okt 312011
 

(Jeg fikk i dag et spørsmål om denne informasjonen – fra november 2009. Jeg hadde selv glemt dette nettstedet og denne informasjonen, men syns det er nyttig og interessant, og poster det på nytt igjen.)

På bildet under ser man startsida for Saint Antoine Daniel Gregorian Chant Ordinaries, der man kan finne – og høre på – på alle (så langt jeg kan se) de gregorianske/latinske melodiene for messens faste ledd.

Her står det også at Vatikanet foreslår følgende messer for kirkeåret:

Søndager i advent: Missa XVII • Credo IV
Søndager i juletida: Missa IX • Credo IV
Søndager i fasten: Missa XVII • Credo IV
Søndager i påsketida: Missa I • Credo III
Søndager i det alminnelige kirkeåret: Missa XI • Credo I
Fester i det alminnelige kirkeåret: Missa VIII • Credo III
Fester for Den hellige Jomfru Maria: Missa IX • Credo IV
Fester for apostlene: Missa IV • Credo III

Jeg er nå (her i St Hallvard) blitt vant med å synge messe 11 på grønne søndaer. Det var nytt for meg for to år siden (og den er kanskje fortsatt ukjent for mange), men det er den foreslåtte messen for grønne søndager (og her kan man høre på den, og lære den bedre). Og i advent skal vi synge messe XVII, noe jeg tror en del menigheter i Norge gjør.

Besøk gjerne disse sidene.

okt 312011
 

I går hadde jeg en uvanlig rolig søndag, med bare to messer i vår egen kirke – oftest har jeg tre messer, og må også kjøre et stykke, til Nesodden og til Holmlia. (Jeg har derimot roligere hverdager ofte, så ingen trenger bekymre seg over meg – eller de fleste andre prester.)

I går syklet derfor min kone og jeg – kl 12.30, mellom mine to messer – opp til Emmanuel Vigelands mausoleum. Litt forbi Vindern – lett å finne på kartet, men en del høyere enn vi hadde tenkt. De to bildene over viser bygningen.

Det var interessant å være der, men selve museet var ganske spesielt. Over inngangsdøra stod det: Quicquid Deus creavit purum est. – Alt Gud har skapt er rent – sannsynligvis for å forsvare at rommet innehloder følgende (fra museets egne nettsider): ” … Til utsmykningen av det høyloftede, mørke rommet hentet han inspirasjon fra antikkens gravkamre, spesielt etruskernes. Men også kristendommens dramatiske historier om Skapelsen og Syndefallet slik de var blitt fortalt i italienske renessansefresker bød på rike impulser. I tråd med disse sydlandske forbilder kalte han sitt fremtidige gravsted Tomba Emmanuelle (Emanuels grav). Freskene som nå dekker alle vegger og tak ga han navnet Vita (Livet). Vita handler om erotikk og menneskets driftsliv. Hundrevis av nakne kropper, kvinner og menn i heftig intimitet trer frem. Her elskes og avles til Guds ære på bakgrunn av et mørkt og bunnløst univers, sparsomt opplyst av den livgivende, guddommelige sol men også av helvetes luende flammer. …”

okt 312011
 

I National Catholic Register leser jeg i dag et intervju med biskop Edward Slattery, i Tulsa, Oklahoma, der han har vært biskop siden 1994.

…(the bishop) is noted for his orthodoxy and piety and has publicly advocated a reform of the liturgy. …. You’ve made public statements about problems with the liturgy. What changes would you like to see?

I would like to see the liturgy become what Vatican II intended it to be. That’s not something that can happen overnight. The bishops who were the fathers of the council from the United States came home and made changes too quickly. They shouldn’t have viewed the old liturgy, what we call the Tridentine Mass or Missal of Pope John XXIII, as something that needed to be fixed. Nothing was broken. There was an attitude that we had to implement Vatican II in a way that radically affects the liturgy.

What we lost in a short period of time was continuity. The new liturgy should be clearly identifiable as the liturgy of the pre-Vatican II Church. Changes, like turning the altar around, were too sudden and too radical. There is nothing in the Vatican II documents that justifies such changes. We’ve always had Mass facing the people as well as Mass ad orientem [“to the east,” with priest and people facing the same direction]. However, Mass ad orientem was the norm. These changes did not come from Vatican II.

Also, it was not a wise decision to do away with Latin in the Mass. How that happened, I don’t know; but the fathers of the Council never intended us to drop Latin. They wanted us to hold on to it and, at the same time, to make room for the vernacular, primarily so that the people could understand the Scriptures.

You yourself have begun celebrating Mass ad orientem.
Yes, in our cathedral and a few parishes where the priests ask me to. Most of the time, I say Mass facing the people when I travel around the diocese or when I have a large number of priests concelebrating, because it works better that way.

A few priests have followed my example and celebrate ad orientem as well. I have not requested they change. I prefer to lead by example and let the priests think about it, pray about it, study it, and then look at their churches and see if it’s feasible to do.

And it’s positive when people are thinking about and talking about the liturgy.
When people make the liturgy part of their conversation, it is a good thing. As priests and laypeople discuss the liturgy, they’ll see how important it is and how it is a work of God and not our own.

But we must approach the liturgy on bended knee with tremendous humility, recognizing that it doesn’t belong to us. It belongs to God. It is a gift. We worship God not by creating our own liturgies, but by receiving the liturgy as it comes to us from the Church. The liturgy should be formed and shaped by the Church itself to help people pray better. And we all pray better when we are disposed to receive what God has offered, rather than creating something of our own. …

Lenger nede i intervjuet snakker han om den nye engelske oversettelsen av messen, om den tradisjonelle latinske messen (som han i fjor feiret i Washington DC), om kall og presteordinasjoner, og om ordenslivet i vår tid – les gjerne videre her.

okt 302011
 

Jeg skrev for noen dager siden om en bokomtale i St Olav tidsskrift, som omtaler en privat tradisjonell latinske messe jeg leste for ca 1 1/2 år siden. Den omtalte boka er “Kristen-Norge. En oppdagelsesreise”, av Didrik Søderlind, som jeg nå har lest. Han vier ca 20 sider til Den katolske Kirke, men det er absolutt uheldig at han ikke har tatt seg tid til å besøke noen norsk (søndags) høymesse. Han deltar i en påskevigilie på tagalog (og forstår ingen ting), snakker med et teologiprofessoer om katolisismens historie i Norge, besøker kort et konvertittkurs, besøker et kloster (i Larvik) og deltar altså i en privat TLM (og forstår også her ingen ting). Han opplever ritualene også i flere protestantiske kirkesamfunn like opplevelsesmessig (siden han ikke har brukt krefter på å finne ut hva ritene skal bety, eller teologien bak dem), og det blir vel litt tynt – hvis ikke tanken bak boka er å beskrive det rent sosiologiske.

Jeg tar med litt av Søderlings omtale av den tradisjonelle latinske messen, og jeg vil igjen hevde at uttrykker “(messen ble) introdusert med hoven stolthet” ikke er dekkende. Vi som husker messen våren 2010, tror heller kommentaren ble sagt (på vei inn i kapellet) for å være litt morsom. Slik skriver Søderlind (NB jeg har tatt bort alle navn):

Den eldste messen -på ny

… Det er tomt på plassen foran kirken, hvor jeg treffer en venn som skal være med på messen. Vi står og småpludrer når en mann kommer bort til oss og spør om vi også skal på messe. Når vi svarer ja og lar det skinne igjennom at det er første gang vi er på latinsk messe, blir han engasjert. «Her blir det ordentlig messe», sier han. Sammen finner vi veien inn i kapellet, som ligger på siden av det vanlige kirkerommet.

… Den latinske messen handler om Gud, ikke hvermann, og presten henvender seg til Gud på menighetens vegne. I praksis betyr det at presten står med ryggen til oss nesten hele tiden de tre kvarterene messen varer, og siden det er en «stille messe» snakker han meget lavt. På latin. Når han da ikke leser inne i seg, og man ikke hører noen ting. Vi får utdelt hefter med teksten på latin og norsk, men det er håpløst å henge med. ….

Lokalet er, for å si det diplomatisk, muligens ikke det beste for å holde en tradisjonell messe. Denne kirken er en moderne bygning, med høye, bare murvegger. Og selv om noen vakre statuer og malerier bryter med den murte monotonien, sender kapellet tankene i retning av kraftsosialistisk drabantbybebyggelse snarere enn Peterskirken. Men selv om presten står med ryggen til oss og mumler, og det vi forstår av prekenteksten er omtrent like inspirerende som en telefonkatalog, og lokalet attpåtil har mer til felles med OBOS enn med Roma, er det ikke noe problem. Messen hever seg over alt dette.

Samme hva man måtte mene om katolisismens sannhetsgehalt, kommer man ikke utenom at den latinske messen er en av menneskehetens eldste kulturtradisjoner: Continue reading »

okt 292011
 

Dette blir siste oppsummerende innlegg om tekster jeg tidligere har lest. Det er konklusjonen i Sara Brødsjøs mastergradsoppgave: LITURGISK VOKALMUSIKK I DEN KATOLSKE KIRKE I NORGE 1843-2011. Jeg presenterte innholdsfortegnelsen i oppgaven her, og oppgaven finner man i sin helhet her (i pdf-format).

KONKLUSJON

Analysen av den liturgiske vokalmusikk i Den katolske kirke i Norge har handlet om flere problemstillinger i tilknytning til det egentlige temaet. Slik som i innledningen blir det hensiktsmessig å redegjøre for hver av disse problemstillingene, for å vise sammenhengen mellom dem og betydningen av dette for analysens resultat.

I Den katolske kirke er den liturgiske musikken knyttet direkte til den katolske messeliturgien. Ut fra definisjonen av Den hellige messe har Kirken definert hva som kjennetegner egnet liturgisk musikk gjennom mange offisielle dokumenter og utsagn. Noen endring i kriteriene for liturgisk musikk har ikke blitt dokumentert siden 1903.

Den liturgiske musikk må i hovedsak kjennetegnes av disse egenskapene: den kan ikke inneholde sjangertrekk som er karakteristiske for verdslig musikk, den må oppleves sakral på tvers av ulike musikkulturer, og den må ha objektiv estetisk kvalitet (som man mener er mulig å definere til en tilstrekkelig grad). Som kirkemusikalsk ideal fremheves spesielt den gregorianske sang, og orgelet regnes for å være det best egnede liturgiske instrumentet – selv om andre sjangre og instrumenter ikke utelukkes så lenge de også oppfyller de overnevnte kriteriene. Continue reading »

okt 292011
 

Det ble skrevet i en kommentar på denne bloggen at den tradisjonelle dominikanske ritus ikke lenger ble feiret av vanlige dominikanere, bare av (tradisjonalistiske) grupper som har brutt ut av ordenen. Det er vel ikke helt korrekt, for denne gamle og særegne ritus har de siste fire år gradvis begynt å bli mer brukt.

Bildene under viser i alle fall denne ritus nylig feiret av dominikanere i Oxford – les mer og se flere bilder her.

Jeg kjenenr ikke mye til detaljene i den gamle dominikanske ritus, men jeg vet at når presten strekker ut armene i korsform (som han aldri gjør i den romerske ritus), er det rett etter konsekrasjonen, mens han sier:

Unde et momores, Domine, nos servi tui, sed et plebs tua sancta, ejusdem Christi Filii tui Domini nostri tam beatæ Passionis, nec non et ab inferis Resurrectionis, sed et in cælos gloriosæ Ascensionis. offerimus præclaræ majestati tuæ de tuis donis ac datis hostiam + puram, hostiam + sanctam, hostiam + immaculatam, Panem + sanctum vitæ æternæ, et calicem + salutis perpetuæ. – Vi minnes nå, Herre, vi dine tjenere og hele ditt hellige folk, den samme Kristi, din Sønns, vår Herres, salige lidelse. men også hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og bærer fram for din opphøyede majestet av dine goder og gaver et + rent offer, et + hellig offer, et + lytefritt offer, det evige livs hellige + brød og den, evige + frelses kalk.

okt 292011
 

I en SØNDAGSBOK fra 1938 (St Olavs forlag) “som inneholder faste bønner og epistlene og evangeliene for alle årets søndager og fester som kan bli feiret på en søndag” (altså ikke en fullstendig latin/norsk messebok), har man på slutten trykker biskop Mangers’ hyrdebrev “Om messeofferet” fra samme år. Mye vil en katolikk i vår tid kunne slutte seg til fullt og helt, men man merker seg den veldige tydelige vekten på selve offeret i messen, som man nok må innrømme er blitt tonet ganske mye ned siden 1965. Jeg trykker her hyrdebrevet i sin helhet:

OM MESSEOFFERET
(av biskop Mangers’ hyrdebrev 1938).

Messeofferet er selve korsofferet som fortsettes på ublodig måte til tidenes ende. Det er gjennom messeofferet at vi stadig står i forbindelse med Frelserens store soningsoffer på Golgata. Ved brødets og vinens to forskjellige skikkelser som symboliserer Kristi legeme og blod hver for seg, blir Jesu virkelige død, som på korset var en følge av blodets utskilling fra legemet, tydelig fremstillet eller etterlignet. Og Jesu offersinn eller sinnelag som Han tilbyr seg med til sin himmelske Fader i messeofferet, er det samme som på korset.

Kan det tenkes noe mer opphøyet enn denne hellige offerhandling? Guds sønn selv løfter seg ved prestens hender opp til Guds trone, så vi i Ham og ved Ham kan love og prise Gud, takke Ham for hans uendelige miskunn, bære frem våre bønner og gi Ham den rike, ste og mest fullstendige fyldestgjøring for våre synder. Og dessuten er ikke noe mer skikket til å skape det samme sinnelag i oss som var i Kristus Jesus, enn nettopp denne intime deltaking i hans offerdød.

Ut fra denne tankegang blir kirkebudet som forplikter oss til å overvære messeofferet hver søndag og alle befalte festdager, en selvfølge. Kirken går ut fra den grunnsetning at vi er forløst ved Jesu Kristi offerdød, og at ingen kan bli frelst uten å ta del i denne offerdød. Continue reading »

okt 282011
 

Jeg fikk boka: The Banished Heart: Origins of Heteropraxis in the Catholic Church (T&T Clark Studies in Fundamental Liturgy), author Geoffrey Hull – fra amazon.co.uk (direkte lenke) for en ukes tid siden, og har så vidt begynt å lese i den. På Amazon presenteres den slik:

This is a critical assessment of the Liturgical Reform after the second Vatican Council that seeks the origins of failure in pre-conciliar developments. If the suppression of the traditional Roman liturgy against the wishes of the Second Vatican Council was, in the words of Silvio Cardinal Oddi, ‘a crime for which history will never forgive the Church’, why, at the end of the 1960s, did the vast majority of Latin Catholics abandon, with little or no regret, their time-hallowed forms of worship? “The Banished Heart” seeks to account for this cultural and spiritual catastrophe by demonstrating what will surprise many: how the present mainstream Catholic Church, with its modernistic and secular aura, grew directly from the official conservatism of the Church as it was before the Council. T Clark Studies in “Fundamental Liturgy” offer cutting edge scholarship from all disciplines related to liturgical study. The books in the series seek to reintegrate biblical, patristic, historical, dogmatic and philosophical questions with liturgical study in ways faithful and sympathetic to classical liturgical enquiry. Volumes in the series include monographs, translations of recent texts and edited collections around very specific themes.

Som lesere av denne bloggen vet, er jeg interessert i liturgiske spørsmål, spesielt om hvordan messen best kan feires og hvordan de troende best kan delta i messen. Denne boka (håper jeg) vil hjelpe meg å forstå begge disse spørsmålene bedre. Den sier nok en hel del om hvordan reformene etter Vatikankonsilet ikke var særlig vellykkede, men også en hel del (og det er jeg aller mest interessert i) om hvorfor reformen etter konsilet ble så fryktelig radikal. Jeg har tenkt på et par problematiske ting ang. den tradisjonelle messen allerede; at det var noen steder en tendens til å “lagdele” den, at presten gjorde en ting, mens lekfolket samtidig gjorde noe ganske forskjellig, både mht bønner og sang/musikk. (Jeg har ingen problemer med at de troende mediterte over temaer som fulgte messens gang (og det var mange forslag til hvordan det kunne gjøres), men jeg syns det var mindre passende om man ba bønner som ikke hadde noe med messen å gjøre.)

okt 282011
 

Jeg viser under to illustrasjoner fra Walter William Whitehouse’s doktogradsoppgave: THE MUSICAL PRELUDE TO VATICAN II: PLAINCHANT, PARTICIPATION, AND PIUS X.

Det første viser en “Chant mass” for 300 000, i Chicago i 1926. Det andre en “Chant mass” fra 1953, der 1400 gutter og 100 menn sammen synger messen. Begge bildene er illustrasjoner på hvor alvorlig man i flere bispedømmer arbeidet med å gi gregoriansk sang en større plass i Kirken liv.

okt 282011
 

Jeg nevnte i august at jeg leste en doktorgradsoppgave fra USA om teologiske og liturgiske spørsmål, skrevet av Walter William Whitehouse: THE MUSICAL PRELUDE TO VATICAN II: PLAINCHANT, PARTICIPATION, AND PIUS X. Oppgaven kan lastes ned her: DEL 1 – 338 sider og DEL 2 – 145 sider. Jeg leste ferdig oppgaven for noen uker siden, og før jeg går videre til andre liturgibøker, vil jeg si noen siste ord om denne.

Oppgaven, som legger stor vekt på begge mål i pave Pius X’s motu proprio fra 1903 – både at menigheten skulle delta (og synge) i messen, og at den gregorianske sangen skulle gjenopplives – skriver etter hvert mest om forsøkene på å lære de amerikanske katolikkene å synge gregorianikk. Det tok en hel del år før arbeidet kom skikkelig i gang, men utover 50-tallet gikk det stadig bedre – spesielt på de katolske skolene, noen ganger samlet mange flere tusen barn som sammen sang messens ordinarium. Men etter konsilet falt dette arbeidet sammen, og i Amerika erstattet man det gregorianske ikke med noenlunde høyverdige salmer (som i Norge), men med ganske banal, moderne musikk. Slik kan vi lese i oppgavens oppsummering:

POSTSCRIPT – “Ce délicat probléme”

Of the two critical aims of Tra le sollecitudini – active participation of the people, and the singing of Gregorian chant – one saw its apotheosis and the other its demise in the wake of the Second Vatican Council, a liturgical watershed unparalleled in the history of the Roman Catholic Church (both for those who supported its aims, and those who did not). The Constitution on the Sacred Liturgy paid due homage to the “pride of place” of Gregorian chant, to the “treasury of inestimable value” represented by the musical tradition, as well as to that generative idea of Pius X, so potent in the twentieth century, that “the true Christian spirit is found in the active participation of the faithful in the Liturgy.”

Because this latter impulse “carried the day,” the reforms of the Council occasioned a musical upheaval in the American church similarly without historical parallel. Released suddenly into the open pastures of a once-forbidden vernacular, Catholic church music found itself urgently in need of a new musical clothing, and turned whole-heartedly (and under the ready influence of a handful of publishers) to highly-derivative secular musical idioms which not only had been formerly forbidden, but would have been unimaginable in the Church only a few years earlier. Such a turn to secular influences, while motivated in large part on behalf of congregational participation, nevertheless occasioned the demise of Gregorian chant (especially as dreamed by Pius X) in the church’s worship, and flew in the face of centuries of official strictures, not the least of which are found in Tra le sollecitudini. This new “enculturated” musical idiom has by now become the lingua franca of worship music in the American Catholic church, and an identifying feature of the post-Vatican II era. It has in turn exercised a surprising influence and been adopted (both in style and in actual repertoire) to a great extent in American Protestantism. Continue reading »

okt 272011
 

Liturgibloggen jeg nevnte for et par dager siden (av ukjent forfatter, og med ganske få innlegg og kommentarer) har enda et innlegg som jeg syns er ganske oppklarende. Det handler om hvordan man skal klare å rydde bort forstyrrende overbygninger over messen (det kan være musikk, arkitektur, fromhetsformer) som holder oss borte fram kjernen.

Jeg har i det siste tenkte en hel del på Pius X’s reform av messen i 1903, der han ønsket to ting; 1) å gjenopplive den gregorianske sangen og 2) å få lekfolket til å delta mer aktivt i messen – først og fremst gjennom å synge sine deler av messen. Dette var også den kanskje aller viktigste (og positive) deler av den liturgiske bevegelsen, helt fram til 1960. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår at parallelle bønner (som ikke følger messens gang) noen gang kan ha vært ideelt – samtidig som jeg syns at reformatorne på slutten av 1960-tallet ikke klarte å fornye messen på en særlig god måte. Slik leser vi i bloggen – som starter med idealene og ønskene til biskopen i Trent:

… the Council (of Trent) considered banning all music that was not plainchant from the Liturgy (for the Liturgy is indeed larger than the Mass), and this highlights something very important and often overlooked about the Missal of 1570: that the Council sought to restrain artistic excess and bring in a more solemn manner of celebration.

This is, indeed, entirely in keeping with the aesthetic of the age: the new realism brought into the visual arts … This was not the exuberant mysticism of the high Middle Ages, but an attempt to return to the (perceived) simple dignity of the pre-medieval liturgy, and to couple with it the new realism. Gone are the icons, showing the saints in Glory; now we see the Saints as historical persons. I am convinced this is the reason for the ‘Roman-cut’ type of chasuble: a deliberate paring-down of the liturgical aesthetic from the ‘excesses’ of the highest gothic.

And yet, even by the close of the 16th Century, this trend is changing, both in liturgy and in art (which) marks a transition toward the baroque. There are many things which can be said of the baroque, but it is neither restrained nor is it solemn. The word which must be used, if a single word can be chosen to encompass such a movement, is exuberance. The baroque overflows with joy, with verve, with motion and ornamentation. This aesthetic, over the 17th and 18th centuries, sweeps Europe, and the Church is swept up with it.

… Ornamentation, filligree, little gold swirls and curlicues: these become the artistic order of the day. Music becomes grand and ornamented, to fill the new, grand and ornamented spaces around it. This will culminate in Bach, Handel, and Vivaldi, each expressing a variation upon this sense of cornucopia. …..

There is something interesting going on here. The aesthetic that the Tridentine Era began with – realistic, classicising, solemn – has been transfigured. Baroque architecture, beginning from the classical orders, does the most peculiar and distorting things; the musical order which was to be solemn and dignified becomes exotic and exuberant; the art which began as realistic and earthy becomes as surreal as it is sentimental.

And yet the rubrics of the Mass remain rooted in 16th Century rigorism; precise, exacting, ground exceeding small. Yet on top of this, we have an outpouring which is, while undoubtedly adhering to a structure, beyond the wildest dreams of the most riotous medieval liturgist!

In the 19th Century, the Church, failing to truly re-embrace the Greek and later Gothic styles that became the fashion in Northern Europe, instead adapts the overriding aesthetic ethos of the day to its own aesthetic. That is, to summarise very briefly, that over the top of the exuberance of the baroque is layered the overwhelming sentimentalism of Romanticism. ….

…. The most bizarre thing here is that this is, to many, Tradition with a big ‘T’. The very thing which the Council of Trent reviled is become the keystone of archaism! The idea that the Church should be a space for collective solemnity, encounter with the numinous, and terror before the Lord, to “stand in fear and trembling”, has become obtenebrated (though neither destroyed nor totally obscured) in a miasma of emotionally-charged, personal devotion; a…. ‘papering-over’ of the liturgy with personal devotions.

It was in this situation, then, that the Fathers of the Second Vatican Council sought a reformation of the Liturgy, and in this context that restrictions were lifted and the aesthetic changed. And the Church, for the first time in 400 years, attempted to catch up with modern art.

The essential point here is this: First, that Tradition is not always where it seems to be; second, that the state of the Church today is as much the result of the final collapse of Tridentinism as it is the result of errors or misconceptions in the new Church; and third that history does indeed repeat itself, though not always identically.

okt 272011
 

Pave Benedikt ønsker, som de fleste vet, at messen helst skal feires mot apsis/øst, og gjør også dette regelmessig i sitt private kapell. Men samtidig ønsker han ikke for mye uro rundt (han husker vel det som skjedde rundt 1970 altfor godt), og anbefaler (og gjennomfører alltid selv) at man feirer messen vendt mot et (ganske stort og tydelig) krusifiks. Også i Norge er det mange prester som følger hans eksempel her.

Men ikke alle liker dette. På en (ganske liberal, må jeg si) liturgiblogg – Pray Tell (som jeg leser ganske regelemessig) – har en teologiprofessor og permanent diakon antydet at dette (nesten eller egentlig) kan kalles avgudsdyrkelse:

“If I were to put this polemically, which of course I would never do, I would say that identifying the crucifix rather than the Eucharist as the point of orientation skirts the edge of idolatry. This point seems so obvious to me that I wonder what is going on with those who continue to put forward the idea of common orientation toward the crucifix. Could this be a case of a poor idea gaining momentum simply because it has been suggested by an authoritative source (i.e. Pope Benedict).”

Jeg leste dette for et par dager siden, men ble inspirert til å legge det ut på bloggen etter at jeg leste om det også her.

okt 262011
 

Jeg ble forrige uke advart om at det ville komme noe ufordelaktig om den tradisjonelle latinske messen i neste nummer av St Olav, nr 5/2011 – som kan leses her. Det er på side 26 i bladet; en bokomtale av: Didrik Søderlind: Kristen-Norge, En oppdagelsesreise, Spartacus forlag 2010. Bokanmelderen en sånn passelig fornøyd med boka, og har valgt ut følgende av det boka sier om Den katolske Kirke:

Søderlind vier tyve sider til Moderkirken. Også den fremstår, sett med forfatterens nivellerende blikk, som sammensatt snarere enn uniform; vel så heterogen som Læstadius­folket; sprikende i sine diverse liturgiske og kulturelle uttrykk. Afrikansk dans og påskefeiring på tagalog nevnes, og liturgi på et utall andre sprog. Og den liturgiske tradisjon som med sin tidløshet og tydelig definerte rammer muligens kunne virke som et korrektiv til dette, nemlig den tridentinske, fremstår paradoksalt nok som enda mer ekskluderende. Seks mennesker samles i St. Hallvard til såkalt «privat» messefeiring, introdusert med hoven stolthet: «Her blir det ordentlig messe».

Det uheldige med den siste setningen, er at man helt feilaktig vil forstå at den tradisjonelle messen virkelig/offisielt ble introdusert slik. Men alle som kjenner den tradisjonelle messen, vil vite at presten ikke sier ett eneste ord til introduksjon, og heller ikke noen andre steder i messen. Bare i prekenen kan presten si noe som helst av egne ord, og i disse private ukedagsmessene har jeg aldri hatt noen preken. Jeg kan også forsikre alle om at jeg aldri har omtalt, eller kunne tenke meg å omtale, den tradisjonelle messen slik.

Det er nok en deltaker i messen som har uttrykt seg slik før eller etter messen, som et uttrykk for at han/hun liker denne messen godt, ikke noe annet – dumt at det er uttrykt så lett misforståelig i St Olav.

okt 262011
 

Bloggen “A Fourfold Vision” fortsetter der jeg slapp i går kveld med å si om Ratzinger syn på liturgien før og etter 1965:

Note, however, that the then-Fr. Ratzinger’s criticisms of the pre-1970 liturgy related chiefly to the ars celebrandi; and, indeed, that his criticisms of the post-1970 liturgy appear to relate to much the same. If the one was excessively rubricalised, often rushed through and disconnected from the masse of the Faithful, the other is often… well, banal, made up on the spot, and in the worst cases, mundane in every sense.

Deretter fortsetter bloggen med å skrive om hvordan den nye liturgien (som han egentlig er for) bør forandres (så mye at det blir svært lite igjen av den):

… I propose a further revision of the Roman Missal of 1970/2002. This, I believe, would be entirely constructive and possible, since it changes little directly for the Faithful, but a great deal for the priest celebrating the Mass. This revision would have the following effects:

1. That apart from side altars, there is to be but one main altar in the church, situated in the apse, and that this is to face East, … a priest facing the apse; that is, in the same direction as the body of the Faithful, which is to be considered the normative arrangement.

2. That liturgical vestments hitherto omitted from the Missal would be restored; that actions and details pertaining to the priest – the manner of his joining his hands, of holding them following the Offertory, etc., are to be taken from the 1962 Missal, and reinstated where appropriate in the new Missal. That these details be considered to be used at the discretion of the celebrant.

3. That the Prayers at the Foot of the Altar, Last Gospel, etc., be reinstated as optional elements of the Mass; that these may be recited either in an audible or an inaudible voice. That the Asperges be similarly restored.

4. That the number of options in the 1970 Missal be reduced; the ability of the priest to alter or replace musical elements is to be removed. That the ability of the priest to substitute alternate Penitential Rites be deleted from the Missal. That all Eucharistic Prayers apart from the First, known also as the Roman Canon, and the Third, are to be deleted. That the First Eucharistic Prayer, or Roman Canon, is to be given precedence over the Third, which is now to be the Second or Alternate Canon.

5. That the Offertory prayers of 1970 are to be deleted, and replaced with those found in the 1962 Missal (Suscipe, sancte Pater; Deus qui humanae; Offerimus tibi; In spiritu humilitatis; Veni sanctificator, and all others up until the Orate fratres).

6. That music in the liturgy is to be an appropriate plainchant setting, or some suitable, polyphonic Mass setting, requiring no instrumental accompaniment, and written in the style of the Renaissance polyphonists (cf: Tra le sollecitudini, Pope St Pius X).

7. That those elements proper to the deacon and sub-deacon omitted from the 1970 Missal are to be restored, such that a “High Mass” according to the new Missal may be celebrated.

8. That the Calendar of 1570 be updated where appropriate with new feasts, providing they are given an appropriate class, relative to those feasts already celebrated on those days. That the propers appropriate to these feasts be similarly restored.

okt 252011
 

Jeg kom tidligere i dag over en engelsk blogg som skriver ganske interessant om liturgiske spørsmål. I et innlegg skriver (den ukjente) forfatteren:

This blog, if it is not already clear, is in favour of the 1970 Missale Romanum. Or at the least, it is not against it, and finds rather the rhetoric of the Traditionalist movement often untruthful and somewhat wearing (that these accusations are as true of ultra-liberal ‘reformers’ goes without saying.)

To describe the pre-1970 Mass as requiring no reform would be, for the author of this blog, dishonest. That there were Missals published in 1920 and 1962, and indeed Missals published after 1570 shows that this was clearly not so.

Han fortsetter så med å sitere fra en bok Ratzinger skrev i 1966 – ganske kritisk til deler av liturgien før konsilet. Ratzinger snakker her om hva som skjedde etter Trent:

The main measure was to centralize all liturgical authority in the Sacred Congregation of Rites, the post-concilliar organ for implementation of the liturgical ideas of Trent. This measure, however, proved to be two-edged. New overgrowths were in fact prevented, but the fate of liturgy in the West was now in the hands of a strictly centralized and purely bureaucratic authority. This authority completely lacked historical perspective; it viewed the liturgy solely in terms of ceremonial rubrics, treating it as a kind of problem of proper court etiquette for sacred matters.

This resulted in the complete archaizing of the liturgy, which now passed from the stage of living history, became embalmbed in the status quo and was ultimately doomed to internal decay. The liturgy had become a rigid, fixed and firmly encrusted system; the more out of touch with genuine piety, the more attention was paid to its prescribed forms. We can see this if we remember that none of the saints of the Catholic Reformation drew their spirituality from the liturgy. Ignatius of Loyola, Theresa of Avila and John of the Cross developed their religious life solely from personal encounter with God and from individual experience of the Church, quite apart from the liturgy and any deep involvement with it.

The baroque era adjusted to this situation by super-imposing a kind of para-litrgy on the archaized actual liturgy. Accompanied by the splendor of orchestral performance, the baroque high Mass became a kind of sacred opera in which the chants of the priest functioned as a kind of periodic recitative. The entire performance seemed to aim at a kind of festive lifting of the heart, enhanced by the beauty of a celebration appealing to the eye and ear. On ordinary days, when such display was not possible, the Mass was frequently covered over with devotions more attractive to the popular mentality.

Even Leo XIII recommended that the rosary be recited during Mass in the month of October. In practice this meant that while the priest was busy with his archaic liturgy, the people were busy with their devotions to Mary. They were united to the priest only by being in the same church with him and by consigning themselves to the sacred power of the Eucharistic sacrifice.

Ratzinger, J.A., Theological Highlights of Vatican II (1966), tr. Traub, H., Thormann, G.C., and Barzel, W. New York: Paulist, pp.130-132. …

Men etter dette leser vi likevel på bloggen: “It can be easily seen that nothing here contradicts the same Dr Ratzinger’s opinion that the 1970 Missal offered a “banal, on the spot product”. That the one is defective does not make the other flawless (and vice versa).” …

okt 252011
 

Meningen er at vi katolikker skal synge hele messen – både dens proprium og dens ordinarium – men de fleste steder (også i Norge) gjøres dette nesten aldri. Messens ordinarium synges på ganske gode melodier i Norge (på norsk eller latin), mens inngangsvers, event. graduale, offertorievers og kommunionsvers synges nesten ingen steder på norsk; man synger mer eller mindre tilfeldig valgte hymner. (Det er tillatt, men da synger man i messen, heller enn å synge selve messens tekster.)

Jeffrey A. Tucker skriver om hva som holder på å skje noen steder i den engelskspråklige verden på dette feltet ved utgivelsen av “Simple English Propers” (men utgangspunktet der er mye verre enn i det katolske Norge):

… I’ve told the story many times of how it suddenly dawned on me a little over one year ago that we really didn’t have anything to offer parishes that stood somewhere between the perfection of the ideal in the Graduale Romanum and the parish reality of four songs of non-liturgical text per Mass. So long as that was true, progress would be stopped simply because it is nearly impossible to leap from one to the other. You need musicians, training, experience, a pastor who is on board, and a people who are ready – ingredients that rarely come together all in one parish.

Today, we have the book and the viable option for any parish to start singing the real text of the Mass starting this next week! That is a glorious thing. The book is now used in many monasteries, convents, seminaries, and innumerable parishes. The North American College, for example, is all abuzz with the implications of this new book. This is helped by the fact that these are freely downloadable, so you don’t have to take the risk of buying for the entire year to try them out for one Sunday or just one communion chant.

The Simple English Propers are only the beginning. They serve as a model of the kind of music we need. I would also add that the Simple Choral Gradual by Richard Rice also falls into this category: simple music but absolutely beautiful in the real experience of Mass at regular parishes. There will be many other editions and approaches pouring out as the years go on. What matters most is that this book has finally begun to break up the old system that long predates Vatican II of singing any old thing at Mass. …

Her er de to bøkene han anbefaler: Simple English Propers og Simple Choral Gradual.

okt 252011
 

Nå er det ikke lenge igjen til den nye engelske messeoversettelsen skal tas i bruk. Endelig får man et skikkelig språk – skriver Jeffrey A. Tucker på NLM-bloggen – slik at skadene fra 1969 kanskje kan leges:

… The Second Vatican Council produced no Missal itself but merely a careful permission for one to be developed at some point in the future, with no changes permitted that were not to the good of the Church. We know how that turned out. The interim Missal that came out in the United States was a quality product but a bit unstable, and hardly anyone believed that it would last very long. Sure enough, by 1969, a commission had produced the hoped-for new product, one that yielded coincided with, and assisted in causing, what is probably the largest upheaval and decline in Catholic institutions ever found on record.

The strange result of this event was the status quo today, which could be described as hyper conservative or perhaps more accurately described as stricken with fear of change. An odd stasis affects parish life. Bishops and priests all live in fear of doing too much in any direction for fear of alienating people yet again. Stability, blessed stability, is what the Catholic world seeks today because it is still recovering from the trauma delivered in the late 1960s.

And so, one can see why Bishops have been very cautious about the release of the new English translation. Even if the results are vastly better and correct most of the amazing errors of the past, there is a widespread fear that anything new could spark another meltdown. For my part, I expect the very opposite. I’ve (read) large portions of the Missal out loud to audiences and watched them swoon at the high language, the poetic cadence, the seriousness of the literary formulations. This Missal sounds and feels like Church. It turns out that people who go to Church rather like this. …

okt 242011
 

Jeg har en Facebook-profil, men må legge til at jeg bruker det svært lite. Jeg logget meg likevel på tidligere i dag for å svare på en venneforespørsel, og da så jeg en del bilder min svigerinne og hennes mann har lagt inn på Facebook, etter at de besøkte oss i Oslo i starten av september. Bildet over viser litt av mitt kontor, med en av messehaklene jeg kjøpte hos Gammarelli i Roma i vår – og på veggene en samling manipler, som mest er til pynt.

okt 232011
 

Jeg leste på det danske nettstedet Katolsk tradition i kveld at Stockholm fra 1. november får en prest fra Kristi Konge Instituttet som skal være ansvarlig for den tradisjonelle latinske messen. Jeg regner da med at den tradisjonelle messen vil bli feiret hver dag i Stockholm. Slik kan vi lese på katolskakyrkan.se:

F. Markus Kunkel flyttar snart till Stockholm från Tyskland. Han kommer att ansvara för den extraordinarie formen av den romerska riten från den 1 november 2011. F. Kunkel kommer så småningom även att ansvara för sjukhussjälavården i Stockholm.

Bildet under viser p. Kunkel i en messe i Stockholm ved en tidligere anledning.

okt 232011
 

Med dette verset fra Joh 20,21 åpner pave benedikt sitt budskap til Verdensmisjonsdagen, som vi feier i dag. Hele budskapet kan leses her. Hos Missio i England har jeg funnet følgende oppsummering av hans ord:

As the father sent me, so I send you.

World Mission Sunday
A vital invitation to ceaselessly proclaim the Gospel re-echoes every year to each of us in the celebration of World Mission Sunday. Mission is the most precious service that the Church can render to humanity and to every individual seeking profound reasons for living his or her existence to the full. Missionary activity also renews the Church, revitalises faith and Christian identity, and offers fresh enthusiasm and new incentive. Faith is strengthened when it is given to others!

Go and proclaim
All those who have met the risen Lord have felt the need to proclaim him to others, as did the two disciples on the road to Emmaus. We too must be ready to recognize his face and run to our brothers and sisters with the good news: ‘We have seen the Lord!’

Global evangelisation
The Gospel proclamation benefits all peoples. The Church is missionary by her very nature, since it is from the mission of the Son and the mission of the Holy Spirit that she draws her origin. This is the Church’s deepest identity – rooted in particular places in order to go beyond them, she exists in order to evangelise.

Our urgent task
This task has not lost any of its urgency. We cannot be content when we consider that, after 2,000 years, there are still peoples who do not know Christ and have not yet heard his message of salvation. Not only this: but there is an ever greater number of people to whom the Gospel has been proclaimed, but who have forgotten it, or abandoned it and no longer associate with the Church.

The joint responsibility of all, always
The Gospel is not an exclusive possession of those who have received it, but it is a gift to be shared, good news to be passed on to others. And this gift is entrusted not only to some, but to all the baptised. World Mission Sunday, too, is not an isolated moment in the year, but a precious opportunity to pause and reflect on whether and how we respond to the missionary vocation: our response is essential for the life of the Church.

Together in mission
Solidarity is one of the objectives of World Mission Sunday. Through the Pontifical Mission Societies (Missio) we appeal for your help to carry out evangelising activities in mission territories, and support institutions necessary for establishing and consolidating the Church. Equally, to ignore the temporal problems of humanity – poverty, malnutrition, disease, lack of health care services and education – would be to forget the lesson which comes to us from the Gospel concerning love of our neighbour who is suffering and in need.

The lesson of love
Therefore I invite you to consider your own contribution to mission, wherever you may be in the world. Through participation in the Church’s mission, the Christian becomes a builder of communion, of peace and of the solidarity that Christ has given us, and collaborates in fulfilling God’s plan of salvation for all humanity. May World Mission Sunday reawaken in each of us the joy and desire to go out to meet humanity, taking Christ to all.