okt 282012
 


Bildet over er tatt (under offertoriet) i en messe i kirken St Pietro i Corniglia (en av landsbyene i det som kalles Cinque Terre) på den italienske rivieraen. Det var overraskende (faktisk, for italienske messer er dessverre ofte ikke mye å skryte av) at denne messen ble feiret på en god måte (for det aller meste).

Presten bruker (som man ser) kirkens gamle alter (det ser man ikke ofte, og i nabolandsbyen hadde man et ekstra bordalter av pleksiglass foran høyalteret), en fin romersk messehakel, han sa heller ikke noen ekstra egne ord rundt omkring i messen (bare noen kunngjøringer helt til slutt – i tillegg til prekenen), og musikken var ikke så aller verst, selv om presten ikke sang noen av sine deler av messen.

(Og flere ting presten gjorde når han slik feiret messen versus Deum, viste at han hadde kjennskap til den tradisjonelle messes – og som man kunne vente var ikke presten mye over 30 år gammel.)

okt 252012
 


I går landet vi i Milano (som vi ikke skal besøke denne gangen) og kjørte direkte fra flyplassen til Torino. Byen var finere enn jeg hadde regnet med (faktisk har jeg ikke visst så veldig mye om Torino); bildet over viser en av de store kirkene vi så, selveste domkirken (der en kopi av likkledet er utstilt).

I dag skal vi besøke to museer (Palazzo Madama og det egyptiske museet) før vi kjører ned til kysten. Vi skal så kjøre vestover den italienske riviera nesten til Frankrike, dagen etterpå se Genova, og så fortsette østover til det som kalles Cinque Terre. Vi har tenkt å reise så langt øst som Carrara (Pisa og Lucca har vi besøkt tidligere, men muligens tar vi en tur innom Parma) før vi reiser tilbake til Milano og Oslo

okt 212012
 

Jeg hadde gleden av å være til stede ved p Haavars prestevielse i St Dominikus kirke i går kveld – den var flott på alle måter. Under ser dere utdrag av bønnekortet han delte ut ved velsignelsen ha ga etter messen..

La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp: for han som gav løftet er trofast! (Hebr 10,25)

okt 192012
 

Fr Hunwicke har begynt å blogge igjen, etter 15 mnd pause, men nå er han mer forsiktig (det er grunn til å tro at hans blogging var hovedgrunnen til at hans prestevielse ble utsatt med et helt år) og skriver (i bloggens venstre marg):

… This blog now replaces the Blog Father Hunwicke’s Liturgical Notes. Its main purpose is to explore, ad mentem Summi Pontificis, the possibilitiesfor mutual enrichment between three forms of the Roman Rite: the Extraordinary Form, the Ordinary Form, and the Anglican Use. I have been told that my previous blog was disliked because of some the comments on the ‘thread’. I take the point. In this blog, all comments will be moderated, and anything which is even implicitly critical of the English Hierarchy or of any member of it, will not be published.

Jeg har selv fått kritikk for min blogg enkelte ganger (selv om jeg alltid har moderert kommentarene, men kanskje ikke alltid vært streng nok), og jeg oppdaget i går at jeg hadde vært litt uheldig igjen. For en måned siden skrev jeg litt om Bredtvet kirke (før den saken plutselig ble så veldig kontroversiell), og så glemte jeg det jeg hadde skrevet (muligens kunne jeg ha slettet innlegget) før jeg i forgårs ble minnet om det (da jeg så mitt eget navn) på verdidebatt.no.

okt 182012
 

Den hellige Lukas foran den korsfestede Kristus, av Francisco de Zurbaran, ca 1660.

Dagens messe
har følgende antifoner og bønner:

Inngangsvers
Hvor fagre er på fjellene deres føtter som bringer gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som kunngjør frelse!

Kirkebønn
Herre, vår Gud, du valgte den salige Lukas til å forkynne i skrift og tale din grenseløse kjærlighet til de fattige. Hjelp oss som bærer kristennavnet, å være ett hjerte og én sjel, og la alle folkeslag få se din frelse. Ved vår Herre …

Bønn over offergavene
Herre, gi oss ved dine himmelske gaver å tjene deg med frimodighet. La det offer vi frembærer på festen for den salige Lukas, bli oss til legedom og evig herlighet. Ved Kristus, vår Herre.

Kommunionsvers
Herren sendte disiplene til byene for å forkynne: Guds rike er kommet nær.

Slutningsbønn
Allmektige Gud, måtte det sakrament vi har mottatt fra ditt alter, helliggjøre oss og styrke vår tro på det Evangelium som den hellige salige Lukas forkynte. Ved Kristus, vår Herre.

okt 182012
 

Dear Brothers and Sisters,
Today I will introduce the new cycle of catechesis, which will be developed throughout the Year of Faith that has just started and interrupt – for this period – the cycle dedicated to the school of prayer. With the Apostolic Letter Porta Fidei I chose this special year, so that the Church would renew its enthusiasm to believe in Jesus Christ, the only Saviour of the world, revive the joy of walking on the path that He has shown us, and witnesses in a concrete way the transforming power of the faith. … …

Slik begynte pave Benedikt sin preken/katekese under gårsdagens audiens på Petersplassen, og på Vatikanradioens nettsider kan vi lese mer om dette:

To accompany Christians’ worldwide on the journey of the Year of Faith – which he opened last week – the Pope announced that he would be interrupting his series on the Christian School of Prayer for now to concentrate on helping people deepen their understanding of why we believe what we believe, starting with the “the essential formula of faith”, the Creed.

The Holy Father arrived at this decision following the results of the questionnaire bishops around the world were asked to answer ahead of the Synod of Bishops on the New Evangelisation which is currently underway in the Vatican. The Pope highlighted some issues this revealed: a faith that is passive and private, rejection of faith formation, the rupture between faith and everyday life.

He said “Christians often do not even know the core of their Catholic faith, the Creed, so as to leave room for a certain syncretism and religious relativism, without clarity on the truths to be believed and the salvific uniqueness of Christianity. The risk is not far off today of people building a so-called “do-it-yourself” religion. Instead, we should return to God, the God of Jesus Christ, we must rediscover the message of the Gospel, to bring it into more deeply into our minds and our daily lives”.

okt 122012
 

Nettstedet conciliaria.com skriver my om det som skjedde for akkurat 50 år siden i Vatikanet. Under ser man bilder jeg fant på deres hovedside i dag:

Second Vatican Council, Opening Day, October 11, 1962. Watercolor painting of the procession of bishops entering St. Peter’s Basilica by artist-journalist Franklin McMahon (1921-2012).

Pope John XXIII addressing the assembled Fathers at the opening of the Second Vatican Council.

Pope John XXIII at the opening of the Second Vatican Council.

Second Vatican Council by Lothar Wolleh.

De tar også med en egelsk oversettelse av pave Johannes XXIIIs tale ved åpningen. Han begynte slik:

Mother Church rejoices that, by the singular gift of Divine Providence, the longed – for day has finally dawned when — under the auspices of the Virgin Mother of God, whose maternal dignity is commemorated on this feast—the Second Vatican Ecumenical Council is being solemnly opened here beside St. Peter’s tomb.

The councils — both the 20 ecumenical ones and the numberless others, also important, of a provincial or regional character which have been held down through the years — all prove clearly the vigor of the Catholic Church and are recorded as shining lights in her annals.

In calling this vast assembly of bishops, the latest and humble successor of the Prince of the Apostles who is addressing you intended to assert once again the Church’s magisterium [teaching authority], which is unfailing and perdures until the end of time, in order that this magisterium, taking into account the errors, the requirements and the opportunities of our time, might be presented in exceptional form to all men throughout the world. …

Les hele talen her.

okt 112012
 

11. oktober var det i lang tid i Roma en fest for å marker at Jomfru Maria i konsilet i Efesus i 431 ble erklært å være Guds mor. Sr Anne Bente nevner også dette på sin blogg: “et år som starter på 50-årsdagen for åpningen av Det annet vatikankonsil – som forøvrig i sin tid ble åpnet på årsdagen for dogmet om Marias guddommelige moderskap i Efesos 1500 år tidligere.”


Pave Pius XI skrev en encykklika om dette i 1931 (LUX VERITATIS), og bestemte også at det på denne dagen hvert år skulle feires en messe med navn “MATERNITATIS B. MARIÆ VIRGINIS” – en fest som falt bort i 1970. Men i de tradisjonelle tidebønnene leser vi i dag, i 6. lesning:

In the year 1931, amid the applause of the whole Catholic world, solemn rites were celebrated to mark the completion of the fifteen centuries which had elapsed since the Council of Ephesus, moving against the Nestorian heresy, had acclaimed the blessed Virgin Mary, of whom Jesus was born, as Mother of God. This acclamation had been made by the Fathers of the Church under the leadership of Pope Celestine. Pius XI, as Supreme Pontiff, wished to commemorate the notable event and to give lasting proof of his devotion to Mary. Now there had existed for many years in Rome a grand memorial to the proclamation of Ephesus, the triumphal arch in the basilica of Saint Mary Major on the Esquiline Hill. This monument had already been adorned by a previous pontiff, Sixtus III, with mosaics of marvellous workmanship, now falling to pieces from the decay of the passing ages. Pius XI, therefore, out of his own munificence, caused these to be restored most exquisitely and with them the transept of the basilica. In an Encyclical Letter Pius set forth also the true history of the Council of Ephesus, and expounded fervently and at great length the doctrine of the prerogatives of the Blessed Virgin Mary as Mother of God. He did this that the doctrine of this lofty mystery might sink more deeply into the hearts of the faithful. In it he set forth Mary, the Mother of God, blessed among women, and the most holy Family of Nazareth as the exemplars to be followed above all others, as models of the dignity and holiness of chaste wedlock, as patterns of the holy education to be given youth. Finally that no liturgical detail be lacking, he decreed that the feast of the Divine Motherhood of the Blessed Virgin Mary be celebrated annually on the 11th day of October by the universal Church with a proper Mass and Office under the rite of a double of the second class.

okt 112012
 

I går skrev sr Anne Bente Hadland på sin blogg om dagen i dag:

Alle år er troens år når man bekjenner seg som kristen, men det skader kanskje ikke med en påminnelse? I hvert fall, i morgen, 11. oktober, går vi i Den katolske kirke inn i Troens år, et år som starter på 50-årsdagen for åpningen av Det annet vatikankonsil – som forøvrig i sin tid ble åpnet på årsdagen for dogmet om Marias guddommelige moderskap i Efesos 1500 år tidligere. I tillegg er det i år 20 år siden verdenskatekismen kom, en frukt av konsilet, understreker pave Benedikt XVI. Året avsluttes med Kristi Kongefest neste år, altså ved utgangen av kirkeåret. ….

Sr Anne Bente har forøvrig skrevet mye (og interessant) på sin blogg den siste tida – besøk den gjerne her.

Den katolske Kirke i Norge har også en egen blogg som handler bare om TROENS ÅR.

okt 052012
 

Det er vanlig (selv om ingen fortalt meg dette 9. januar 2000) at den nyordinerte ikke selv preker ved sin alle første messe, derfor var det p Fredrik Hansen som holdt prekenen ved p Ole Martin Stamnestrøs primitz, i St Olav domkirke søndag 30/9-12. Hele prekenen kan leses her, og han avsluttet slik:

…. Ved håndspåleggelse og bønn setter prestevielsen «et uutslettelig åndelig segl» på den som vies til prest, et segl som konsekrerer – binder – presten til Kristus, slik at hans tjeneste ikke skjer i eget navn eller egen funksjon, men, som Kirken uttrykker det, «in persona Christi» – på Kristi vegne og i Kristi navn og person . Derfor lærer konsilet at når presten døper eller feirer nattverden er det Jesus Kristus selv som forretter disse hellige handlinger . Dette segl kan aldri tas bort – engang prest, alltid prest.

For stadig inderligere å forenes med Kristus, å styrke dette bånd til vår Herre og Mester, lover presten også i sin ordinasjon å søke hellighet i sitt liv – å bli Kristus lik – å bli en «alter Christus».

Konsekrert til Kristus skal presten ofre sitt liv for de troende, noe han bindes til i lydighets- og sølibatsløftet og forpliktes til i sine presteløfter i ordinasjonsmessen. Han skal ofre sitt liv slik at Kirkens banner, som ikke er annet en Kristi kors, skal kunne hevet over alle folk og nasjoner; gledesropet om at «Herren er oppstanden, alleluja» runge gjennom århundrene; og sakramentenes tegn lede og føre de kristne inn til det evige liv. Og presten gjør dette, i håp om at også han selv en dag vil kunne stå for Guds trone og si: Jeg gjorde det Herren selv ba meg om: jeg gav mitt liv for mine brødre.

okt 052012
 

Jeg skrev nylig om de mange artiklene i avisa Dagen om forholdet mellom katolikker og protestanter. I går leste/ kjøpte jeg flere av disse avisene (det kan man gjøre HER), og leste bl.a. det som ser ut til å være den første artikkelen i serien, fra mandag 24. september, også denne skrevet av journalist Tore Hjalmar Sævik. Her er noen utdrag:

…. Kirkehistoriker og rektor ved Menighetsfakultetet, Vidar L. Haanes, (sier at det jo) er en sterk historie i Norge for ganske markert antikatolsk tenkning. Slik har det vært på både blant liberale og konservative teologer. De liberale fryktet dogmetvang, de konservative fryktet katolsk lære.

Blant indremisjonsfolket har skepsisen til katolisismen vært ganske sterk. I tillegg har norsk misjon, som har hatt noen av sine arbeidsfelt i Latin–Amerika, opplevd katolisismen som en motstander, sier Haanes.

De første tegnene til en mer positiv holdning i Norge mener han kom med Hallvard Rieber Mohn, pateren og skribenten som sto for en kulturåpen katolisisme og var mye synlig i norsk samfunnsdebatt fra 1950–tallet og utover. ….. Men det tok tid før det skjedde mer på det offisielle planet. Da pave Johannes Paul II besøkte Norge i 1989, takket syv av elleve biskoper nei til å delta under fellesgudstjenesten i Nidarosdomen. Nidaros–bi-skop Kristen Kyrre Bremer tok imot paven. De to omfavnet hverandre og paven kalte den norske prelaten «brother». I dag ville biskopene trolig stått i kø for å delta under en gudstjeneste med paven, sier Haanes.

Den såkalte felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 ga rom for ny forståelse på kirkelig plan, men ikke alle var like begeistret eller mente denne var klar nok. I perioden etter har man også hatt mye frustrasjon i relasjonene. Til tross for tilnærming, skjedde det lite på katolsk side. Man åpner ikke for felles nattverd eller aksept for vår prestetjeneste, sier Haanes.

Han peker på et annet trekk som førte til at flere ble mer fortrolige med katolisismen: Mange konservative lutherske prester og teologer som var frustrerte over utviklingen i Den norske kirke, søkte i katolsk retning.

…. Blant faglig ansatte på MF registrerer han at mange ser positivt på katolisismen fordi man der opplever at mange av teologene deler deres pre-misser. Man opplever nå at katolske bibelforskere og teologer setter Skriften høyt både i samlivsetiske spørsmål og i kontroversielle spørsmål i bibelfags-diskusjonen, sier han. Slik sett opplever man på flere måter sterkere samhørighet med disse enn med liberale protestanter. … … Han poengterer at større åpenhet og en mildere tone mellom katolikker og protestanter ikke er noe eksklusivt norsk fenomen, men del av en internasjonal tendens.

I et mer folkelig perspektiv tror Haanes at enkeltpersoner, ikke minst dominikanermunken Arnfinn Haram som døde i vår, har vært viktige for å endre holdningen til katolisismen. … … Han tror ikke det vil komme en økt tendens til konvertering til Den romersk–katolske kirke framover og minner om at veksten primært skyldes innvandring, og at katolikkene har lykkes svært godt med å integrere nye landsmenn. Derimot tror han man kan regne med at det kan komme mer kritikk mot katolisismen. Så langt har man sluppet lett unna sammenliknet med det som er tendensen eller i Europa, sier han.

Det Haanes sier om erklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 er ganske interessant: “… også mye frustrasjon i relasjonene. Til tross for tilnærming, skjedde det lite på katolsk side. Man åpner ikke for felles nattverd eller aksept for vår prestetjeneste …”. Det er interessant at noen lutheranere ventet seg slike tilnærmelser, når samtalen om rettferdiggjørelsen ikke i det hele tatt drlftet spørsmålene om felles nattved eller embedsforståelsen.

okt 052012
 

På nettstedet news.va leser vi at pave Benedikt i går reiste til Loreto – på samme måte som pave Johannes 23 reiste dit for nøyaktig 50 år siden:

Benedict XVI today made a pastoral visit to Loreto, Italy, where he entrusted to the Blessed Virgin – venerated in the famous Marian shrine there – two impending ecclesial events: the Synod of Bishops on new evangelisation which is to run from 7 to 28 October, and the Year of Faith which will begin on 11 October. The Holy Father’s visit today was also intended to commemorate the fiftieth anniversary of Blessed Pope John XXIII’s pilgrimage to Loreto during which, on the eve of the inauguration of Vatican II, he entrusted the Council to the Virgin.

The shrine of Loreto, which has been a pilgrim destination since the fourteenth century, conserves the house where Mary lived in Nazareth, the which, according to popular pious tradition, was transported by the angels to Loreto in 1294, shortly after the definitive expulsion of the Crusaders from the Holy Land. Recent examinations of documents and archaeological remains (excavations under the Holy House), as well as philological and iconographic studies, are giving increasing weight to the hypothesis that the stones of the Holy House were transported to Loreto by ship at the initiative of the aristocratic Angelos family which then ruled the region of Epirus. …

Bildet over viser pave Johannes 23 for 50 år siden – hans besøk i Loreto kan man lese om her.

okt 042012
 

Dette kan vi lese på Ragnhild Aadland Høens blogg Sta Sunniva av Selja – i dette innlegget, der hun referer et intervju som ble gjort med henne av Tore Hjalmar Sævik i avisa Dagen. Intervjuet begynner slik:

Den katolske kateketen Ragnhild Aadland Høen mener protestantiske miljøer står overfor valget mellom å bevege seg mot den katolske troen eller å bli ytterligere oppdelt og sekularisert.

I løpet av de snart fem år som er gått siden hun ble medlem i Den romersk–katolske kirke, er Aadland Høen blitt en profilert talskvinne for katolsk kristendom. Fortsatt er hun glad i KRIK, Normisjon, Laget og Misjonssambandet, organisasjoner hun tidligere har hatt tilknytning til på forskjellige måter. Men hun savner ikke å se med bekymring på den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

Jeg trengte en kirke på fast grunn som kunne være der også for mine barnebarn og deres barn, og som formidlet fylden av den kristne tro. Det gjør Den katolske kirke, sier Aadland Høen. …

På bloggen nevner hun også andre ting som har stått i Dagen, bl.a.:

Katolske impulser i den protestantiske avisen Dagen

Svar til Dagens lederartikkel

okt 042012
 

Det er bl.a. gjennom bloggen Sta Sunniva av Selja at jeg er blitt gjort oppmerksom på avisa Dagens mange artikler om katolsk tro i det siste, men jeg ble også selv oppringt av journalist Tore Hjalmar Sævik tirsdag sist uke, og onsdag 26/9 siterte han meg bl.a. slik:

… Da jeg kom inn i den katolske tradisjonen, ble det ikke så forskjellig som jeg hadde tenkt, sier han. Jeg tok med meg alt jeg trodde fra før, men fikk noen andre ting i tillegg.

I gårsdagens avis hevdet førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole at det er blitt større avstand mellom katolsk og luthersk teologi etter 2. Vatikankonsil, som ble avholdt i perioden 1962–65. Teigen mener pave Benedict XVI og hans forgjenger Johannes Paul II på mange måter har innskjerpet dogmatikken og distansert seg fra reformatorisk lære.

Dette må være en misforståelse av 2. Vatikankonsil, sier Moi. Han mener enkelte katolikker også overtolker signalene derfra. Pave Benedict har understreket at 2. Vatikankonsil må forstås i kontinuitet. Man må ikke tro at det var noe nytt som kom. Ingen-ting som helst er forandret med konsilet. Det gjorde ikke noe med tradisjonen, men kirken ble litt mer moderne i uttrykksformen, sier han.

…. Han er enig i at betoningen av rettferdiggjørelse ved tro er viktig, men vil understreke at nåden også skal forandre en person. … Som katolsk prest føler jeg ikke noe behov for å skille strengt mellom nåde og gjerninger. Nå-den skal gjøre at vi blir bedre mennesker som tjener Gud og medmenneskene våre. Jeg tror ikke alle protestanter har et så strengt skille her heller. Innenfor metodismen, for eksempel, finner du ikke dette på samme måte, sier han.

Teigen påpeker også at messeofferlæren står fast. Moi bekrefter at et av hovedmålene under søndagsmessen, som er svært sentral for katolikkene, er å «bære det fullkomne offer fram for Gud». I en begravelse gjør vi det samme til beste for den avdøde, det samme gjør man for andre ting hvis en messe har en annen intensjon. Under søndagsmessen gjøres dette for hele menigheten. Denne forståelsen er fremmed for protestanter, sier Moi.

Hva skal dette tjene til?
Det er en fornyelse og virkeliggjøring av Jesu offer på Golgata, men ikke en gjentakelse. Fortjenesten av det han gjorde, blir levende på nytt i messen, sier han. Etter 2. Vatikankonsil mener han dette ble omtalt på en litt mer protestantisk måte, men nå mener han pendelen har svingt tilbake til det tradisjonelle katolske. Kritikken fra Fjellhaug-læreren kan slik sett ha litt for seg når det gjelder vektleggingen av dette blant katolikkene, sier Moi. ….

okt 032012
 

På mitt kurs i katolsk tro for noen dager siden snakket vi litt om spelsen, forholdet mellom tro og vitenskap etc, og i den forbindelse leser jeg i The Catholic Herald:

I have just been reading a very well-researched and well-argued book entitled Heresy by Michael Coren. Coren, for those who don’t know of him, is a Canadian writer, biographer and broadcaster – and a very eloquent Catholic apologist. He has written, among numerous books, Why Catholics Are Right last year (a definite must-read for all sceptical blog posters to the Herald) and this year the book on Heresy, which he subtitles “Ten Lies They Spread about Christianity”. These errors include “All the clever people are atheists, or Christians are stupid”, “Hitler was a Christian”, “Christians and Christianity supported slavery” and “Christians are opposed to science”. All these will be familiar to Catholic bloggers.

I recommend the whole book (especially to all those sceptical blog posters referred to above), but just wanted to draw attention right now to the chapter on science. Coren starts by saying, “The idea that Christianity is somehow opposed to science and that individual Christians cannot reconcile their faith to scientific discoveries, is a relatively modern canard, but successfully and damagingly promulgated, usually by people who know very little about science and its history, or about Christianity and Christians.”

He points out: “The history of Christianity is actually one of great encouragement of scientific research and has been responsible for many of the most important scientific advances.” He mentions Francis Bacon, Keppler, Copernicus and Newton as particular Christians – and scientists – in the early centuries of the development of the scientific outlook; and, among others, Max Planck, Kelvin, Louis Pasteur, Alexander Fleming, and Gregor Mendel for the relatively modern period of scientific advance. In other words, there need be no conflict between the Christian faith and science – except, obviously, in the minds of certain modern atheists. (Coren also explains clearly what the dispute with Galileo was all about, but I’ll leave that for another blog.)

I mention all this because I happened to listen to the Heart and Soul programme on BBC Radio 4 last week, presented by William Crawley – and it was all about the work of Mgr Georges Lemaître, a Belgian priest-astronomer and known as “the father of modern cosmology”. He is also mentioned in Coren’s chapter on science, which is where I first heard of him. It was Mgr Lemaître who first proposed the Big Bang theory. According to Crawley, he showed unusual intellectual precocity as a child and decided aged 10 that he wanted to become a Catholic priest. After fighting in the Great War he was ordained in Belgium in 1923 – and a month later came over to St Edmund’s, Cambridge, to study for a doctorate. Then, after further study at Harvard and MIT, he became prof…essor of physics at Louvain University in Belgium, where he remained until his death in 1966.

According to Crawley, Mgr Lemaître was not happy with Pope Pius XII’s belief that the book of Genesis had been vindicated by his cosmological discoveries, and that “Fiat Lux!” (“Let there be light!”) coincided with his Big Bang theory. This was not because he rejected Genesis but because he felt the two disciplines, theology and science, should be studied separately without requiring mutual confirmation. Lemaître met Einstein several times at conferences, and the latter applauded his lecture at a seminar in California in 1933. …