Shawn Tribe skrev på NLM-bloggen i går et interessant innlegg om messen – se her. Der tar han opp viktige poenger fra starten av den liturgiske bevegelsen, som tradisjonalister gjerne glemmer. De arbeidet for at betydningen av det hellige messeofferet skulle gjøres så tydelig som mulig, og at andre fromhetsøvelser ikke skulle få stå i veien for Kirkens viktigste liturgi på noen måte. 
På den tid (1920-30) hadde man ikke begynt å tenke (feilaktig) på messen som først og fremst et måltidsfellesskap, men også gode ting som eukaristisk tilbedelse og privatandakter kunne komme i veien for messeofferet. I vår tid og i vårt land er selve konsekrasjonen vektlagt ganske mye, og det er ikke noe galt i det, men mange ser ut til å legge liten vekt på at Kristus så i messen bærer seg selv frem som et lyteløst offer for Faderen. Slik skriver Shawn Tribe:
… today, those of us who are working toward some sort of genuine revival and restoration of the liturgical life in the Latin rite are accustomed to think critically of the liturgical over-emphases of the progressivist school of liturgical thought – the over-emphasis of the meal aspect over the sacrificial, the horizontal over the vertical and so on – but many may not be as conscious as they should be of the presence other over-emphases, seemingly «traditional», coming from what we might call the more pietistic and devotionalist mindset; over-emphases which are indeed still manifest today and which, in their own way, also come at the expense of the sacrificial aspect of the Mass.
So of what do I speak? One has only to look at some of the journals and books of the earlier 20th century Liturgical Movement to see this particular over-emphasis described in the context of their own time:
«The Mass came to be less and less appreciated as the sacrifice of Christ. Instead, the adoration of the Eucharist was greatly developed, and thereby the spiritual energies of the faithful were in the course of centuries turned away from the sacrifice itself.
We must try to keep in mind that, during the Mass and in particular at the consecration, the primary and essential thing is the offering of the sacrifice; the adoration of the Species is entirely secondary. We should strive to impress ourselves and those committed to our care with a deep understanding and appreciation of the sacrificial action. The Mass is not a “devotion,” it is not the adoration of the Eucharist: it is the sacrifice offered by Christ, and in this offering we are actually participating since it is also our sacrifice. We come to Mass, not so much to adore Christ in His divinity as to offer the body and blood of the divine Lamb to our heavenly Father.»
This quotation is from Fr. Pius Parsch (as quoted in the July 1938 issue of Orate Fratres), who admittedly was not without his own excesses, but he is certainly on point here both in his identification of a problem and in his understanding of the sacred liturgy. …
Debatten etter dette innlegget dreier seg etter min mening litt for mye om eukartistisk tilbedelse; den er vel ikke i særlig grad problemet, selv om det er sant at den aldri må komme i veien for messens hellige sonings- og tilbedelsesoffer. Innleggets forfatter skriver derfor også i en kommentar:
The primary point of focus however is simply this: if one’s view of the Mass is such that it is understood as purely or even primarily an act of Eucharistic adoration of Our Lord in the Blessed Sacrament, then this is a very incomplete understanding of and approach to the Mass which needs to be addressed. It is a reductionism. Not the only one of course, but it is one and various problems spring from it. We should take recognize it and seek to foster a fuller understanding of the full nature of the Mass.
Det er vel få tradisjonalister som glemmer bort hva f.eks Fr. Garrogiou-Lagrange gjorde og sa og jeg har aldri hørt om noen som glemmer at det hellige messeoffer er det aller viktigste vi har.
Fra Hellige Pius X’s katekisme:
«“The Sacrifice of the Mass is offered to God…to appease Him, make Him due satisfaction for our sins, and to help the souls in Purgatory, and hence it is called Propitiatory” (Catechism of St Pius X).»
– Problemet idag er vel heller snarere at tanken om messen som et forsonende(propitiatory) offer ofte glemmes bort.
At tilbedelse av Vårherre i alterets sakramente idag skulle være et problem fra den «motsatte» side, er etter min mening temmelig søkt fra Shawn Tribe og jeg ser det som et mulig forsøk på å skape en slags «kritikkens likevekt» i en slags dialektikk.
At det derimot var et problem ved den Liturgiske Bevegelses begynnelse, høres også litt rart ut, selv om det sikkert stemmer. Man var jo svært strenge på messeplikten og det store flertall gikk jo i kirken på søndag, i motsetning til idag. Hvordan kunne man tilbe sakramentet for mye og hvordan kunne private andakter true messeofferets plass?
«På den tid (1920-30) hadde man ikke begynt å tenke (feilaktig) på messen som først og fremst et måltidsfellesskap, men også gode ting som eukaristisk tilbedelse og privatandakter kunne komme i veien for messeofferet.»
– Dene tidsangivelsen er jeg uenig i, for det stemmer ikke med fakta. En slik tanke var veldig velutviklet hos en god del modernister allerede da. Disse hadde flyktet inn i liturgiens verden, siden oppfatningen av hva liturgiske studier er for noe, på den tiden var nærmest ensbetydende med studiet av rubrikkene og man dermed ikke mistenkte at modernistene kunne gjøre noe galt der og området ble da ikke overvåket.
Modernisten Jungmann ble forøvrig lærer i liturgi i 1917, hvis jeg ikke tar feil.
Modernisten Pius Parsch var svært aktiv da og det var også den kjente modernisten Dom Beauduin, som allerede var aktiv i 1914.
Jeg ser også sitatet fra Pius Parsch fra 1938 er gjengitt. Allerede da drev han med sine høyst ulovlige eksperimenter og det er slett ikke rart at han skrev det han gjorde. Det er typisk glatt snakk med dobbeltbunn fra de liturgiske reformister at det i mange århundrer hadde vært noe galt med liturgien og så videre, men de sier ikke offentlig hva det egentlige problemet etter deres syn er. Antikvarianismen ligger tykt utenpå utsagnet når det forstås i kontekst og når man vet hva opphavsmannen stod for.
At man ikke hadde fokusert på messen som et offer?????????? Hele post-reformasjons æra hadde jo handlet om nettopp dette!
Grunnen til at Parsch sa at man ikke hadde fokusert på messen som et offer, er fordi at messen etter hans og modernistenes egentlige syn ble feiret av forsamlingen med presten som forsamlingsleder, og ikke av presten alene med forsamlingen som deltagere. Det høres flott og ortodokst ut at man synes fokuset på messen som offer er altfor dårlig, ikke sant? Hva man derimot egentlig mener med at folkets spirituelle energi i århundrer har vært vendt bort fra messen som offer, er slettes ikke særlig ortodokst.
Det synet med forsamlingen som de som egentlig foretar offeret, ligger til grunnen for alt sammen. Bare les Fr. Bouyer, Dom Beauduin, Jungmann med flere. Etter konsilet kom de helt ut av skapet, noe som tydelig vises i den originale General Instruction of the Roman Missal fra 1969.(Ikke mikses med den reviderte som man ser fra 1970 og utover!) Bare se hva messen i GI 1969 defineres som, så er alt åpenbart.
Jeg tror du og jeg er enige om mye her, Trond, men i din kommentar syns jeg du er noe generaliserende og upresis. F.eks. var det aller viktigste i mitt sitat vekten på messen som et soningsoffer (det tror jeg også at du syns er viktig) – og jeg fant det interessant at også Pius Parsch la så stor .vekt på dette. I sitatet i mitt innlegg er det også klart at Pius Parsch kan kristiseres for mye, men han har tydeligvis også rett i noe av det han arbeidet for.
Jeg er forøvrig kommet til den forståelse at vekten på messen som et måltiden, og ønsket om å feire «versus populum», ikke i særlig grad hadde blitt viktig før andre verdenskrig – jfr. sitatene jeg nylig har hatt fra Guardini.
Jeg syns ikke det er noen grunn til å kritisere Shawn Tribe for det han skriver i sitt innlegg, og pave Pius X var jo en viktig person i den tidlige liturgiske bevegelse. Og når han ønsket å forbedre måte liturgien ble feiret på, var det (vel selsagt) fordi det var enkelte elementer som burde forbedres.
Pastor,
Ja, vi er definitivt svært enige her. Beklager dersom jeg var upresis. Jeg ville bare ha fram at Parsch’ syn på offer sannsynligvis var svært forskjellig fra hvordan vi ser på det og fra hvordan de fleste da så på det, men at det var pakket inn i ortodoks språkdrakt. Bare se på Jungmann og Bouyer før konsilet og sammenlign med etter. Parsch’ egen eksperimentelle praksis tyder i alle fall sterkt på at offeraspektet slik det normalt blir forstått ikke var den sterkeste overbevisningen hans.
Dog er setningen veldig bra dersom offer – hvem som foretar det – forståes på en ortodoks måte. Det er bare det at jeg ikke tror det er rett tolkning.
Jeg skjønte ikke hva Tribe ville her…og jeg leste det som et forsøk lik det jeg beskrev. Kan Tribe eller andre vise til at det er for mye tilbedelse/respekt for Kristi Legeme under messefeiringen av den gjennomsnittlige Novus Ordo idag? Vi har jo skrevet side opp og side ned om det emnet her på bloggen.
Jeg ser forøvrig først nå at kommentaren underst i posten var fra Tribe selv og at han dermed enten modererer seg eller spesifiserer det han mente. I siste fall faller min kritikk bort.
Jeg leser absolutt Tribes ekstra kommentar som at han presiserer det han mener. Han vil fokusere på det som er det aller viktigste i messen, og kommer da først med kritikk av moderne tedenser (at messen hovedskalig er et måltid). Men han syns også at mer tradisjonelle kretser alltid bør strebe etter å gi det aller viktigste sin rette plass – at han sier at noe av kritikken til den tidligste liturgiske bevegelse var korrekt. Jeg syns dette hjelper oss til selv å fokusere mest mulig korrekt, og hjelper oss like mye i kritikken mot moderne tendenser.