Fredagens bibellesning til Matutin er fra 2. Makkabeerbok 12,32-45:
Etter denne høytiden, som også kalles pinsen, la de straks ut på et felttog mot Gorgias, øverstkommanderende i Idumea. Han rykket ut med 3 000 fotfolk og 400 hestfolk. Det kom til slag, og noen få av jødene falt.
Dositeos, en av tobiadenes ryttere, var en mann med kjempekrefter. Han grep tak i kappen til Gorgias, holdt ham fast og trakk ham med seg av alle krefter, for han aktet å ta kjeltringen levende. Men en av de trakiske hestfolkene kastet seg over Dositeos og hogg armen av ham ved skulderen, og Gorgias klarte å flykte til Maresja.
Da nå Esdris og hans folk var utmattet av kampen, som trakk i langdrag, ropte Juda til Herren og bad ham vise at han var deres forbundsfelle og anfører i striden. Han utstøtte krigsrop på fedrenes språk og priste Herren med salmer. Så gjorde han et overraskende fremstøt mot Gorgias’ tropper, og drev dem på flukt.
‘Etter slaget førte Juda hæren sin til byen Adullam; og da den sjuende dagen falt på, renset de seg på vanlig måte og feiret sabbaten der. Men neste dag – og da var det på høy tid – gikk Juda og mennene hans ut for å hente likene av de falne, så de kunne legges til hvile hos sine slektninger, i fedrenes graver. Da oppdaget de at hver eneste en av de døde hadde amuletter vigslet til avgudene i Jamnia under klærne sine, enda loven forbyr jøder å bære slikt. Det ble klart for alle at det var på grunn av dette de hadde falt. Og alle lovpriste Herren, den rettferdige dommer, som bringer det skjulte fram i lyset. I ydmyk bønn vendte de seg til ham og bad om at den synd som var begått, måtte bli fullstendig slettet ut. Og den rettskafne Juda formante folket til å holde seg fri for synd, når de nå med egne øyne hadde, sett hva de falnes synd hadde ført til.
Deretter samlet han inn penger blant alle sine menn og fikk inn nærmere 2 000 drakmer sølv. Disse pengene sendte han til Jerusalem for at det der kunne bæres fram et syndoffer. Det var riktig og klokt gjort og viste at han regnet med oppstandelsen fra de døde. For dersom han ikke hadde ventet at de falne skulle stå opp, hadde det vært unødvendig og tåpelig å be for de døde. Dessuten hadde han for øye den herlige lønn som venter dem som dør i troen på Gud – en from og gudfryktig tanke! Derfor ordnet han med dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld.