Da vi i januar fikk melding om at Oslo tingrett ikke hadde gitt Oslo katolske bispedømme rett i saken (les om det her) mot Kulturdepartementets, syns jeg det var trist, men samtidig syns jeg nå saken har fått noe mer passende proporsjoner. For nå er det vel ikke mange som lenger tror at OKB prøvde å lure til seg mange ekstra medlemmer – tallene for 2016 og snart 2017 viser jo det klart – det handler tydeligere om hvordan medlemmer i folkekirker skal registreres. Og ikke mange vet at norske myndigheter aldri før vinteren 2014-15 skrev noe om at slike kirkemedlememr aktivt måtte regisrere seg i den «norske avdelingen».
Nylig har Magne Lerø på nytt skrevet til støtte for oss katolikker i denne saken. Han avslutter innlegget sitt slik:
… Vi har et regelverk som ikke tar inn over seg tilstrømninger av titusener katolikker. Noen må ha forstand til ikke å fortape seg i en sneversynt jus i denne saken.
En skandale kan være under oppseiling. En rettskraftig dom vil internasjonalt bli utlagt som om lutherske Norge vil legge hindringer i veien for Den katolske kirke. Dette er en sak som egner seg til å bringe fram til Den europeiske menneskerettsdomstolen om ikke lagmannsretten eller Høyesterett ser urimeligheten som Den katolske kirke utsettes for.
Tidligere i innlegget skriver han også:
… Utgangspunktet for Tingretten er at en aktivt må melde seg inn i et kirkesamfunn og at kirkesamfunnet skal sjekke at man ikke er medlem flere steder. Derfor må det føres medlemslister med fødselsnummer. «Lov om trossamfunn og ymist anna» er fra 1969 og regulerer norsk virkelighet slik den har vært fram til for få år siden.
Departementet har gitt tolkninger der det har vært tvil om hvordan loven skulle forstås. Når det gjelder de lutherske kirkene, har en ikke vært så nøye. Medlemslistene for Den norske kirke ble dannet ved at Folkeregisteret ble konvertert. Staten sparte en del millioner på å gjøre det slik framfor å sende brev til alle og be om at de bekreftet medlemskapet. Så meldte man folk ut etter hvert ved å krysskjøre lister. Og folk ga beskjed om at de ikke var medlemmer etter hvert som de oppdaget at de sto på medlemslisten til Den norske kirke.
Når det gjaldt de de nordiske søsterkirkene, var det først slik at deres «avlegger» her til lands fikk støtte ut fra lik prosentsats. Var 90 prosent av svenskene medlem av den lutherske kirken i Sverige, fikk den svenske lutherske kirken i Norge støtte for 90 prosent av svenskene som bor her i landet. Etter at det ble sterkere fokus på kravet om medlemslister, ble det for 10 år siden krevd at også de svenske, norske, danske, finske og islandske søsterkirkene måtte føre medlemslister. Da godkjente Departementet en ordning som gjorde at man kirkemedlemskapet fulgte med flyttingen. Kirkesamfunnet slapp å ta kontakt med den enkelte for å få de til å melde seg inn i «den norske avdelingen».
Kirkesamfunnet slapp å ta kontakt med den enkelte for å få de til å melde seg inn i «den norske avdelingen»
Dette danner et bakteppe for hvordan Den katolske kirke valgte å takle sin utfordring knyttet til medlemmer fra andre land. I løpet av de ti siste årene har tilstrømningen av katolikker her til landet eksplodert. I 2008 var det 30.000 som hadde innvandret fra Polen, i 2015 var tallet 90.000. Tallene fra Litauen var henholdsvis 5000 og 35.000. I tillegg kommer noen titusen flyktninger. Den katolske kirken måtte ansette flere for å møte de nye behovene. …