mai 2019

Himmelfartskapellet på Oljeberget

På Kristi himmelfartsdag tenker jeg ofte på dagen jeg ankom det hellige land (30. juni 1977). Jeg var svært ung (21 år) og det var min første utenlandstur. Studentflyet landa midt på natta og jeg kom meg til Jerusalem med en ‘sherut’ (fellestaxi). Der gikk jeg første formiddag opp til Oljeberget og ble der oppe aller først vist inn til Himmelfartskapellet, og så bl.a. Jesu fotavtrykk – se bilde nr. 2 under.

NLM-bloggen har et innlegg om dette kapellet i dag, SE HER. Father Z skriver om mange bilder som er malt for å illustrere det som skjedde denne dagen – se ett eksempel under. Wikipedia skriver også ganske grundig om kapellet.

Nasjonalstaten mellom sjømonstrene Skyllas populisme og Kharybdis’ identitetspolitikk

På katolsk.no kan vi lese en interessant artikkel om Det pavelige akademi for samfunnsvitenskaps plenumsmøte i mai. Janne Haaland Matlary er med der, og hun holdt et av foredragene på møtet, som artikkelen referer en del ting fra:

Du holdt selv innlegg med tittelen: «The Nation-State between the Scylla of Populism and the Charybdis of Identity Politics», altså: Nasjonalstaten mellom sjømonstrene Skyllas populisme og Kharybdis’ identitetspolitikk. Hvorfor bruker du dette bildet?

Det er fordi begge ødelegger demokratiet: populisme definert som demagogisk metode forenkler politikkens innhold og gjør den til et spørsmål om såkalt folk versus såkalt elite, og eliten antas å være korrupt og maktglad, mens folket alltid vet best. Slik er det ikke. Populisme finnes på både venstre og høyresiden, tenk på Hugo Chavez og Donald Trump som eksempler. Folk blir forført, kan man si, men de sakene som opptar folk, er reelle nok: arbeidsplasser under globalisering, nasjonalt fellesskap som trues av globalisering og av ukontrollert migrasjon. Den andre problematikken er det typisk vestlige: Gruppene erstatter likheten blant borgerne, og gruppene krever rettigheter og egen status – bare kvinner kan delta i abortdebatten, fordi den presumptivt bare angår kvinner; kun svarte kan mene noe om svarte, etc., sier professor Matlary og legger til:

Menneskets felles natur er ikke lenger basisen for borgerskap og stemmerett – altså demokratiets likhetsideal – men det motsatte. Dette fører til minoritetstyranni, enhver gruppe er krenket ut fra subjektive premisser og ingen utenfor gruppen tør ytre seg kritisk om den.

Matlary er uroet over at det nasjonale fellesskap erstattes av grupper ….

Les videre her.

Pave Frans svært tydelig mot abort

Catholic Herald leste jeg i dag:

Pope Francis said Saturday that abortion is never the answer to difficult prenatal diagnoses, calling selective abortion of the disabled the “expression of an inhuman eugenics mentality.”

“Fear and hostility towards disability often lead to the choice of abortion, configuring it as a practice of ‘prevention,’” Pope Francis said May 25.

“But the Church’s teaching on this point is clear: human life is sacred and inviolable and the use of prenatal diagnosis for selective purposes must be strongly discouraged because it is the expression of an inhuman eugenics mentality, which removes the possibility for families to accept, embrace and love their weakest children,” he said.

The pope addressed a Vatican conference on perinatal hospice highlighting medical care and ministries that support families who have received a prenatal diagnosis indicating that their baby will likely die before or just after birth.

Pave Frans bruker ofte et svært direkte språk, både når han støtter radikale og nye synspunkter og når han oppfattes som konservativ som her, slik at folk ofte blir støtt. I denne artikkelen fra Dagbladet støtes mange over at de som utfører abort sammenlignes med leiemordere:

Er det lovlig å eliminere en menneskeliv for å løse et problem? Er det lovlig å leie en betalt morder for å løse et problem, sa den katolske kirkens overhode på en antiabort-konferanse sponset av Vatikanet.

Pave Frans mener abort aldri kan godtas, selv ikke når fosteret er alvorlig sykt eller sannsynligvis kommer til å dø. Et menneske er «aldri uforenlig med livet», sa han.

Alle barn er en gave som endrer en familiehistorie. Og dette barnet må ønskes velkommen, elskes og tas hånd om, sier paven.

Frans har tidligere uttrykt sympati med kvinner som har tatt abort og gjort det enklere for dem å få syndsforlatelse. Paven brukte lignende sammenligninger med betalingsdrap da han snakket om abort i oktober 2018. Det vakte kraftige reaksjoner fra legemiljøer.

Her er en lenke til oppslaget i 2018.

Interessant artikkel om Sigrid Undset

Vårt Land hadde i dag en lang og interessant artikkel om Sigrid Undset, skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen. Jeg tar med noen utdrag derfra:

Når Sigrid Undset flytter inn på Bjerkebæk Lillehammer i 1919, skriver hun om hvordan litteraturen de seneste årene speiler «et omslag i det alminnelige på tenkesett». For første gang er hun i ferd med å bevege seg over blant de troende. Hun har virkelig «været skraasikker paa at vi mennesker hadde æren av å ha skapt Gud som et idealbilde», men det er hun ikke så sikker på lenger.

I lengre tid har det nærmest vært upassende å snakke om menneskets sjel, som en form for bluferdighet. Nå ser hun en «trang» til å snakke om sjelen og at «mennesker har en fundamental trang til religion i bredeste forstand».

Den høsten og vinteren setter hun seg ned og skriver på det store middelalderverket om Kristin Lavransdatter og hun sender Kristin i forveien, inn i den katolske troen hun selv er i ferd med å nærme seg. … Med fortellingen om Kristin Lavransdatters liv på 1300-tallet hadde hun satt seg fore å si noe vesentlig om menneskenes hjerter i middelalderens Norge, og hvilken betydning de kristne idealene hadde i menneskenes liv. Som en del av nasjonsbyggingen var interessen stor for både sagaene og høymiddelalderen, ikke minst overgangen fra hedensk til kristen tid. Hvilken innflytelse hadde kulturstrømninger fra Europa og fra pavekirken i Roma på Norge i denne perioden?

… Samtidig var pavekirken i ferd med å få en helt spesiell betydning i hennes eget liv. Mens hun saumfarer kristningen av Norge, kristner hun også seg selv. … … På Allehelgensdag 1. november 1924 knelte Sigrid Undset foran alteret i St. Torfinns kapell. Hun bekjente seg til helgendyrkelsen og ærefrykt for de helliges bilder, at hun trodde på skjærsilden, de dødes oppstandelse og det evige liv. Tre og et halvt år senere, på festdagen for den hellige Thomas Aquinas, 7. mars, trådte hun inn i Dominikanerordenen. Nøyaktig ett år senere avla hun løfte om å leve etter tredjeordenens regel resten av sitt liv. Da var Sigrid Undset 46 år.

Innerst i det som var soverommet til Sigrid Undset i Dalsegstua på Bjerkebæk står Thomas Aquinas, Summa Theologica, i engelsk oversettelse. De tykke røde bindene fyller til sammen en hel hyllemeter i bokhyllene hennes. Hun har ikke bare skaffet seg hans hovedverk for å ha det i bokhylla, hun har studert bøkene nøye, streket under tekstpassasjer med gråblyant, gjort notater i bøkene og lagt inn bokmerker med kommentarer.

I Kristin Lavransdatter er det mange spor etter hennes studier både i Augustins og Thomas Aquinas’ verker. Hos disse to fant Sigrid Undset teologis forankring for de innsiktene hun selv hadde funnet i sagaene, folkevisene og middelalderballadene. …

… Selv om Undset ikke døde før 1949, overlevde ikke den skjønnlitterære forfatteren krigen. På litt over et år hadde hun mistet moren, datteren Maren Charlotte og den eldste sønnen Anders, som falt ved Segalstad bru en av krigens første dager. Tyskerne inntok Bjerkebæk.

… Den siste boka Sigrid Undset skrev var en studie av Caterina av Siena, om den visjonære farverdatteren som på 1300¬tallet gikk sterkt i rette med kirkens og pavens verdsliggjøring og arbeide for viktige kirkelige reformer. Boken utkom første i 1951 – to år etter Undsets død.

Kardinal Sarah støtter pave Benedikts synspunkter

Pave emeritus Benedikt XVI offentliggjorde i april en ganske kort tekst der han opplyste verdens biskoper (og andre) om hva han mener hovedårsaken til de seksuelle overgrepene som skjer i Kirken er. LES OM DET HER. Teksten var tenkt utdelt til biskopene før de møttes til rådslagning om dette spørsmålet i Vatikanet i februar i år, men ble ikke delt ut til dem. Nylig (14/5) tok kardinal Robert Sarah opp denne tråden på en litt overraskende måte (LES OM DET HER):

Cardinal Robert Sarah took everyone by surprise on the evening of May 14 in Rome, in the auditorium of the cultural center of the church of St. Louis of the French, when everyone was expecting him to present his latest book, entitled “Le soir approche et déjà le jour baisse,” on the Church’s crisis of faith and the decline of the West.

Because instead, the cardinal said right away, “this evening I will not talk about this book at all.” And the reason – he explained – is that “the fundamental ideas that I develop in it were illustrated, presented, and demonstrated brilliantly last April by Pope Benedict XVI in the ‘notes’ that he had composed in view of the summit of the presidents of the episcopal conferences on sexual abuse convened in Rome by Pope Francis from February 21 to 24.”

Cardinal Sarah continued: “His reflection has revealed itself to be a true source of light in the night of faith that touches the whole Church. It has prompted reactions that at times have bordered on intellectual hysteria. I have felt personally struck by the wretchedness and coarseness of several comments. We must be convinced that once again the theologian Ratzinger, whose stature is that of a true father and doctor of the Church, has seen correctly and has touched the deepest heart of the Church’s crisis.

“I would therefore like us this evening to allow ourselves to be enlightened by this demanding and luminous thought of his. How could we summarize the thesis of Benedict XVI? Allow me to simply cite him: ‘Why has pedophilia reached such proportions? In the final analysis, the reason is the absence of God.’ This is the architectonic principle of the entire reflection of the pope emeritus. This is the conclusion of his long argumentation. This must be the starting point of every investigation of the scandal of sexual abuse committed by priests, in order to propose an effective solution.

“The crisis of pedophilia in the Church, the scandalous and distressing multiplication of abuse has one and only one ultimate cause: the absence of God. Benedict XVI summarizes it in another formula that is also clear. I quote: ‘It is only where faith no longer determines the actions of man that such crimes are possible.’

“The theological genius of Joseph Ratzinger here touches not only upon his experience as pastor of souls and as bishop, as father of his priests, but also upon his personal, spiritual, and mystical experience. He goes back to the fundamental cause, he allows us to understand what the only way can be for getting out of the frightening and humiliating scandal of pedophilia. The crisis of sexual abuse is the symptom of a deeper crisis: the crisis of faith, the crisis of the sense of God.” …

Skroll til toppen