nov 062010
 

Lørdag leser vi siste avsnitt fra Makkabeerbøkene; fra første bok 9,1-22:

Da Demetrios. hørte at Nikanor og hans styrker var falt på slagmarken, sendte han Bakkhides og Alkimos for annen gang, til Judea sammen med høyre fløy av hæren. De rykket fram langs veien til Gilgal, beleiret Mesalot ved Arbela, inntok byen og drepte mange mennesker. I den første måneden i året 152 slo de leir imot Jerusalem. Derfra rykket de ut til Beret med 20 000 fotfolk og 2 000 hestfolk.

Juda hadde slått leir i Elasa med 3 000 utvalgte menn. Da de så hvor tallrike fiendens styrker var, ble de grepet av redsel, og mange rømte fra leiren, så det til slutt ikke var mer enn 800 mann igjen.

Da Juda så at hæren hans gikk i oppløsning, mens slaget kunne bryte ut når som helst, ble han svært nedslått, for han hadde ikke tid til å samle dem igjen. Med fortvilelsens mot sa han til dem som var igjen: “Kom! La oss rykke fram mot fiendene; kanskje vi frem~ deles kan by dem en skikkelig kamp.” Men de forsøkte å få ham fra det. “Det er helt umulig,” sa de. “Nci, la oss berge livet nå, og så komme tilbake igjen sammen med våre frender og ta opp kampen mot dem; nå er vi for få.” “Men Juda svarte: “Det skal aldri skje at jeg flykter fra dem. Er vår tid kommet, så la oss dø som menn for våre frender og ikke etterlate noen flekk på vår ære.”

Fiendehæren rykket nå ut av leiren og fylket seg til strid mot dem. Hestfolket var delt i to avdelinger; slyngekasterne og bueskytterne marsjerte foran hovedstyrken, med alle de djerveste krigerne i forreste linje. Bakkhides selv befant seg på høyre fløy. I sluttet orden og flankert av de to avdelingene begynte så hæren å rykke fram mens de blåste i trompetene. Også Judas menn blåste i trompetene. Jorden ristet av bulderet fra hærene, og slaget raste fra morgen til kveld.

Juda så at Bakkhides og hovedstyrken av hæren befant seg på høyre fløy. Alle de modigste mennene gikk da sammen med ham, og de slo tilbake syrernes høyrefløy og forfulgte dem helt til Azotosfjellet. Da de på venstre fløy så at høyrefløyen var slått tilbake, snudde de og fulgte etter i hælene på Juda og hans menn for å angripe dem bakfra. Striden ble hard; mange på begge sider fikk banesår og falt. Juda falt også, og resten flyktet.

Jonatan og Simeon tok sin bror Juda og gravla ham i hans fedres grav i Mode’in, og de gråt over ham. Hele Israel holdt en stor dødsklage over ham. De sørget i mange dager og sa: “Å, at krigeren er falt, Israels redningsmann!”

Det som ellers er å fortelle om Juda, om krigene han kjempet, om bragdene han utførte, og om hans storhet, det er ikke skrevet opp; for det var svært mye.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)