Vårt Land skriver mer om reservasjonsretten for (fast)leger til å reservere seg mot å delta i abort. (Jeg syns det er underlig at det nå ser ut til å kunne bli reservasjon bare mot selve abortinngrepet, når man i mange år har tillatt leger/sykepleiere å reservere seg mot ting som direkte leder til og forbereder aborten.) På slutten av artikkelen har VL et interessant intervju med Hans Olav Tungesvik:
Psykiater og tidligere Stortingsrepresentant for KrF, Hans Olav Tungesvik, reagerer sterk på rundskrivet fra helsedepartementet (se faktaboks). Han satt på Stortinget da abortloven ble vedtatt i 1978. Da ble også reservasjonsretten innført.
Ordlyden i loven fra 1978 er akkurat den samme som i dag. Det har hele tiden vært folk som har reservert seg, men man har funnet andre leger som har tatt på seg henvisningsoppgavene, sier Tungesvik.
Han mener ordningen har «fungert utmerket» i 34 år, og at ingenting tilsier at dette er forandret nå. Tungesvik sendte derfor et åpent brev til helseministere Anne-Grete Strøm-Erichsen i går, hvor han ber henne trekke rundskrivet tilbake.
Dette er utelukkende en introduksjon av en totalitær tankegang som vi ikke har sett i helsedepartementet tidligere. En slik tankegang ser vi i andre land som vi ikke vil sammenligne oss med, sier Tungesvik. …
I sitt brev til helseministeren sier Tungesvik bl.a.:
Dine utsegner om dette kom i den aktuelle debatten om fastlegars ynskje om reservasjonsrett når det gjeld å utføra nokre tenester som står i strid med deira djupaste samvitsovertyding. Det gjeld mellom anna tilvising til abort og utskriving av prevensjonsmidler til mindreårige. Til dette ynsket frå fastlegane har du med ditt rundskriv av 31.10.11 sagt nei.
Så er spørsmålet: Er dette to prinsipp – omsynet til pasientane og omsynet til fastlegane – som er totalt uforeinlege? Etter mitt syn er svaret på dette spørsmålet eit klårt NEI.