Slik skriver pastor van der Burg i sin innledning til boka «PAVEDØMMET I BIBELEN OG HISTORIEN»
Jesus er ikke kommet til verden for å sette i gang en løs religiøs bevegelse. Av mange steder i den hellige Skrift fremgår at Han ville forene de troende til et samfunn (en «kirke», et «rike», en «hjord», et «legeme»), hvor alle har «én træ (Ef . 4, 5; Joh. 17, 20 23; Rom. 1, 12). Jesus er den «store hyrde» (Hebr. 13, 20; Esek. 37, 24. 25), «fredsfyrsten» (Es. 9, 6), som skulle «samle Guds barn til ett» (Joh. 11, 52), «bringe dem sammen som får i en kve» (Mik. 2,12). Han vil enhet i troen, «for at vi ikke skal være umyndige barn og la oss kaste og drive om av enhver lærdoms vind» (Ef. 4, 13 14). Kristi rike skal ikke være oppdelt i sekter, fordi «Gud er ikke forvirringens Gud, men fredens Gud» (1. Kor. 14, 33), og «hvert rike som er splidaktig med seg selv, blir ødelagt» (Luk. 11, 17).
Til grunnleggelsen og utbredelsen av sin kirke innsatte Jesus apostlene, som inntil verdens ende fortsetter sitt lederskap gjennom de biskoper som har sin sendelse fra dem (ved den apostoliske suksesjon). [Angående bispeembetet og nødvendigheten av den apostoliske suksesjon henvises til vår avhandling: «Kirken«.]
Men for at biskopene kan opprettholde Kirkens enhet, er det nødvendig at de selv danner en innbyrdes enhet. Og dette er bare mulig ved at én blant dem har den øverste ledelse. I hvert samfunn må det være én som står i spissen (konge, president, formann, direktør, general for en armé, kaptein for et skip, osv.). Og fremfor alt er dette påkrevet i et verdensomfattende trossamfunn, hvor enheten skal bevares blant så mange styrere (biskoper). Erfaringen viser at pavedømmet er uunnværlig for den kirkelige enhet. Og siden Jesus vil at det skal være en kirkelig enhet, hvorfor skulle det da være vanskelig å tro at Jesus har innstiftet pavedømmet?
Vi kristne, som tror på Inkarnasjonens mysterium, nemlig at Guds Sønn er blitt menneske, må ikke forundre oss over at Han har gitt sitt rike formen av et menneskelig samfunn. Kristi rike er nok ikke av denne verden, dvs. av politisk art (dets opprinnelse og formål er overjordisk). Men det skal være et rike i verden med menneskelige styrere, og for enhetens skyld vil Kristus også bruke det menneskelige middel at én av styrerne står over de andre.
Pavedømmet er ikke i strid med at Kristus selv er «hodet for Kirken» (Kol. 1, 18). Han er Kirkens usynlige overhode. Men for at biskopene kan være enige i troen trenges det et synlig overhode, som de alle må stå i forening med. Pavedømmet innskrenker ikke Kristi makt, men er – i likhet med alle kirkelige embeter – bare et middel Han bruker til å utøve sin styremyndighet.
Pavedømmet og Kirken kan ikke skilles fra hverandre. Derfor er spørsmålet om pavedømmet et av de mest brennende spørsmål i den kristne religion. «Læren om den romerske biskops primat (dvs. overherredømme) over hele Kirken – således skriver den kjente engelske konvertitt William Palmer – er aksen, som alle andre kontroversspørsmål mellom den romerske Kirke og de øvrige kirker beveger seg omkring.»
At Jesus har innstiftet pavedømmet, vil vi bevise i følgende punkter:
1. Jesus har gitt Peter primatet blant apostlene.
2. Peters primat var ifølge Jesu vilje en blivende institusjon, m. a. o. Peter skulle ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.
3. Arvtagerne av Peters primat er de romerske biskoper.Deretter vil vi nærmere forklare meningen med den katolske lære om pavens ufeilbarhet og svare på de innvendinger som ut fra fornuften og historien rettes mot pavedømmet.
Til slutt følger en oversikt over pavedømmets store fortjenester for menneskeheten.