvarlig for Jesus død, ikke for 2000 år siden og enda mindre i dag. Det var en avgjørelse som jeg vanskelig kan se noen vil problematisere i dag.
Altså: Jeg forstår lite av denne debatten – mitt intrykk er at noen blander sammen hummer og kanari ganske grundig.
Tja, mon det.. Jeg synes det blir litt mistenkelig at denne nye måten å tenke på mht. det mosaiske trossamfunn og Den gamle pakt vs. Det nye Israel og Den nye (og evige) pakt dukker opp etter 2. verdenskrig. Samtidig anklages Kirken for å være antisemittisk, for å ha gjort for lite for å forhindre jødeforfølgelser etc.
Men, Oddvar Moi, kanskje du kunne vist ut fra Pauli forkynnelse (ev. andre steder i NT) hvordan du mener det er grunnlag for å hevde at medlemmer av det mosaiske trossamfunn faktisk fremdeles har en helt spesiell status og ikke ble forkastet som Guds utvalgte folk? Temaet er interessant, men også sensitivt. Rom for flere oppfatninger bør det vel være. Så lenge vi alle er enige om at det ikke er noen frelse foruten Kristus Jesus. Og det er vi jo.
Tilbakeping: Hva sier katekismen om jødene? » EN KATOLSK WEBLOG
Under tittelen ”Israelfolket i GT og jødene i vår tid” – tar noen kommentarer dette opp med et nyansert og kritisk blikk. Både Kirsten, Trond og Augustin kommer her med viktige innspill. For dette er et innfløkt tema, hvor mye kan diskuteres.
Man blander ”hummer og kanari” skriver Pastor Moi litt spørrende til bl.a. til Trond og Augustin. Og egentlig, så er det vel nettopp det denne saken i seg selv er. For vi taler både om det verdslige utøvende politikk, så vel som det religiøse og teologiske aspekt, når man i dag bedømmer og omnevner ”det jødiske folk” og staten Israel. Man kan nok ikke bruke uttrykk som «Israelfolket» om folket i staten Israel, uten å gjøre de nødvendige distinksjoner. Hva består begrepet «det jødiske folk» av i dag; Sekulariserte jøder, marxistiske jøder, sionistiske jøder og ortodokse jøder. Og etnisk sett, så finnes det europeiskættede jøder, afrikanskættede jøder og arabiskættede jøder. Og arabere, som bor internt i Israel med begrensede rettigheter?! – Så – hva er så felles for den jødiske identitet i dag, kan man nesten spørre seg. Jo, det må vel strengt tatt være deres historiske opprinnelse, hvor metaforen «jødisk» er det bindende ledd til den hebraiske stamme som var. Men i dagens verden, er det er langt fra den tidens folkegruppe; da det jødiske folket var en (kriger)stamme, med sin egen monogame Guddomslære hvilende på deres abrahamske fars religiøs-profetiske opphav.
Hvorfor ble Jesus forkastet som den forventede religiøse leder og Guds sønn; Som en Messias som skulle frelse jødene for 2000 år siden? Jo, fordi han ikke kom med løfte om «jordisk gull og rikdom for en verdslig maktutøvelse»; som en jordisk allmektig konge for det jødiske folk, som skulle virkeliggjøre jødenes drøm om det messianske riket her på jorden. – Jesus sitt budskap om ”at hans rike ikke var av denne verden”, og hans refsende holdning til jødenes egne materialistiske livestil, skaffet ham fiender, både maktpolitisk og religiøst. Og da ikke minst hos det jødiske lederskap på den tiden. Dette forårsaket som kjent Kristi lidelsesfulle død på Korset, og Han la med denne fullbyrdede oppofringen grunnlaget for kristendommens nye pakt; Den katolske universelle Kirke som Guds verktøy for forkynnelse og frelse.
Gud er ikke jøde, eller noe annet menneskeutviklet, hverken biologisk eller kulturelt. Hvorfor valgte Gud ut det jødiske folk for sin plan for tro og frelse hva gjelder menneskeheten på verdensplan?! For det jødiske folk var utsett som det utvalgte folk for Jesu komme, lidelseshistorie og død, som så skulle bli fødselen for den nye verdensomspennende religionen. Var det fordi kontrastene var så store på den gode og milde jøde og den destruktive og kompromissløse jøde?! Var dette den historisk betingede utløser for Herrens valg?! For en ting er sikkert; I Guds bilde, så er intet folk av mere verdi enn et annet. Ingen er mer utvalgt framfor andre. Den Kristne religionen er universell i sitt budskap, og ikke-favoriserende i sin frelsesnatur. Konflikten mellom jødedom og kristendom er der den dag i dag, som i går. Men i dag forfølger vi ikke hverandre, men erkjenner ulikhetene.
Det er spesielt her oppe i Norge i forhold til det øvrige Europa, det at lutherske kristne tillegger jødene forrang fremfor andre folk i en religiøs forstand, og at de har en slags «blankofullmakt» til å regjere og herske som de vil i Midtøsten. Spesielt er denne trang til blanding av kristendom/politikk og jødefolkets førende rolle fremherskende innen bedehus og indremisjonen. – Hadde ikke Hitler blitt født, så hadde ikke Israel av i dag eksistert. Etter 1945 bestemte de allierte seg for at jødene skulle få sitt hjemland, for å avslutte deres liv i diaspora. Dårlig samvittighet hadde man etter krigen, grunnet det faktum at ingen nasjoner (stater) hjalp jødene hverken før eller under Den annen verdenskrig (unntaket var forøvrig Vatikanstaten)!
Nu har jødene fått sitt hjemland, som man må erkjenne som rett og riktig, ja som et ”fait accompli”! Men samtidig så er Palestina-araberne blitt flyktninger både i sitt tidligere landområde, så vel som for de som nu lever i den tvungne diaspora i Libanon og Jordan. Man gav altså bort et område til et annet folk, det jødiske, som hevder sin ”historiske rett” etter 2000 års fravær, mens palestinere ble tvangsevakuert fra sine kjerneområder. Denne selvtekt fra Europa og USA sin side, gjorde derfor en ny urett gjeldene; Det palestinske folk ble «de nye jøder» – fratatt territorium, kultur og ære. Det er her verdt å nevne, at Den katolske Kirke overhode ikke anerkjente Israel som stat før flere tiår etter staten Israel sin tilblivelse (under Pave Johannes Paul II).
Et eksempel på Kirkens holdning til den mosaisktroende jødedom kan man lese her, for å vise historiens linjer vedrørende Kirkens syn, fra Den hellige Pave Pius V sin bulle av år 1569;
– «The Jewish people fell from the heights because of their faithlessness and condemned their Redeemer to a shameful death. Their godlessness has assumed such forms that, for the salvation of our own people, it becomes necessary to prevent their disease. Besides usury, through which Jews everywhere have sucked dry the property of impoverished Christians, they are accomplices of thieves and robbers; and the most damaging aspect of the matter is that they allure the unsuspecting through magical incantations, superstition, and witchcraft to the Synagogue of Satan and boast of being able to predict the future. We have carefully investigated how this revolting sect abuses the name of Christ and how harmful they are to those whose life is threatened by their deceit. On account of these and other serious matters, and because of the gravity of their crimes which increase day to day more and more, We order that, within 90 days, all Jews in our entire earthly realm of justice — in all towns, districts, and places — must depart these regions. ~ Pope St. Pius V (From his Bull, «The Jewish Race,» Feb.26, 1569; PAC, p.648).»
Så ingen ting er enkelt i denne verden. Så definitivt da heller ikke dette temaet i en katolsk kontekst heller. Siden det rører ved både følelser, politikk og trossannheter, så er det et «brennbart» område kan man nok si – for noen. Men her må man kunne vise klokskap og vidsyn, og være åpen for diskusjon vedrørende alle sider av problematikken. – Den israelske stat må trekke seg tilbake til 1967 års grenser, og forhandle seg frem til en aksept fra sine naboer. Dette er viktig, for at det jødiske folk også skal få ha et hjemland, ja en nasjon for fremtiden også, i trygghet, som andre folk har rett til. Så også for Det palestinske folk, som også så vel har denne rettighet, både folkelig, politisk og kulturelt. Den katolske Kirke har alltid stått på kravet om, at okkupasjonen fra israelsk side må opphøre! En som meget godt har berørt dette temaet ganske så grundig, er tidligere statsminister Kåre Willoch. En annen konvertert jøde, med en stor porsjon fornuft og et ukuelig personlig mot, er den israelske forskeren og samvittighetsfangen Mordechai Vanunu, som for øvrig også har konvertert til kristendommen. For øvrig har jeg respekt og sympati med de ortodokse renlærde jøder. De forkaster den verdslige sionistiske staten, slik den fremstår i dag, og er heller ikke opptatt av en Israelsk ekspansjon til fortrengelse for andre folk. Men det er en annen sak, som ikke skal berøres her av plasshensyn.
En liten avsluttende anekdote i denne forbindelse; Hva var det den hardt prøvede, sympatiske Professor Berthold Grünfeldt så finurlig sa om sitt jødiske folks troskodeks og ”vesen” i et intervju med Dagbladet for noen år siden;
– «…Selv om jeg ikke er praktiserende jøde, har jeg en jødisk bakgrunn. Og jeg er stolt av det folket, til tross for at det på mange måter er et håpløst folk. Et anarkistisk folk. Men de klarte tidlig noe som er en «sine qua non» – en forutsetning for at et folk skal overleve: De skapte sin egen historie som de skrev ned. Det gjør at jøder har en historisk betinget selvbevissthet. Og tenk deg da, når de lager en religion der de utpeker seg sjøl som Guds utvalgte folk. Det vitner om enorm selvbevissthet. Og fører til at de opp gjennom historien er blitt både kritisert og forfulgt? Det kan nok oppleves som ganske arrogant, ja. Det kanskje underligste er at jødene ikke tror på Gud, men til gjengjeld tror de at Gud tror på dem.» –
Så langt den frittalende Grünfeldt. – Når ikke-jøder blir mere «jødiske» enn jødene selv, da er man inne på det fanatiske og ensporede. Det er altså ikke for ingenting, at en rekke jøder har konvertert til Den katolske tro. Det er det fullendte av det Kristus en gang forkynte for det utvalgte folk vedrørende Hans egen lidelse, død og oppstandelse; Kristendommens begynnelse som kjærlighetens og nådens religion for alle av den gode vilje…
Tor