Store deler av 1900-tallet (jeg vet ikke helt hvor lenge) fram til liturgireformen i 1970 ble det bedt forbønner på norsk etter prekenen i (de latinske) søndagsmessene. Prekenen var nemlig det eneste sted presten kunne sin noe som helst (av egne ord og på norsk) i messen, ellers skulle han bare be de foreskrevne bønner og lese de foreskrevne tekster – på latin. Jeg ble i går kveld gjort oppmersom på at et eksempel på disse forbønnene er blitt trykket i samlingen av mange hverdags- og søndagsforbønner som Den katolske Kirke i Norge nå gir ut. Eksempelet er fra 1938, og der står det: «Det apostoliske vikariat [Oslo] sin Søndagsbok – som inneholder Messens faste bønner, St. Olav Forlag 1938, s. 29-30, med overskrift: «Efter prekenen leses hver søndag: Almindelig kirkebønn.»» Her følger bønnen (Jeg har korrigert rettskrivingen litt.):
Allmektige, evige Gud, vår Herre og himmelske Fader, se med din uendelige miskunns øyne ned på vår trengsel, elendighet og nød. Miskunn deg over alle troende kristne, fordi din enbårne Sønn, vår Herre og Frelser Jesus Kristus, for deres skyld frivillig har gitt seg over i syndernes hender og utgytt sitt dyre blod på korsets hellige tre. Ved var Herre Jesus Kristus ber vi deg, nådigste Fader, at Du vil vende bort fra oss de straffer vi har fortjent: farer i nåtid og fremtid, opprør, krig, dyrtid, sykdommer og sørgelige og ulykkelige tider. Velsign, Herre, din Kirkes overhode, vår hellige far pave ….. og den overhyrde han har gitt oss. Velsign også vårt lands konge, og hele kongehuset. Opplys og styrk den kirkelige og verdslige øvrighet i alt godt, så den kan fremme det som er til din guddoms ære, til vår frelse og til hele kristenhetens vel.
Du fredens Gud, unn oss sann enighet i troen uten strid og ufred. Omvend våre hjerter til sann bot og bedring, tenn i oss din kjærlighets ild, gi oss hunger og iver efter din rettferd, så vi som lydige barn kan tekkes deg i liv og i død.
Vi ber også som Du, Gud, vil at vi skal be, for våre venner og fiender, for de friske og syke, for alle sorgfulle og sørgende kristne, for de levende og de døde. Til deg, Herre, vier vi alt vårt yrke og all vår ferd, vårt liv og vår død. La oss her nyte din nåde og en gang oppnå sammen med alle dine hellige, å love, ære og prise deg i evig glede og salighet. Gi oss dette, Herre, himmelske Fader, ved Jesus Kristus, din elskelige Sønn, våt Herre og Frelser, som lever og styrer med deg og den Hellige Ånd, den ene og sanne Gud, i all evighet. Amen.
La oss be for våre velgjørere og for dem som har bedt om vår forbønn.
Fader vår .… – Hill deg, Maria …. – Ære være Faderen ….
Hva er din kommentar til dette, fader Oddvar? Er det positivt at de ikke latinkyndige troende på denne måten intellektuelt, og ikke kun spirituelt, tar del i forbønnene eller ikke? Jeg mener – dette er jo eksempler, ikke foreksrevne bønner i noen messebok som de skal følge?
Det er et typisk tegn (og ikke noe prolem, syns jeg) på at man utover 1900-tallet ønsket at deler av liturgien skulle være på morsmålet; man ser det samme bl.a. i dåpliturgien (men de vigktigste bønnene der ble beholdt på norsk). Vatikankonsilet ville nok at hele ordets liturgi skulle kunne være morsmålet (og det er nesten ingen tradisjonalister som har problemer med det). Problemet etter konsilet var at latinen forsvant fullt og helt.
Er det i novus ordo obligatorisk med forbønner lest av legfolk, eller vil celebranten kunne velge selv å lese denne bønn – som er bedre enn de fleste andre jeg har hørt – i høymessen?
Så langt jeg vet er det diakonen som egentlig skal lese forbønnene. Jeg syns det er viktigst at presten kontrollerer innholdet i forbønnene, oftest skriver han dem jo selv. Om en dyktig lektor leser bønnene, er vel ikke så farlig (og alle lektorer skal kunne lese godt).