des 292012
 

hl_thomas_becket
Om den hellige Thomas Becket kan vi lese i en grundig artikkel på katolsk.no:

… Om ettermiddagen den 29. desember kom de (ridderne) til Thomas, og etter en krangel med erkebiskopen drepte de ham tidlig på kvelden den 29. desember, da klokkene ringte til vesper, i et sidekapell i hans domkirke ved altrene som var viet til Jomfru Maria og St. Benedikt. En subdiakon ved navn Hugh av Horsea deltok også i mordet. Selv om Becket ikke hadde levd som en helgen, døde han sannelig som en, og overga sin sjel i Guds og hans helgeners hender. Hans siste ord, som ble gjenfortalt av øyenvitner, var kjernen i hans idealer som erkebiskop: «Gjerne dør jeg for Jesu navns skyld og i forsvar for Kirken».

Nyheten om hans død forferdet kristenheten, og over hele Vest-Europa ble Thomas øyeblikkelig æret som martyr. Det ble meldt om mange mirakler ved hans grav, etter ti år var de kommet opp i 703. Hans feil var glemt og han ble hyllet som en martyr for Kristus og Kirkens frihet. Allerede den 21. februar 1173 ble han formelt kanonisert av pave Alexander III som «martyr for Kirkens rettigheter og Kirkens frihet». Paven påla kong Henrik II personlig interdikt og de strengeste sanksjoner, og han ble tvunget til å valfarte til St. Thomas’ grav og der offentlig bli pisket til blods av biskopen av London og femti munker den 12. juli 1174; videre måtte han erkjenne sin skyld i bruddet mellom seg selv og erkebiskop St. Thomas. Kongen måtte akseptere erkebiskopens standpunkt i spørsmålet om geistlige forbrytere og tillate appeller til paven, men ellers tapte han i praksis lite og beholdt det meste av sin reelle makt.

Den 7. juli 1220 ble St. Thomas’ relikvier høytidelig overført fra hans grav i krypten til et skrin i Treenighetskapellet bak høyalteret av erkebiskopen, kardinal Stefan Langton, i nærvær av kong Henrik III, den pavelige legaten kardinal Pandulf, erkebiskopen av Reims og en enorm menneskemengde. I nesten 400 år var hans relikvieskrin i Canterbury et av de tre eller fire viktigste pilegrimssteder i Europa. I Canterbury erstattet Thomas’ kult mer eller mindre den for de andre lokale helgenene på grunn av den enorme valfarten til hans skrin. Det finnes fortsatt spor av pilegrimsveien fra London eller Winchester til Canterbury, og stemningen på valfartene er udødeliggjort av Chaucer i Canterbury Tales. Erasmus av Rotterdam angrep senere flere elementer av Thomas’ kult, og en av Henrik IIs etterfølgere, den uberegnelige kong Henrik VIII, lot i 1538 det kostbare skrinet med St. Thomas’ ben ødelegge. Han forsøkte også å fjerne minnet om den store kirkemannen ved å forby og skamfere avbildninger av ham og ved å beordre at alle henvisninger til hans navn i liturgiske bøker skulle fjernes. Men minnet om denne personligheten holdt seg levende gjennom alle hundreår.

Wikipedia skriver også om hva som skjedde etter Thomas’ død: In 1220, Becket’s remains were relocated from this first tomb to a shrine,[1] in the recently completed Trinity Chapel where it stood until it was destroyed in 1538, during the Dissolution of the Monasteries, on orders from King Henry VIII.[1][17] The king also destroyed Becket’s bones and ordered that all mention of his name be obliterated.[18] The pavement where the shrine stood is today marked by a lit candle.[19]

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)