des 132018
 

Jeg skrev for noen uker siden denne bokanmeldelsen, som er kommet på trykk i St Olav tidsskift – SE HER (nr. 4/2018).


Reza Aslan: GUD, En menneskelig historie
Bazar Forlag/Cappelen Damm AS, 2018

Jeg har lest en bok som prøver å forklare menneskers ulike oppfatninger av Gud, og må innrømme at jeg ble skuffet da forfatteren gang etter gang skrev om det noe meningsløse utgangspunktet han har for sin forskning: «Denne trangen til å menneskeliggjøre det guddommelige er innprogrammert i hjernen vår. Derfor har den blitt et sentralt trekk ved nesten enhver religiøs tradisjon verden har sett. Den prosessen i den menneskelige evolusjonen som har gjort at tanken om Gud oppsto, kan være bevisst eller ubevisst, men uansett tvinger den oss til å forme Gud i vårt eget bilde.» (s. 11) Men forskning skal vel ha et åpent utgangspunkt, og ikke starte med et bestemt svar på hvordan menneskenes oppfatning av Gud har oppstått?

Han skriver også innledningsvis noe annet som etter min mening viser at boken egentlig er uinteressant: «Jeg skal ikke prøve å bevise eller motbevise at Gud finnes, av den enkle grunn at ingen av påstandene lar seg bevise. Tro er et valg, og alle som sier noe annet, prøver å omvende deg.» (s. 12) Man kan ikke bevise at Gud finnes på samme måte som man beviser noe i matematikken eller ved empirisk etterprøving, men man kan argumentere for hva som er mest sannsynlig ut fra den verden vi lever i: hva gir best svar på de store spørsmål i tilværelsen?

Jeg hadde (vel altfor optimistisk) regnet med at man i en bok om gudsforestillinger skulle åpne med «blanke ark» og aller først stille spørsmålet om Gud virkelig finnes, argumentere for og mot dette før den gikk videre for å se på ulike gudsforestillinger og utviklinger. Men her har vi altså en bok som bevisst avstår fra å undersøke det som er virkelig avgjørende når det gjelder Guds eksistens og vesen.

Katolikker (som har lest katekismen) vil vite at presentasjonen av det kristne synet på hvem Gud er begynner med den såkalte allmenne gudsåpenbaring. Denne sier at vi kan lære og oppfatte litt om Gud ved å observere verden rundt oss, og hvis mennesker ikke tror at en gud eksisterer, må man ta opp det spørsmålet separat før man kan komme til en kristen tro. Katekismen viser så videre hvordan Gud stadig tydeligere har åpenbart seg; gjennom Abraham, Moses, profetene og til sist aller tydeligst gjennom Jesus Kristus.

Ingen kan imidlertid ta fra Reza Aslan at han skriver på en fengende og interessant måte. I en svært mye solgt bok som kom noen få år tidligere (på engelsk i 2013 og på norsk i 2017): SELOTEN, Historien om hvordan Jesus fra Nasaret ble Jesus Kristus, er dette fortellerdrivet enda tydeligere. Der bruker han nesten 100 sider til å beskrive Romerriket og Israel på Jesu tid, det er interessant lesning, men heller ikke den boken bidrar særlig mye når det gjelder å forstå hvem Jesus Kristus var og er.

Kanskje man da skal spørre seg hvor interessant vår bok GUD er, og om man bør lese den. Jeg syns den er interessant på to måter; den presenterer enkelte for meg ukjente kulturers oppfatning av gud, og den presenterer en dramatisk omtolkning av gudsbildet i Det gamle testamente, som jeg aldri hadde hørt om før.

Et eksempel på det første interessante elementet er beskrivelsen av utgravningene i byen Göbekli Tekle i det østlige Tyrkia, der man har funnet en kultur man mener er fra 12 000 til 10 000 f.Kr., som jeg må innrømme at jeg ikke kjente noe til fra før. Aslan beskriver også kulturer og deres religiøse elementer fra andre tidligere kulturer i Midtøsten, Anatolia og Helles på en interessant måte.

Men det er når forfatteren skal presentere fremveksten av monoteismen at jeg virkelig skvetter til og blir svært interessert, eller kanskje heller irritert. For når han skal beskrive fremveksten av monoteismen, begynner han med Akhnaton i Egypt, som var farao rundt 1350 f.Kr. Deretter går han til Zarahustra i Iran rundt år 1100 f.Kr. Hvor er det blitt av Abraham, tenkte jeg, som levde ca. 1800 f.Kr. og er opphavsmannen til de tre store monoteistiske religionene Jødedom, Kristendom og Islam?

Svaret er at Aslan med utgangspunkt i den kjente firekildehypotesen i Det gamle testamente påstår at Israelsfolket lenge hadde minst to guder. Den ene var El som beskrives slik: «El var en mild, fjern og faderlig guddom som tradisjonelt sett ble avbildet enten som en konge med skjegg, som en okse eller en kalv. Han var Kanaans høyeste gud …» (s. 130) Den andre guden var Jahve, som viste seg for Moses ved den brennende busk. Han beskrives bl.a. slik i boken: «En ørkengud fra Midjan ved navn Jahve.» (s. 128)

Det var ikke før år 586 f.Kr., da Jerusalem ble knust og folket sendt i eksil til Babylon, at noe nytt skjedde, skriver Aslan. Da kom «jødedommens fødsel, slik vi kjenner den – ikke gjennom pakten med Abraham, ikke ved utvandringen fra Egypt, men i de ulmende restene av et rasert tempel og et beseiret folks uvilje mot å godta muligheten for en beseiret gud. Selve trosbekjennelsen innen jødedommen, kalt shema, «Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6,4) ble formulert etter dette endringsøyeblikket i israelittenes historie.» Aslan rekonstruerer altså jødefolkets historie slik det passer ham (så krast vurderer jeg det han gjør), flytter ting frem og tilbake i deres historie, og ender da opp med at den jødiske monoteismen ikke oppstod før år 586 f.Kr.

Etter en slik behandling av monoteismen i Det gale testamente har jeg ikke store forhåpninger når boken etter hvert kommer til Det nye testamente, og jeg må si at mine manglende forventninger slår til. Kapittelet om Kristendommen har overskriften «Gud er tre» og tar opp enkelte kristologiske stridigheter i Kirkens første tid, før «Kompromisset fra Nikea» (s. 156) nevnes og den hellige Augustin får æren av å formulere det synet på Den hellige treenighet som blir stående: «Gud er evig og uforanderlig. Men selv om det er sant, finnes Gud likevel i tre former: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd … (og) om det virker som (dette) motsier selve definisjonen av Gud, må den troende bare godta det som et mysterium og komme seg videre.» (s. 157)

Når man så kommer til bokens fremstilling av Islam, blir fremstillingen en del mer positiv, og da må vi nok ta med at Reza Aslan vokste opp i en lite praktiserende muslimsk (iransk) familie, før han i et karismatisk kristent ungdomsmiljø i USA ble en kristen. Men han var ikke en kristen mange år; kort tid etter at han begynte med universitetsstudier mistet han all tro på at Gud fins, men gikk likevel tilbake til Islam.

Men heller ikke fremstillingen av gudstro Islam kan på noen måte regnes som konvensjonell, for den leder ham til det som nå er hans gudstro; panteismen, også en svært overraskende utledning av Islam, mildt sagt. Han argumenterer (på en måte) med at Gud er én, og fører så dette videre til «alt er ett og ett er alt» og at «den Gud jeg tror på, er ikke en personliggjort Gud, det er en avhumanisert Gud, en Gud uten materiell form, en Gud som er ren eksistens – uten navn, essens eller personlighet.» (s. 180). Det siste sitatet jeg tar med er dette ganske sære (syns jeg) utsagnet: «Den enste måten jeg virkelig kan kjenne Gud på, er ved å stole på det eneste jeg virkelig kan kjenne: meg selv.» (s. 182)

Oppsummerende om Reza Aslans bok GUD, En menneskelig historie, vil jeg si at den på en ganske interessant måte beskriver en persons arbeid med religiøse spørsmål over flere år (20 år skriver han selv). Men bortsett fra dette personlige – og det overraskende synet på monoteismen i jødedommen, og den like overraskende konklusjonen med panteismen – har boken vel nokså liten verdi.

Helt til slutt er det tydelig fra media (det har vært en hel del mediedekning i USA og bøkene SELOTEN og GUD) at Aslan mener at det han skriver er vitenskap, og hans bok har 180 sider tekst og nesten 100 sider bibliografi og noter. Jeg er likevel ikke blitt særlig overbevist av de ganske dristige og spektakulære konklusjonene han presenterer ut fra det historiske og religionsvitenskapelige materialet han referer til.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)