«Hva vil det egentlig si å være den folkekirken som Grunnloven forutsetter?», spør Bernt Oftestad i dagens Vårt Land. Og i sitt svar tar han frem først og fremst to ting. Først skriver han:
Det kan bety flere ting. Men fremfor alt at Den norske kirke er demokratisk, der folkeviljen hos medlemmene bestemmer. Folkeviljen i sin tur utvikles og avklares ved fri opinionspåvirkning og en bestemt valgprosedyre. Samtidig tilkjennes mindretallet rett til en viss frihet. Folkeviljen kan endre seg. Ingen sak verken i folkekirken (eller i det demokratiske samfunnet for øvrig) er prinsipielt sett avgjort en gang for alle. I Den norske kirke reflekteres både statsreligion og demokratisk frihetsprinsipp.
Dernest tar han opp noe som har betydning for medlemsregistreringen i Den katolske kirke (og fra 2017 også gjeldende for de nordiske folkekirkene); skal man måtte kreve personlig innmelding også for medlemmer i Den norske kirke? Han skriver:
… I Grunnlovens paragraf 16 understrekes religionsfriheten. Men hva slags kirkeoppfatning samsvarer med denne friheten? Dommen i saken mellom staten og Oslo katolske bispedømme gir et viktig prinsipielt svar. For staten er det slik at en kirke – eller livssynssamfunn – består av medlemmer som selv har tilkjennegitt at de vil tilhøre den aktuelle livssynsorganisasjon.
Den katolske kirke overså dette prinsippet da den i sin tid fastslo sitt medlemstall. Statens syn på kirkesamfunnene blir derfor det man kaller foreningskirkelig. Kirken er en organisasjon man melder seg inn i. Den såkalte «sakramentkirken» blir således skjøvet til side.
Dermed er svaret gitt på spørsmålet om statens fnansiering av Den norske kirke. Den må skje ut fra prinsippet om religionsfrihet, det vil si at Den norske kirke må bestemmes som en foreningskirke. De statlige overføringer må da være i samsvar med dens medlemstall. Og bare de som selv på fritt grunnlag har meldt seg inn, kan anerkjennes som medlemmer.
I foreningskirken er det ikke dåpen som teller når det gjelder medlemskap, men myndige og frie menneskers innmelding. Det er prinsippet som ligger bak dommen mot Oslo katolske bispedømme. Også for oss som står utenfor, er Grunnlovens paragraf 16 – og oppfatningen av denne paragrafen, et relevant og viktig tema.