I sin bok «Kjenn din religion» skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om «Døden og det hinsidige«. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden
Her er femte og siste del:
5. Skjærsilden.
Ikke alle som dør i Guds vennskap har i dødens øyeblikk oppnådd en så fullkommen sjelelig renhet at de med engang er verdige til å gå inn i de himmelske boliger. Den fullkomne renhet er den fullkomne kjærlighet til Gud, som gjør at mennesket «elsker Gud av hele sitt hjerte, av hele sin sjel, av hele sitt sinn, av hele sin styrke» (Mark. 12, 30), og således «holder seg usmittet av denne verden» (Jak. 1, 27). Men hvor mange er det ikke hvis kjærlighet til Gud er mer eller mindre blandet med egenkjærlighet, egoisme og overdreven attrå etter skapte goder? Hvor mange har så helt overgitt seg til Gud, at de for ingen ting i verden gjør den minste frivillige feil, og edelmodig underkaster seg Guds vilje i alle prøvelser? «Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så fremt vi lider med ham, så vi også kan bli herliggjort med ham» (Rom. 8, 17). Men hvor mange er det som ved en høysinnet selvfornektelse har lidt med Kristus, slik at Frelserens sonende lidelse allerede i dødens øyeblikk har opphevet alle timelige syndestraffer? Alle de som ikke her på jorden er nådd fram til den fullkomne renhet må gjennomgå en lutring i det hinsidige.
Fra den kristne oldtid av ble denne lære betraktet som en bestanddel av den kristne åpenbaring. Selv i den gamle pakt var den ikke ukjent. «Det er en hellig og hellbringende tanke å be for de avdøde, for at de må bli frigjort fra synden» (2. Makkabeerbok 12, 46). Den nye pakts hellige bøker, om de enn ikke nevner ordet skjærsild, inneholder allikevel troen på en renselse hinsides graven. Jesus taler om en synd som ikke blir tilgitt, «Hverken i denne verden eller i den som kommer» (Matt. 12, 32). Det fins altså synder som først i det hinsidige blir utslettet. Apostelen Paulus erklærer at «dersom noen har bygget slik at hans verk brenner opp, da skal han svi for det; men han selv skal frelses, men som gjennom ild» (1. Kor. 3, 15). Paulus taler om de gjerninger som på «Herrens dag», på dommedagen, viser seg ikke å være noen lønn verd. De kristne selv, hvis gjerninger er tomme, skal frelses gjennom de lidelser som kommer over jorden like før dommedagen. En lignende mulighet må altså være til også for dem som dør før verdens ende. De må frelses gjennom ilden. Apostelen ber derfor også for den avdøde Onesiforus (2. Tim. 1, 18). I Johannes Åpenbaring, 21, 27, leser vi at «intet urent skal komme inn i himmelen».
Kirkens lære, Kirkens liturgiske bønn, kirkefedrene, de kristnes andaktsliv, kort sagt den kristne tradisjon, som er det første og fullstendige vitnesbyrd om Kristi åpenbaring har alltid holdt fast ved troen på en rensning etter døden. «Sjelen kan ikke bli delaktig i Gud, med mindre en rensende ild utsletter den plett den bærer på seg» (St. Gregor av Nyssa). «Den som dyrker sin jord og skaffer seg sitt brød om enn med møye, kan være nødt inntil sitt livs ende å tåle denne møye. Men etter dette liv behøver han ikke mer å lide. Den derimot som ikke dyrker sin jord og tillater at den blir overgrodd med torner, har i dette liv i alle sine gjerninger å lide under den forbannelse som hviler på jorden; og etter døden må han tåle enten den evige straff, eller den lutrende ild» (St. Augustin). «Å vente på tilgivelse er ikke det samme som å gå inn i herligheten; å bli kastet i fengsel og ikke slippe ut derfra før siste øre er betalt (Matt. 5, 26) er ikke det samme som med engang å ta imot lønnen for troen og dyden; å lide langvarige pinsler for sine synder og å bli renset og lutret ved ild er ikke det samme som å ha fått alle synder utslettet ved martyrdøden» (St. Kyprian). Troen på skjærsilden ligger til grunn for den eldgamle kristne skikk å be for de avdøde og å frembære det hellige offer for dem. «Hun ber for sin manns sjel, sier Tertullian om den kristne enke, hun ber om vederkvegelse for den og om samfunn med ham i oppstandelsen, og på årsdagene for hans død lar hun frembære offeret». På mange gravmonumenter i katakombene leser vi innskrifter som vitner om den samme tro: «Lukretia, fred være med deg i Gud». «Timothea, måtte det evige lys skinne for deg i Kristus». «Rufina, måtte Gud gi din ånd vederkvegelse». «Sabinus, måtte du finne livet i Kristus». «jordfest dette legeme hvor det skal være, sa den døende Monika til Augustin og Evodius. Bare dette ber jeg om at de kommer meg i hu ved Herrens alter, hvor de så enn ferdes» (Confess. IX. II). Alle disse fromme bønner og ønsker om vederkvegelse, om lys og fred, og dessuten utallige oppfordringer av kirkefedre og hellige biskoper til bønn for de døde, røper en dyp kristen overbevisning om at det hinsides graven fins et rensningssted for de sjeler som ikke forlot denne verden i en tilstand av fullkommen renhet.
Den lutring sjelen må underkaste seg er smertefull. Derfor kalles den ild. Sant nok at den egentlige foredlende makt som gjør sjelen verdig til å gå inn i Herrens glede er kjærligheten. Den virker rensende fordi den forener med Gud. I Guds frelsesplan har altså skjærsilden den hensikt å føre sjelen til en så fullstendig hengivelse til Gud at den virkelig elsker ham «av alle sine krefter». Men det er nettopp denne sjelelige utvikling som er forbundet med lidelse.
For det første kan sjelen ikke fullkomment overgi seg til Gud, så lenge de bånd ikke er løst som knyttet den til de skapte goder, og så lenge de siste spor på hovmod og egenkjærlighet ikke er utslettet. Det er kjærligheten som gir sjelen denne frihet. Den Hellige Ånd som bor i den, gir den ved forstandens gave et vidunderlig klarsyn, slik at det mer og mer går opp for den hvor uendelig høyt det guddommelige Gode er over alle skapte goder, og hvor ufornuftig og utakknemlig den har handlet ved å søke seg selv isteden for helt å leve for Gud. En grenseløs anger kommer da over sjelen og gjennomtrenger den som en ild. Men denne ild virker rensende. Nu vil sjelen ikke noe annet enn Gud alene. «Hva har jeg i himmelen og hva skulle jeg attrå på jorden foruten deg? Mitt hjertes Gud og min arvelodd er Gud i evighet» (Salme 72, 25-26). – Deretter vekker den samme kjærlighet en kraftfull lengsel i sjelen etter å se Gud åsyn til åsyn. Sjelen vet jo at den er bestemt til himmelen, at den ved Jesu Kristi fortjenester har krav på den himmelske salighet. Så lenge den er utelukket fra himmelen vansmekter den langt borte fra Guds åsyn, som i et smertefullt fangenskap. Også denne smerte er likesom en rensende ild. For jo inderligere sjelen lenges etter Gud, desto sterkere blir også trangen og viljen til evig å leve for ham alene i en absolutt hengivelse.
Foruten angerens og hjemlengselens kvaler har sjelen å tåle ennu andre lidelser, som vi jordboere ikke kan forestille oss. Den guddommelige rettferdighet sender den det mål og den art av smerte som svarer til dens synder. «Ved synden gir mennesket på en uordnet måte etter for sin egen vilje. Den guddommelige rettferdighets orden krever derfor at det tåler noe som går imot dets naturlige vilje» (St. Tomas). «Denne ild er mer smertefull enn alt hva mennesket kan lide i dette liv» (St. Augustin). Men også her er det kjærligheten som gir smerten dens lutrende kraft. Styrket og drevet av kjærligheten tar sjelen imot sin straff; for den innser at den er rettferdig, og den elsker Gud, også rettferdighetens Gud, som det absolutt Gode. Den innser også at det er Frelserens sonende lidelser som gir dens lidelser deres verdi. Der, for finner den midt under sine kvaler en velsignet trøst i tanken på at den lider med Kristus og at den nettopp ved å lide blir mer og mer ett med «Guds Lam som borttar verdens synd».
Imidlertid kan vi komme de lidende sjeler til hjelp. Vår forbønn, våre frivillige botsøvelser og andre gode gjerninger vi gjør med henblikk på dem, den avlat vi kan vinne og forbønnsvis tilvende dem, men først og fremst det hellige messeoffer vi frembærer for dem, er en vederkvegelse for dem og forkorter deres kvaler. Grunnen til det er de helliges samfunn. For om de enn er gått bort fra denne verden, lever de allikevel forenet med oss som lemmer på Kristi Legeme, i kraft av Kristi kjærlighet. Ber vi for dem, så ser Gud på Kristi kjærlighet, som er drivkraften til vår bønn, og bønnhører oss for hans skyld. Fornekter vi oss selv for dem, så betrakter Gud våre botsøvelser som deres, fordi et hellig fellesskap i Kristus gjør dem til ett med oss. Den renhet, den fullkomne kjærlighet som sjelene ellers må oppnå gjennom skjærsildens kvaler får de således på en bedre måte. Gud oppfyller dem med Kristi ånd, Gud skjenker dem sitt vennskap uten lidelser og åpner himmelen for dem, fordi Kristi kjærlighet går i forbønn for dem. Derfor er den virksomste hjelp vi kan bringe dem det hellige messeoffer. Kilden til all kristen kjærlighet, opphavet til de helliges samfunn er jo nettopp det guddommelige Offerlam, som ved den eukaristiske ritus meddeler Kirken på jorden og Kirken i skjærsilden sin soning og sine fortjenester. Slik må vi vise vår kjærlighet til de avdøde. Det er en edel menneskelig følelse som får oss til å reise vakre gravmonumenter for dem, eller til å smykke deres grav med blomster, eller til å dvele der i kjærlig minne om svunne dager. Men det er ikke nok for kristne. De helliges samfunn skaper en meget dypere enhet mellom oss og alle som døde i Herren, enn det naturlige vennskap med våre slektninger. Den kristne kjærlighet tenker først og fremst på sjelenes hvile i Gud. «Vi må ikke tro at vi engang kan bli gjenforenet med de avdøde, som vi har omsorg for, med mindre vi frembærer for dem med fromt sinnelag alterets hellige offer, eller bønnens og almissens ofre» (St. Augustin). Derfor ber vi også i hver messe for alle avdøde: «Kom i hu, Herre, dine tjenere som …. (messeliturgien). De som har lært ved from bønn å legge de avdødes skjebne i Guds hånd, vil ikke la seg friste til å forske etter deres livskår i det hinsidige ved spiritistisk praksis. Enda mindre vil de likesom forstyrre evighetens fred ved å fremmane ånder. Spiritistene, som gjennom medier påstår å stå i forbindelse med de henfarne og å få dem til å vise seg, eller å få opplysninger av dem om livet i den andre verden, er enten frekke svindlere, eller enfoldige og overtroiske mennesker, eller ofre for djevelsk bedrageri. I hvert fall handler de mot kristendommens lære og ånd. «Det skal ikke finnes hos deg noen trollmann, ingen som spør en dødningemaner, ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde» (5. Mos. 18, 11).