feb 222011
 

I sin bok “Kjenn din religion” skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om “Døden og det hinsidige“. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er fjerde del:

4. Helvetet.

De mennesker som dør i opprør mot Gud er utelukket fra den himmelske salighet. Deres lodd er den evige fortapelse eller helvetet. “Vet de da ikke at urettferdige ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken utuktige eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller sodomitter eller tyver eller gjerrige eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds. rike” (1. Kor. 6, 9-10). “Gå bort fra meg, de forbannede, i den. evige ild, som er holdt rede til djevelen og hans engler” (Matt. 25, 41). “Hvor meget hårdere straff synes de da at den fortjener som har trådt Guds Sønn under føtter og aktet paktens blod som han er blitt helliget med, for urent og hånet nådens Ånd? For vi kjenner ham som har sagt! “Hevnen hører meg til. Jeg vil betale”. Og atter: “Herren skal dømme sitt folk. Det er fryktelig å falle i hendene på den levende Gud” (Hebr. 10, 29-31). De fordømtes største og vesentlige kval er den at de evig er utelukket fra å se Gud åsyn til åsyn. Selv om de ellers eiet alle goder, så er det å ha mistet det absolutte og høyeste Gode en grenseløs kval. For i det hinsidige blir alle illusjoner borte. Da lykkes det ikke lenger, som på jorden, å bedra seg selv og å innbille seg at sjelens lengsel etter det fullkomne og evige gode kan tilfredsstilles ved timelige og begrensede goder. Med et forferdelig klarsyn står da mennesket og stirrer ned i en avgrunn av intethet som evig er dets lodd, mens det med full klarhet innser at det ble skapt av Gud til å eie Gud. Denne erkjennelse av at livet er forspilt for evig, at ingen vei fører tilbake fra det evige mørkes avgrunn, dette er helvetes redselsfulle ulykke. “Vi dårer, skal de gudløse si til seg selv, vi betraktet de rettferdiges liv som dårskap, og deres endelikt som uten heder. Se, nu regnes de blant Guds barn og deres arvelodd er blant de hellige. Vi fór altså vill og rettferdighetens lys har ikke opplyst oss, og forstandens sol er ikke gått opp for oss …. Hva gagnet hovmodet oss? hva har det innbragt oss å skryte av vår rikdom? Alt dette er gått forbi som en skygge, likesom en budbringer som skynder seg forbi, likesom et skip som stryker gjennom det bølgende hav og som det ikke er noe spor igjen etter i vannet” (Visdommens bok 5, 4-10). “Å miste Guds rike, å være forvist fra Guds by, utelukket fra Guds liv, berøvet den overstrømmende Guds salighet, dette er en så stor kval at ingen av de kvaler vi kjenner, kan sammenlignes med den” (St. Augustin).

På samme tid som de fordømte pines av denne grenseløse kvide, lider de en straff som Bibelen kaller for ild. Med helvetets ild må vi forstå en legemlig ild, som de fordømtes sjeler – og etter dommedag også deres legemer – er innestengte i som i et fengsel. Men ild betyr også en åndelig smerte, nemlig et redselsfullt samvittighetsnag. “Dersom ditt øye forarger deg, så riv det ut. Det er bedre for deg å gå enøyet inn i Guds rike, enn å ha to øyner og kastes i helvetets ild, hvor deres orm ikke dør og ilden ikke slukkes” (Mark. 9, 47-48). Minnet om deres synder velter seg inn over de fordømtes sjeler uten opphør, men også uten anger, for til tross for deres kvaler framturer de evig i sitt opprør mot Gud. Det er det som er årsak til at helvetets kvaler varer evig. “Alle synder skal menneskenes barn få tilgitt, også spottord som de har spottet Gud med. Men den som taler spottord mot den Hellige Ånd, han skal i all evighet ikke få tilgivelse, men er skyldig i evig synd” (Mark. 3, 28-29).

Dømt til helvetet blir altså bare de som gjør synden mot den Hellige Ånd. Hvorfor blir denne synd aldri tilgitt? Fordi synderen selv nekter å angre og å ta imot Guds nåde. Synden mot den Hellige Ånd er jo nettopp denne hårdnakkete ubotferdigheten som gjør at synderen inntil livets siste øyeblikk, ansikt til ansikt med evigheten, vender seg bort fra Gud og velger selv i all evighet å være Guds fiende. “Han blir skyldig i evig synd”. Sant nok at vi ikke kan fatte den evige fortapelse. Den er et mysterium. For å forstå synden og helvetet måtte vi forstå Gud. Vi måtte innse hvordan det bevisste og frivillige opprør mot Gud er et uendelig onde; og hvordan den evige barmhjertighet og den evige rett-, ferdighet forenes med hverandre i den guddommelige natur. For selv mot de fortapte, som evig hater ham, opphører den rettferdige Gud ikke å være også den barmhjertige, idet han straffer synden mindre enn den fortjener.

Det innvendes også mot det evige helvete at de salige umulig kunne være helt lykkelige i himmelen, dersom de så sine med, mennesker, kanskje sine egne foreldre eller barn, hjemfallen til den evige død. Slik kan mennesker tale fordi også den himmelske salighet er et mysterium for oss som lever på jorden. Men vi har ikke lov å dømme om glede og sorg i det hinsidige etter inntrykk fra denne verden. Den himmelske salighet gjør oss så fullkommen ett med Gud at vi ikke bare uten mostand. underkaster oss hans vilje, men også innser klart og fryder oss over at også Guds dom over de fortapte er en åpenbaring av hans uendelige visdom og kjærlighet.

Ofte er den mening blitt satt fram at størsteparten av menneskeheten skulle gå evig fortapt. Et bevis på denne påstand ville man se i Herrens ord: “Gå inn gjennom den trange port; for den port er vid og den vei er bred som fører til fortaping, og det er mange som går inn gjennom den. Men smal er den port og trang den vei som fører til livet, og det er få som finner den” (Matt. 7, 13-14). Med disse ord ville Jesus imidlertid ikke uttale seg om de evige avgjørelser. Vel er det sant at flertallet av menneskene slår inn på den brede vei, d.v.s. glemmer det evige og legger ikke stor vekt på å fornekte sine syndige drifter. Bare et fåtall er villig til å underkaste seg en streng moralsk disiplin og overgi seg til Gud uten forbehold. Men dommen om menneskets evige skjebne faller ikke før ved slutten av veien. Mange som har valgt den brede vei, villedet av uvitenhet eller skrøpelighet eller av andres dårlige eksempel, kommer til innsikt før de er nådd til avgrunnens rand og snur om. Menneskene har fått en Frelser nettopp for å bli utfridd fra syndens trelldom. Når vi husker på at Guds Sønn har tatt den menneskelige natur på seg og på vegne av hele Adams slekt frembåret seg selv som sonoffer, da kan vi ikke ha annet enn håp for menneskeheten. “Dersom du, Herre, ville ihukomme våre misgjerninger, Herre, hvem kunne da bli stående? Men hos deg er det forsoning …. Hos Herren er miskunnhet og megen forløsning” (Salme 129).

  3 Responses to “Pater Lutz om “Døden og det hinsidige” – 4. Helvetet”

  1. Er på jakt etter en bok av P. Lutz som angivelig skal handle om mirakelet i Lourdes, vet du noe om denne?

  2. Nei, dessverre, ei slik bok kjenner jeg ikke til.

  3. Kan det være Lourdes og dets mirakler, 1931, St. Olavs forlag?

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)