feb 282014
 

Pave Benedikt angrer ikke på at han trakk seg tilbake i fjor, og han har ingen tanker om å flytte tilbake til Tyskland. Dette leser vi (på italiensk) i et intervju med hans nærmeste medarbeider, erkebiskop Gänswein. Intervjuet avsluttes slik:

Il Papa emerito non si è mai pentito di essersi dimesso?
Mai. Anche per questo vive totalmente in pace con sé, e con il Signore.

E di farsi chiamare Papa emerito?
Neanche. Ritiene che questo titolo corrisponda alla realtà.

Ha mai pensato di ritirarsi in Germania?
Per quanto posso sapere, mai. Nei miei colloqui con lui non ho mai percepito questo desiderio, questa nostalgia, questa idea.

Og enda mer interessante deler av intervjuet kan leses på engelsk her:

Do the Pope and the Pope emeritus interact frequently?

There is an excellent relationship. The ways in which they interact are various. They telephone, they write, they meet, they eat together. Pope Francis has been a guest for lunch in the monastery several times. Once, after Christmas, the Pope emeritus was also in Santa Marta.

The are some who contrast them.

It is a favorite game, especially for some journalists. Which does not please me. I have the grace of living with one and working with the other. And I can thus allow myself to say that I know both very well. I do not see them as opposed, but as complementary. It is obvious that the style, the gestures, and even the form of government of Pope Francis are different from those of Pope Benedict. But an opposition cannot be established only based on this. Doing things in a different way does not mean doing them in an opposite way. One must always have in mind that which the Pope emeritus wrote to professor Hans Küng and repeated to Andrea Tornielli, when he expressed “identity of views and heartfelt friendship” regarding Pope Francis.

Also in the liturgy the sensibilities are different.

That is true, this is an objective fact, and it is not an offense to say so. But even in this case, I repeat, doing things in a different way does not mean doing them in an opposite way.

feb 272014
 

Problemet med katolikker som er gjengifte og lever i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne er ganske stort, ingen er uenige i det. Men nå som dette spørsmålet diskuteres og får en del oppmerksomhet i media, sier noen feilaktig at dette er noe Kirken kan løse med et enkelt pennestrøk. Men skal Kirken plutselig si at man kan oppløse et sakramentalt ekteskap, og deretter inngå et annet gyldig/sakramentalt ekteskap, må man jo først drøfte dette teologiske spørsmålet svært grundig – og vil det i det hele tatt være mulig å forandre noen Kirken har hevdet i over 1500 år.

Kirkerettseksperten Edward Peters skriver nokså tydelig om hva bispedømmenes Tribunaler kan gjøre i denne sammenhengen; noe mye mer begrenset:

…. Such casual talk about marriages “being annulled” is okay in chit-chat, but scholars discussing—to say nothing of lawyers attacking—the annulment process itself must, before anything else, describe that process accurately: Tribunals don’t do anything to a marriage, rather, they conclude something about a marriage. Grasp that, and one has the essence of the thing.

Long story made short, every society needs a process whereby agreements apparently entered into by its members can be assessed for their ‘validity’, that is, every society needs a way to determine, objectively and fairly, whether an agreement seemingly made between two people qualifies as a contract enforceable in that society. This is Contracts 101, of course, and has not a whit to do with theology or Gospel teaching; these are purely questions of nature and justice.

Now, to describe marriage as a “covenant” (c. 1055 § 1) builds upon, but does not erase, the fact the every marriage is essentially an agreement between two people, that is, every marriage is, before it is anything else, a contract. But, precisely as a contract, it is possible that two people might desire to enter, and might even think that they have entered, that contract known as marriage, when, as a purely legal (specifically, canonical) matter, they have not done so. And if they have not entered into that contract known as marriage, then they are not married in the eyes of that society. Period.

The only question treated by a tribunal is this: has the couple before it entered into that contract known as marriage? If they have done so, certain consequences (some, but not all, derived from our theology) flow; if they have not done so, certain consequences (some, but not all, derived from our theology). Whether the couple chose wisely in marrying and lived happily in it, or whether they betrayed each other repeatedly and were lucky to escape with their sanity, is irrelevant to the question that a tribunal has the expertise and responsibility to decide: whether this couple actually entered marriage. ….

feb 252014
 

ceremonies De siste ukene har det vært en del diskusjon (på nettet) om den såkalte “reformen av (liturgi)reformen”, og noen sier at denne reformen er død etter at pave Benedikt gikk av. Andre sier at en “reform” av messefeiringen ikke kan bli en reform av rubrikkene (i alle fall ikke i med det første), men heller en forandringen mht hvordan messen i praksis feires – og her har det skjedd mye de siste årene.

Biskop Peter J. Elliott skrev nettopp om dette på NLM-bloggen, og der minner han også om en bok han skrev for 20 år siden: “Ceremonies of the Modern Roman Rite”. Jeg kjøpte boka for 15 år siden og leste den flere ganger ganske grundig, og lærte mye. (Den påvirket meg en hel del de første årene som prest, selv om jeg de sist 6-7 årene har blitt enda mer påvirket av at jeg nå også har lært å feire den tradisjonelle messen – det påvirker hvordan man feirer også den nye messen.) Slik skriver Biskop Elliott om hvordan messefeiringen bør reformeres:

I have become uneasy with the words “reform of the reform”. It is hard to find a better expression, “enrichment” perhaps. But now that the concept and project of the reform of the reform is under attack in NLM, let me speak frankly. Permit me to offer counsel to those who announce the total failure of the post-conciliar liturgical reform, claiming that a reform of it is impossible and insisting that the Extraordinary Form is the only answer.

Let us be realistic. If you want the Extraordinary Form to become the Ordinary Form, reflect on the millions of people who come to vernacular Masses in our parishes around the world, in many countries and cultures. Would they easily embrace a Latin Low Mass with a server answering? And let us not forget the priests. This is why some pastoral realism is required. But let me put out a challenge – a reform of the Extraordinary Form would first be required – and I note that this has been suggested in terms of the Vatican Council’s “full, active and conscious participation.”

We know what that reform would look like. We already have it at our fingertips. It would be a Latin dialogue Mass, said or sung ad orientem, with the readings in the vernacular. Then questions arise about some other changes set out in Sacrosanctum Concilium. In the context of the wider Church another issue inevitably emerges: could the Extraordinary Form be said or sung in the vernacular? … …

Some might argue that, in the Anglophone world, the Novus Ordo has been rescued by the better ICEL translations. Mass not only sounds different but the atmosphere in our churches has undergone subtle and positive changes. Of course I do not refer to parishes where the priest still babbles or barks, or to celebrants who play with the liturgy, a few even exhuming the 1998 ICEL texts.

What needs to be discerned is whether this re-sacralising trend will endure and develop, for it is a major achievement of the reform of the reform that can be traced back to Blessed John Paul II (the Vox Clara committee), then developed so well by Benedict XVI in his wider project. This is why I do not want to see the gains of the reform of the reform project, fragile as it often is, broken or derided by triumphalist rhetoric, or pushed aside by an impatience that dismisses the whole Paul VI reform as beyond salvation.

Twenty years ago, while working in the Roman Curia, I began writing Ceremonies of the Modern Roman Rite. At a Una Voce meeting in Rome, I told the late Mme de Saventhem of my project to present Novus Ordo ceremonial precisely, interpreted according to the continuity with our tradition. With disarming charm the gracious lady exclaimed, “My dear Monsignor, that is an impossible task!”

Well, impossible or not, Ceremonies of the Modern Roman Rite appeared, and was immediately denounced or ignored by the US liturgical establishment. An angry priest from Eyrie PA even claimed it was out of print. However, gradually the book emerged from concealment in seminarians’ cupboards, and now it may be found on top of their desks, and it is even cited in class by their professors. So those of us who have already worked for elements in a practical reform of the reform can see some progress, slow but steady, and welcomed by the young. …..

feb 172014
 

På www.chiesa kaller man de siste dagene av februar “Nine days of fireworks on the way”, og forteller om fire hovedsaker som vi snart skal få oppleve:

14febr_pave_kardinaler

To begin, from Monday the 17th to Wednesday the 19th there will be a meeting of the council of cardinals appointed ten months ago by Jorge Mario Bergoglio to help him in the governance of the universal Church and in the reform of the curia.

This is the third collegial meeting of the eight cardinals coordinated by the Honduran Salesian Óscar Andrés Rodríguez Maradiaga. They will attend to the reform of the curia … …

… On Thursday the 20th and Friday the 21st of February there will be a meeting at the Vatican of all the cardinals, including the new ones who will formally receive the scarlet on Saturday the 22nd.

This is a consistory that, at the behest of Pope Francis, will discuss the pastoral care of the family. The only talk scheduled has been entrusted to German cardinal Walter Kasper, after which there will be ample space for free discussion. The debate promises to be rather heated, above all on access to the Eucharist for the divorced and remarried …

… On Saturday, February 22, the feast of the Chair of Saint Peter, Pope Francis will create the first new cardinals of his pontificate and the following day, Sunday the 23rd, will celebrate a solemn Mass with them at Saint Peter’s.

The pontiff’s decision to destine most of the scarlet for pastors of Churches in the southern hemisphere is in effect unprecedented and recalls, as the signal of a sea change …

… Finally, on Monday the 24th and Tuesday the 25th of February there will be a meeting of the council of the general secretariat of the synod of bishops, coordinated by the new cardinal Lorenzo Baldisseri.

That assembly will begin to evaluate the responses to the questionnaire concerning the upcoming extraordinary synod in October, also dedicated to the pastoral care of the family.

The episcopal conferences of Germany, Austria, and Switzerland have already seen to spreading all over the world, through detailed press releases, the responses that have come to them, tipped very much out of balance toward the progressive side.

But this diffusion has been judged as a “unilateral initiative” and “not correct” by Baldisseri, who reiterated in an interview how the publication of these materials, which were supposed to have been sent “confidentially” to the Vatican, were by no means authorized. …

feb 142014
 

I dag, 14. februar, feires to av Europas vernehelgener, slavernes apostler, Kyrillos (munk – død 869) og Methodios (biskop – død 885). På katolsk.no kan vi lese en grundig artikkel om dem.

kyrillos_methodios

Og til matutin i dag leste vi følgende, Fra en gammelslavisk levnetsbeskrivelse av Konstantin Kyrillos:

Øk din Kirke i tall og gjør alle til ett

Konstantin Kyrillos, utmattet av mye strev, ble syk. Da han hadde ligget syk i flere dager, fikk han se Gud i et syn og begynte å synge slik: “Da de sa til meg: ,Vi skal gå inn i Herrens hus’, frydet min ånd seg og mitt hjerte jublet.” Etter at han var blitt iført hellig messeskrud, lå han slik hele dagen. Han gledet seg og sa: “Fra nå av er jeg verken keiserens tjener eller tjener for noe menneske på jorden, men bare for den allmektige Gud. En gang fantes jeg ikke, deretter levde jeg, og fra nå av skal jeg være til i all evighet. Amen.” Dagen etter ble han ikledd den hellige munkekutte, og føyde lys til lys ved å ta navnet Kyrillos [av kyrios — herre]. Denne drakten hadde han på i femti dager.

Da timen var kommet da han skulle finne hvile og dra til de evige boliger, løftet han armene mot Gud, bad og sa mens han gråt: “Herre, min Gud, du som skapte alle engleskarer og alle åndehærer, du som bredte ut himlene og grunnfestet jorden og førte alt som er, fra intet til væren; du som alltid bønnhører dem som gjør din vilje, tilber deg og følger dine bud, hør min bønn og bevar den hjord av troende du satte meg, din unyttige og uverdige tjener, til å røkte. Fri dem fra ondskapen til de vantro hedninger som spotter deg, øk din Kirke i tall og gjør alle til ett. Gjør dem til et utvalgt folk, enig i den sanne tro på deg og den rette bekjennelse og inngi din læres ord i deres hjerter. For det er en gave fra deg at du godtok oss til å forkynne Kristi Evangelium, idet vi oppmuntret til gode gjerninger og gjorde det som er deg til behag. Dem du har gitt meg, gir jeg tilbake til deg, for de er dine. Styr dem med din sterke høyre hånd og dekk dem i skyggen av dine vinger, slik at de alle lovpriser og høylover ditt navn, Faderens og Sønnens og den Hellige Ands navn. Amen.”

Etter å ha kysset alle med et hellig kyss, sa han: “Lovet være Gud som ikke gav oss til rov for våre usynlige motstanderes tenner, men han rev i stykker deres nett og fridde oss fra den undergang de hadde tiltenkt oss”. Og slik sovnet han inn i Herren, to og førti år gammel.

feb 112014
 

På minnedagen for Vår Frue av Lourdes i dag leste vi i et utdrag av et brev fra den hellige Bernadette til pater Gondrand, datert den 28. mai 1861:

En dame snakket til meg

Jeg gikk ned til bredden av elven Gave for å hente ved sammen med to andre småpiker. Da hørte jeg et sus. Jeg snudde meg mot engen, og så at trærne ikke beveget seg. Jeg løftet hodet og så opp mot grotten. Der så jeg en dame kledd i hvitt. Hun hadde på seg en hvit kjole med et blått belte om livet, og på hver fot hadde hun en gul rose, samme farve som perlene på rosenkransen hennes.

Da jeg så dette, gned jeg meg i øynene, for jeg trodde ikke jeg så riktig. Jeg stakk hånden i lommen og fant frem rosenkransen min. Jeg ville korse meg, men jeg klarte ikke å føre hånden opp til pannen, den falt bare ned igjen. Synet gjorde korsets tegn. Da skalv hånden min, jeg forsøkte å korse meg, og denne gangen klarte jeg det. Jeg begynte å be rosenkransen. Synet tellet perlene på sin, men hun beveget ikke leppene. Da jeg var ferdig med å be rosenkransen, forsvant synet helt plutselig.

Jeg spurte de andre småpikene om de hadde sett noe, men de svarte nei. De bad meg si hva det var, at jeg måtte si dem det. Da fortalte jeg at jeg hadde sett en hvitkledd dame, men at jeg ikke visste hvem det var, og at de ikke måtte si noe. Deretter sa de at jeg aldri måtte gå tilbake dit, og jeg sa at det skulle jeg ikke. Men jeg gikk tilbake neste søndag, for jeg følte meg tvunget til det, inni meg.

Det var først den tredje gangen damen snakket til meg. Hun spurte meg om jeg ville komme dit hver dag i fjorten dager, og det sa jeg ja til. Hun sa at jeg måtte si til prestene at de skulle få bygget et kapell der. Deretter sa hun at jeg skulle drikke av kilden. Men da jeg ikke så noen kilde, gikk jeg ned til Gave for å drikke der. Hun sa det ikke var der. Hun pekte og viste meg kilden. Jeg gikk dit, men jeg så bare litt skittent vann, jeg kjente på det. Jeg kunne ikke drikke av det. Jeg begynte å grave, og da kunne jeg drikke av det. Jeg kastet det tre ganger, og den fjerde gangen kunne jeg drikke av det. Da forsvant synet, og jeg gikk min vei.

Jeg gikk tilbake hver dag i fjorten dager. Synet viste seg hver dag, bortsett fra en mandag og en fredag. Damen gjentok flere ganger at jeg skulle si til prestene at det skulle bygges et kapell der, at jeg skulle gå til kilden og vaske meg og at jeg skulle be for at synderne måtte omvende seg. Flere ganger spurte jeg henne hvem hun var. Hun bare smilte. Med armene langs siden, løftet hun blikket mot himmelen og deretter sa hun at hun var den Ubesmittede Unnfangelse. I løpet av disse fjorten dagene gav hun meg tre hemmeligheter som hun forbød meg å si til noen. Det har jeg holdt siden.

feb 102014
 

Når vi i dag feirer den hellige Scholastica leser vi denne morsomme histoien til matutin, Fra den hellige Gregor den Stores dialoger:

Hun var sterkere enn ham, fordi hun elsket mer

Den salige Benedikts søster het Scholastica. Hun var viet til den allmektige Gud fra barnsben av. En gang om året pleide hun å komme og besøke ham, og da gikk gudsmannen henne i møte, ikke langt utenfor inngangsporten til en av klosterets eiendommer. En dag kom hun som vanlig, og hennes ærverdige bror gikk nedover for å møte henne, sammen med sine læresvenner. De tilbragte hele dagen med å prise Gud og tale sammen om hellige ting, og da mørket falt på, inntok de et måltid sammen. Da de ble sittende ved bordet og tale sammen til langt ut på kvelden, sa den fromme nonne, hans søster, til ham: “Jeg ber deg: gå ikke fra meg i natt, men la oss tale om det himmelske livs gleder inntil dagen gryr.” Da svarte han: “Hva er det du sier, søster? Jeg kan på ingen måte tilbringe natten utenfor klosteret!”
Himmelen var da helt klar, uten en sky å se. Men da de

n fromme nonne hørte sin bror nekte, la hun sine foldede hender på bordet og la hodet oppå hendene for å be til den allmektige Gud. Da hun løftet hodet opp fra bordet igjen, brøt det ut et heftig tordenvær, og det kom et regnskyll så overhendig at verken den ærverdige Benedikt eller de brødrene som var sammen med ham, kunne sette foten utenfor terskelen til det huset de befant seg i.
Da gudsmannen så at han var stengt inne av stormen og tordenværet og det overhendige regnet og ute av stand til å vende tilbake til klosteret, ble han ille til mote og begynte å klage: “Måtte den allmektige Gud tilgi deg, søster. Hva er det du har gjort?” Hun svarte ham: “Jeg bad deg, men du nektet å høre på meg. Jeg bad til min Herre, og han bønnhørte meg. Nå kan du gå ut, om du kan. Gå tilbake til klosteret ditt, du, og la meg være igjen her alene.” Men han var ute av stand til å bevege seg lenger enn til takskjegget, og selv om han ikke ville, ble han pent nødt til å bli. Slik hendte det seg at de tilbrakte hele natten med å våke, og de mettet hverandre med hellig samtale om det åndelige liv.

Det er ikke så merkelig at en kvinne denne gangen ble ham for sterk. Hun ønsket å være lenge sammen med sin bror, og i følge det Johannes sier, er Gud kjærlighet. Ved Guds rettferdige dom var hun sterkere enn ham, fordi hun elsket mer.

Dagen etter drog den ærbare kvinnen tilbake til sitt eget kloster, og gudsmannen tilbake til sitt. Tre dager senere, mens han befant seg i klosteret, løftet han blikket og så sin egen søsters sjel, som hadde forlatt legemet, i en dues skikkelse stige inn i himmelens helligdom. Overlykkelig over at en så stor ære var blitt henne til del, takket han den hellige Gud med hymner og lovsanger og kunngjorde hennes død for brødrene. Han sendte dem straks for å føre liket til klosteret og legge det i den graven han hadde forberedt for seg selv. Slik skjedde det at de som alltid var ett i sjel og sinn i Gud, heller ikke fikk sine legemer adskilt av graven.

feb 062014
 

I dag, 6. februar, feirer Kirken minnet om de japanske martyrer, Paul Miki og hans ledsagere, som led martyrdøden i 1597. Til Matutin leste vi følgende rørende beretning om deres død:

Fra en samtidsberetning om de hellige martyrer Paul Miki og hans ledsagere.

Dere skal være mine vitner

Da de var blitt korsfestet, var det et under å se hvor modige de var, noe snart pater Pasius, snart pater Rodriguez oppmuntret dem til å være. Pater Commissarius forble hele tiden hengende ubevegelig, med øynene løftet mot himmelen. Frater Martin fremsa flere salmer, med verset “In manus tuas, Domine”, for å takke Gud for hans godhet. Frater Franciscus Blancus takket også Gud med høy røst. Frater Gonsalves bad med meget høy røst Herrens bønn og englehilsenen.

Paul Miki, vår bror, så at han var blitt beæret med en fornemmere plass enn han noensinne før hadde hatt. Han forklarte først for tilskuerne at han var japaner og tilhørte Jesu Selskap, at han var i ferd med å dø for å ha forkynt Evangeliet, og at han takket Gud for så stor en ære. Deretter tilføyde han: “Når jeg nå har nådd dette punkt i mitt liv, tror jeg ikke det er noen av dere som vil mene at jeg vil si noe annet enn sannheten. Derfor sier jeg dere at det ikke finnes noen annen vei til frelse enn den de kristne følger. Og fordi kristendommen lærer meg å tilgi mine fiender og alle som gjør ondt mot meg, tilgir jeg av et godt hjerte kongen og alle som har forårsaket min død, og ber dem om å ta imot den kristne dåp.”

Dernest vendte han blikket mot sine ledsagere og begynte å oppmuntre dem i dødskampen. Da strålte alle opp av glede, og særlig Ludvig. Da en kristen ropte til ham at han snart ville være i paradis, viste han ved håndbevegelser og kroppsbevegelser hvor fylt av glede han var, og alle stirret på ham.

Antonius, som var den siste i rekken, ved siden av Ludvig, løftet øynene mot himmelen, og etter å ha påkalt Jesu og Marias allerhelligste navn, istemte han salmen “Laudate, pueri, Dominum”, som han hadde lært under katekismeundervisningen i Nagasaki. Med henblikk på trosundervisningen får nemlig barna der i oppgave å lære er del salmer utenat.

Andre igjen gjentok og gjentok med fredfylte ansikter: “Jesus, Maria”. Noen formante dem som stod omkring til føre et liv som sømmer seg kristne. Ved slike og lignende handlinger viste de at de var beredt til å dø.

Så begynte de fire bødlene å trekke spydene sine ut av de skjedene som japanerne benytter seg av. Da de så dette skrekkelige syn, begynte alle de troende å rope: “Jesus, Maria”, og deretter steg en sår jammer opp mot himmelen. Med ett eller to stikk gjorde bødlene det av med dem alle på kort tid.

jap_martyrer

Les om disse martyrene på katolsk.no.