Avslutningsvis skriver biskop Edward Slattery (se også del 1 og del 2 følgende om hvorfor messen (dsv. fra offertoriet fram til kommunionen) helst bør feires»ad orientem»:
Recovering the Sacred
Even before his election as the successor to St. Peter, Pope Benedict has been urging us to draw upon the ancient liturgical practice of the Church to recover a more authentic Catholic worship and, for that reason, I have restored the venerable ad orientem position when he celebrates Mass at the Cathedral.
This change ought not to be misconstrued as the Bishop “turning his back on the faithful,” as if I am being inconsiderate or hostile. Such an interpretation misses the point that by facing in the same direction, the posture of the celebrant and the congregation makes explicit the fact that we journey together to God. Priest and people are on this pilgrimage together.
It would also be a mistaken notion to look at the recovery of this ancient tradition as a mere “turning back of the clock.” Pope Benedict has spoken repeatedly of the importance of celebrating Mass ad orientem, but his intention is not to encourage celebrants to become “liturgical antiquarians.” Rather, His Holiness wants us to discover what underlies this ancient tradition and made it viable for so many centuries, namely, the Church’s understanding that the worship of the Mass is primarily and essentially the worship which Christ offers to His Father.
I Norge foregår den katolske samtalen om liturgens plass ved alteret mot en bakgrunn der Den norske kirke først nå kan komme til å innføre på bred front den praksis som Den katolske kirke nå har begynt å nyansere. Det innebærer at brede lag av det norske folk fortsatt ikke er vant med annet enn at liturgen er vendt vekselvis mot øst og mot menigheten. Unntaket er nyere kirker som – etter nyere katolsk forbilde – er innredet for at liturgen kan forrette fra baksiden av alteret, og enkelte andre kirker der et mindre alterbord ved enkelte anledninger settes inn i kordøren for at liturgen kan forrette det hele vendt mot menigheten.
Dermed har vi vel her et punkt der norske lutheranere synes pave Benedikt er mindre bakstreversk enn mange katolikker gjør.
Selv om Den norske kirke offisielt sett har snudd i spørsmålet om bønneretningen i messen (fra veldig pro-versus-populum til en mer nyansert posisisjon – se min kronikk om emnet med en innledende kommentar her: http://sigurdhareide.wordpress.com/category/kronikker/ , tror jeg det er forhastet å konkludere i forhold til hva som blir den vanlige praksis. Mitt inntrykk er at man svært mange steder bærer inn et lite bordalter uten duk og at dette allerede har etablert seg som et «tegn» på liturgifornyelsen i Den norske kirke. Enhver reform trenger et symbol på reformen. I den katolske liturgireformen ble versus-populum reformens symbol, selv om konsilets liturgikonstitusjon ikke nevner dette med et ord. Jeg tror noe liknende kan skje i Den norske kirke, men håper jeg tar feil.
Etter min mening er bønn vendt mot øst/alteret et utmerket symbol for den nye liturgiske bevegelse pave Benedikt tok til orde for som kardinal. Det er derfor flott med en biskop som gjør dette permanent slik denne nyheten viser. Jeg håper det nye alteret i St. Joseph kirke i Oslo etter hvert kan flyttes ned slik at en verdig feiring ad orientem er mulig i denne flott bevarte kirken – for både ordinær og ekstraordinær form. Det vil trolig også være bedre om skolemessene kan feires på et alter nærmere elevene slik som før.