Videoene under syns jeg er veldig gode (fra en stille messe, av en italiensk prest), og jeg viste dem her på bloggen i juli i fjor, men gjentar dem her. Messen er en votivmesse for Det hellige kors, og presten leser også de stille bønnene så pass høyt (og med en god mikrofon) at man kan høre dem, men det kan man vanligvis ikke.
Søndag om en uke – 13. februar kl 19.00 – er det tradisjonell latinsk messe i St Joseph kirke; disse videoene kan hjelpe i forberedelsen hvis man ønsker å komme, og ikke kjenner den gamle messen på forhånd.
DEL 1: 01 – Praeparatio ad Missam, 02 – Orationes sub infimum gradum altaris, 03 – Pars Didattica.
DEL 2: 04 – Offertorium, 05 – Canon Missae I.
DEL 3: 06 – Canon Missae II.
DEL 4: 07 – Pater Noster, 08 – Communio, 09 – Ablutionis.
DEL 5: 10 – Dimissio, 11 – Ultimum Evangelium.
Flere er interessert i å komme til TLM-messene, men er usikre på hvordan man oppförer seg (kneler, står og sitter) i kirken. Det er heller ikke så lett å berolige disse med at man bare kan fölge med, og se hva de andre gjör, og at det også finnes en beskrivelse av dette utlagt i kirken.
[Dumt at menensker er så redde for å gjøre en liten feil eller to. Hvis de sørger for å ikke sitte helt fremst, men slik at de ser hva andre gjør, kan de bare gjøre så godt de kan, få hjelp av andre som er mer erfarne, og slappe helt av. RED.]
Det er vakkert, men det virker noe anstrengt og maskinelt. Det er ikke mye varme eller personlighed i det. Presten er jo ikke en maskine, men en levende person. Jeg har intet imot den gamle messen og liker mye av dette, men dette virke og noe overdrevet.
By the way…hva er en votivmesse for det hellige kors? Ber man for korset? Isåfall hvorfor?
«A Votive Mass, that is, a Mass for some private devotion or in some special circumstance, may be said on certain weekdays on which no Feast is kept (ferias)». På fredager var/er det vanlig å lese en votivmesse for det hellige Kors, som er messen for korsets opphøyelse – som man kan se her: http://mysite.verizon.net/missale/sep14.html
Introitus begynner slik:
Nos autem gloriari oportet in Cruce Domini nostri Iesu Christi: in quo est salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salus, vita, et resurrectio nostra – But it behooves us to glory in the Cross of our Lord Jesus Christ: in whom is our salvation, life, and resurrection: by whom we are saved, and delivered.
Rene: Hvis du leser innlegget om hvordan en prest best feirer messen her på bloggen, så finner du forklaringen på hvorfor presten i dine øyne virker «anstrengt og maskinell» (http://aomoi.net/blogg/2011/01/hvordan-feirer-en-prest-best-messen/):
«I remember how, when, as a young priest, I was preparing to say my first Mass, I was drilled most strictly and told to drill myself in such a way that every word and gesture of mine at the altar of sacrifice would be exactly correct. Everything – tone of voice, blessings, bows, genuflections, turn-rounds to the people, height and breadth at which one held extended arms–had to be as laid down in the rubrics, exactly correct. Why? Because, at the altar, one was performing the noblest action open to a human being; the sacrifice of God’s Son to God. It followed, both logically and theologically, that one had to bring to it every ounce of reverence of which a human being was capable.»
hei
lagt merke til at ved stille messer i st hallvard, så er det kun ministranten som svarer presten. Jeg er vant med fra utlandet at hele forsamlingen svarer presten ( dette gjelder selvsagt ikke confitor). Og at presten snur seg mot forsamlingen for å lese epistlene og evengliet på morsmålet. Dette gjelder både fssp og fsspx. Er dette «valgfritt»?
Forøvrig er kanskje det å overvære de stille messene den beste måten å lære seg den gamle messen og den litt ulike spiritualiteten som følger med. Anbefales!
René
Du skriver at det var «noe anstrengt og maskinelt … ikke mye varme eller personlighed». Ordet anstrengt syns jeg var en dårlig karakteristikk, for presten behersker messen godt, og jeg syns han leser den uten noen form for nervøsitet elelr anstrengelse. Maskinelt syns jeg heller ikke treffer, men det er korrekt at han følger et ganske detaljert rituale – som det er å bære fram messens hellige offer. Det er også korrekt at det ikke er mye av prestens personlighet som skinner gjennom, og det er det osgå et poeng at det ikke skal være – for messen er så mye mer enn den enkelte prests personlighet og særegenheter.
Ikke mye varme, sier du også. Og det er rett i den forstand at presten ikke uttrykker noen varme overfor tilhørerne, og det gjør han ikke av to grunner. For det første er en stille messe en privat messe; presten vender seg utelukkende til Gud når han feirer denne messen, og løfter sin sjel opp til ham. Dessuten er dette også messens vesen selv når det er en menighetsmesse; her vender presten seg også fullt og helt til Gud, og menigheten gjør det samme sammen med presten. Bare i prekenen er det annerledes, for da vender presten seg direkte til menigheten og forklarer messens tekster og tema for dem. Det er nok typisk for den tradisjonelle latinske messen, at der samles alle i kirkerommet i bønn og tilbedelse foran Herren, og det menneskelige fellesskapet har en mindre tydelig plass. (Og man skal jo ikke langt tilbake i tid før det samme var tilfelle i lutherske gudstjenester – jeg husker det tydelig fra min egen barndom.)
Dette er valgfritt, Andreas, og det kom presise regler om hva man kan velge en gang på 50-tallet. Det er godt kjent at man i Frankrike velger å la alle i kirken svare mest mulig.
Også i Norge – og i søndagsmessenen i St Joseph – leser presten tekstene om igjen på norsk før prekenen. Men på private messer i St Hallvard, uten preken, gjøres dette ikke.
Andreas: Rubrikkene sier at det kun er ministranten(e) som skal svare i en ordinær stillemesse. Når det gjelder disse såkalte dialogmessene du referer til, så er dette en særskilt form for stillemesse som ble tatt i ordinær bruk først på 30-tallet. Hos FSSPX, så er det stort sett bare i Tyskland og Frankrike hvor denne formen er utbredt. Dette med å snu seg for å lese epistel/lesning på morsmålet rett etter de er lest på latin i messen er også en fransk skikk. Som pastor Moi skriver, så var normen i Norge å lese de på morsmålet før prekenen.
Ved canon, når presten nevner pavens navn og senere Jomfru Marias navn, ser det ut til, at han vender seg og bøjer hovedet mot boken. Er det rett observert? Senere når han never Jesu navn bøjer han hovedet mot korset. Det er en ørliten ting, men betyr det noe spesielt?
Det er rett observert, René – og presten bøyer også hodet mot boken når dagens helgen nevnes. Grunnen er vel ikke noe annet, enn at det er naturlig å bøye hodet mot krusifikset (som står rett foran presten) når Jesu navn nevnes. Men det fins også et unntak: Når presten leser evangeliet, bøyer han hodet mot boken når han sier navnet Jesus.