nov 092017
 

Om Finn Halvorsen kan vi lese bl.a. følgende på Wikipedia:

Finn Halvorsen (født 9. november 1893 i Talvik i Finnmark, død 11. september 1960 i Milano i Italia) var en norsk forfatter, kritiker og oversetter. Som teaterkritiker skrev han for Aftenposten og Morgenbladet. I 1935 foretok han en reise i det nasjonalsosialistiske Tyskland, og under andre verdenskrig var han 1941–1945 sjef for Statens teaterdirektorat, som hadde ansvaret for Nasjonal Samlings teaterpolitikk og kontrollerte alle forestillinger. I denne stillingen forsøkte han å «nazifisere» kulturlivet i Norge, og fikk kallenavnet «teaterdiktator». Etter krigen ble Halvorsen dømt til 12 års fengsel.


Jeg leser nå boka Ordets tjener og sviker. Forfatteren, kritikeren og nazisten Finn Halvorsen, av Carl Lauritz Lund-Iversen, og ser at Halvorsen bare måtte sone litt over fire år av sine dom, og at han etter krigen fikk tilbake sin tro på Gud (han meldte seg ut av Den norske kirke i 1939 og erklærte seg som ateist), og deretter ble trukket mot Den katolske kirke. Slik leser vi om det siste:

Til Ilebu kommer det regelmessig to dominikanerpatre for å holde messe og snakke med fanger som ønsker å samtale. Finn Halvorsen ønsker det, og etter hvert gleder han seg til at de skal komme. Tiden faller lang mellom hver gang det er messe eller samtale.

De to patrene øver en avgjørende innflytelse på hans omvendelse og tro. Den ene, pater Finn Thorn, hadde sittet fengslet på Grini i krigens siste fase. Nå er han tilbake på gamle tomter som prest og sjelesørger. Thorn er strålende som menneske og prest, synes Halvorsen, prekenene hans vekker oppsikt blant de cirka tjue tilhørerne. Thorn har alltid med seg katoliserende bøker og tidsskrifter.

Den andre, pater Ambrosius Josef Lutz, er en lærd teolog, skarpskodd apologet og karismatisk forkynner. Han er ingen ukjent person i norsk offentlighet. Etter at Albert Schweitzers skolekamerat kom til Norge i 1923, ble han oppnevnt som katolsk sakkyndig i saken som Marta Steinsvik hadde reist mot den katolske pastoren i Kristiansand for å ha kommet med ærekrenkelser. Steinsvik tapte saken, som vakte stor oppmerksomhet.

… På Ilebu lærer han Lutz å kjenne som et menneske med stor integritet, en kraftfull forkynner og klok sjelesørger. Lutz gir ham en befriende og oppmuntrende følelse. Han forstår at Halvorsen ikke kan erklære seg skyldig overfor myndighetene ettersom han hadde fulgt sin samvittighet. Men ikke i noe tilfelle ville Lutz ha fordømt ham. Dommen hører Herren til.

Før det første møtet med pateren leser Halvorsen Lutz’ bok Kjenn din religion. Noen ord treffer ham i hjertet: Der finnes bare en religion som i alle sine bestanddeler er av Gud; bare en som med hele sin lære, sine lover, sin bønn, sine sakramenter, sin samfunnsorden, kan føres tilbake til den guddommelige åpenbaring i Jesus Kristus, bare en altså som er sann, liksom det bare er en Gud, en menneskeslekt og en Frelser. Denne religion er den katolske, dvs. den universelle (Lutz 1945: 8f.).

Han ber (konen) Ingrid oppsøke forfatteren i dominikanerklosteret i Neuberggaten og takke for boken, som har vist ham hvilken kirke han må tilhøre. «For den er alene barmhjertighetens kirke og må være det, fordi den er Kristus selv!»

Fra høsten 1946 går det meste av fritiden med til studier av katolsk og katoliserende litteratur. Søster Margrethe sender tidsskrifter, og av Lutz og Thorn får han låne bøker. Særlig inngående studerer han bøkene til Lutz, og Thorn gir ham Salige er de saktmodige, en roman om Frans av Assisi av den polske forfatteren Zofia Kossak. I forbindelse med et bokprosjekt han holder på med, leser han alt han kommer over av relevant teologisk litteratur. Når han leser religiøs litteratur, trenger han stadig dypere inn i nye verdener, forteller han Ingrid.

Etter ett og et halvt års studier kjenner han seg klar til å bli tatt opp i Den katolske kirke. «Som medlem av den vil jeg for mitt personlige vedkommende kjenne meg trygg, likegyldig hvor jeg befinner meg eller hva som skjer med meg», skriver han. Når tiden nærmer seg, lengter han seg nesten syk. Påsken 1948 tas han opp i Den katolske kirke i en høytidelig seremoni med pater Lutz og to katolske fanger til stede. I pinsen får han permisjon for å bli konfirmert i St. Olavs kirke. Ingrid er med. Men han orker ikke å dra hjem etterpå for så å skulle returnere til Ilebu. Han kan tåle tusener av risp, men vil helst unngå dem i hjertet, som han uttrykker det.

Etter hvert får han lov til å assistere ved pater Thorns messer. Det er stort. Han undrer seg over livets tilskikkelser: «Ble det sagt ved min vugge, at jeg noen gang skulle knele ved et alter og be på latin? Livet er merkverdig.»

Bønnelivet beriker og gir dyp tilfredsstillelse. Han har tre bønnestunder daglig. Det er som å øse ny visdom, nytt livsmot og ny lykke av en bunnløs brønn. Hver søndag leser han messen og gleder seg til han en gang kommer ut og skal få oppleve den i en kirke med prest og medhjelper, sang og musikk. …

 Legg igjen et svar

Du kan bruke disse HTML taggene and attributtene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)