okt 292011
 

Dette blir siste oppsummerende innlegg om tekster jeg tidligere har lest. Det er konklusjonen i Sara Brødsjøs mastergradsoppgave: LITURGISK VOKALMUSIKK I DEN KATOLSKE KIRKE I NORGE 1843-2011. Jeg presenterte innholdsfortegnelsen i oppgaven her, og oppgaven finner man i sin helhet her (i pdf-format).

KONKLUSJON

Analysen av den liturgiske vokalmusikk i Den katolske kirke i Norge har handlet om flere problemstillinger i tilknytning til det egentlige temaet. Slik som i innledningen blir det hensiktsmessig å redegjøre for hver av disse problemstillingene, for å vise sammenhengen mellom dem og betydningen av dette for analysens resultat.

I Den katolske kirke er den liturgiske musikken knyttet direkte til den katolske messeliturgien. Ut fra definisjonen av Den hellige messe har Kirken definert hva som kjennetegner egnet liturgisk musikk gjennom mange offisielle dokumenter og utsagn. Noen endring i kriteriene for liturgisk musikk har ikke blitt dokumentert siden 1903.

Den liturgiske musikk må i hovedsak kjennetegnes av disse egenskapene: den kan ikke inneholde sjangertrekk som er karakteristiske for verdslig musikk, den må oppleves sakral på tvers av ulike musikkulturer, og den må ha objektiv estetisk kvalitet (som man mener er mulig å definere til en tilstrekkelig grad). Som kirkemusikalsk ideal fremheves spesielt den gregorianske sang, og orgelet regnes for å være det best egnede liturgiske instrumentet – selv om andre sjangre og instrumenter ikke utelukkes så lenge de også oppfyller de overnevnte kriteriene.

De liturgiske rubrikker viser hvordan musikken skal utføres i messen. Det er en tydelig forskjell mellom messen før og messen etter 2. Vatikankonsils liturgireform, noe som har fått følger for den liturgiske musikken. I den gamle messen var de gregorianske antifonene fra Graduale høymessens musikk, og i Norge ble det også sunget norske salmer under lavmessene frem til tiden rundt konsilet. Siden konsilet har det kun eksistert én type messe, og selv om latinen offisielt fortsatt er det liturgiske hovedspråk, feires det oftest messer på folkespråket i dag, og for musikkens del har proprieleddene blitt erstattet med salmer, mens ordinariet fortsatt synges på latin mange steder.

Tiden etter konsilet har vært preget av mange avvik fra de liturgiske regler; som følge av dette har også de musikalske vaner endret seg til å stride direkte mot reglene og retningslinjene i mange tilfeller. Et omfattende problem er mangel på kunnskap blant prester og kirkemusikere om de relevante retningslinjer for den liturgiske musikk, og mangel på kompetanse til å vurdere musikk ut fra disse retningslinjene.

Det har siden 1893 blitt utgitt 10 salmebøker i Den katolske kirke i Norge. Det som kjennetegner utviklingen mest er at de første 6 utgavene stort sett hadde samme innhold, som musikalsk sett var lite tilfredsstillende for mange, spesielt i etterkrigstiden og etter konsilet. Gradvis ble salmer fra Den norske kirke tatt med i salmebøkene etter krigen, med den begrunnelse at både teksten og melodien var av betydelig høyere kvalitet enn de gamle katolske salmene. Sjangerspennet er større i de postkonsiliære salmebøkene enn i de prekonsiliære – spesielt gjelder dette ungdomssalmebøkene, som er et utslag av den endrede forståelsen av Den hellige messe blant katolikker.

Et av de mest sentrale aspektene ved iverksettelsen av konsilets reformer er fokuset på større aktiv deltagelse i menigheten under messen, som har vært tema helt siden den liturgiske bevegelse på starten av 1900-tallet. Dette har vært bakgrunnen for den (forhåpentligvis) ufrivillige endringen av messens konsept, fra å være et offer til Gud til å bli en feiring av de troendes fellesskap, og også for den omfattende overgangen fra latin til folkespråk i messen. Dette fokuset har også gjort det mer akseptert å benytte musikk som sjangermessig kan karakteriseres som populærmusikk eller jazz, om enn med uklanderlig tekstlig innhold.

I dagens relativiserte samfunn finner mange det problematisk å vurdere ny liturgisk musikk ut fra Kirkens syn på egnet kirkemusikk, fordi dette synet er basert på et utgangspunkt som kjennes irrelevant i det 21. århundre. Siden definisjonen av både kunst og kvalitet har blitt relativisert, er det desto vanskeligere for moderne mennesker å forstå at kunst kan kvalitetsvurderes, og i alle fall at det kan ha en hensikt i en liturgisk sammenheng. Dersom situasjonen skal endres, må det i første omgang bedre opplysning til om relevante kirkelige dokumenter, hvordan tradisjonen har vært for tolkningen av dem og, ikke minst, hvorfor det er nødvendig å forholde seg til regler for liturgisk musikk.

Deretter vil et blikk på salmetradisjonens historie i Kirken i Norge oppklare en del misforståelser rundt hva som var vanlig før konsilet, slik at den liturgiske sang kan utvikle seg i en riktigere retning enn nå, når det historiske perspektivet mangler. Man vil da bli bedre utrustet som kirkemusiker til å være et ledd i messesangens utvikling i Norges katolske menigheter.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)