Kritikk av den tradisjonelle liturgien eller et forsøk på å forstå den

I sin innledning til Messuskýringar. Middelalderens norrøne messeforklaringer oversatt til moderne norsk (i festskrift til Jan Schumacher) skriver Sigurd Hareide om et alternativ til den negative forståelsen av den tradisjonelle katolske messen, som ofte uttrykkes av lutherske og katolske (!) teologer:

Det finnes imidlertid en annen tradisjon i moderne kirke- og ritualhistorisk forskning der en forsøker å legge de normative føringene til side, for om mulig å forstå messen slik den fremstod for middelaldermennesket.

I stedet for å forfølge messens utvikling gjennom historien, fra Jesu siste måltid til Martin Luther eller Det annet vatikankonsil (1963-65), på leting etter en gullalder som kan brukes som målestokk i dagens messerevisjoner, tar den nye forskningstradisjonen utgangspunkt i messen som en gitt, sosial realitet i middelaldersamfunnet. Hvordan forstod folket messen? Hvilke strategier fantes for å gjøre den meningsfull, fra folkets side og fra geistlighetens side? Forhåpentlig vil denne nye forskningstradisjonen også i Norge etter hvert føre til et paradigmeskifte i synet på middelaldermessen og den religiøse kultur messen var midtpunktet i. Allerede i 1985 oppsummerte middelalderhistorikeren John Bossy det nye forskningsparadigmet i følgende spissformulering om messen:

Tross [de moderne katolske] liturgikernes og [de lutherske] reformatorenes klager var det ingen selvmotsigelse at messen skulle bæres frem av presten alene, i et rituelt språk, stort sett i stillhet og delvis ute av syne, og likevel uttrykke eller skape følelsen av kollektiv identitet. […] Det gjennomsnittlige menighetslem […] visste det han trengte å vite. Han visste at presten gjorde ofring og soning for levende og døde; han visste at han [presten] ville gjøre Gud virkelig nærværende i hostien [oblaten] før han fortærte den. Hvis ikke han var en vranglærer eller en vantroende, visste han at denne ekstraordinære hendelsen var uttrykk for det beste som kunne ha skjedd i universet, en forløsning fra ondskapens makter, en forsoning mellom Gud og mennesket som kunne føre til allslags gode konsekvenser, i denne verden og i den neste.

Messen var med andre ord meningsfull likevel. Men hvordan kunne den være meningsfull? På hvilke måter? ….

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen