nov 012017
 

Som en del av reformasjonsmarkeringen i Westminter Abbey, London, i går, slutten Den anglikanske kirke i England seg til (i hovedtrekk) den Katolsk-Lutherske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999. Om dette kan vi bl.a. lese:

… During a service at Westminster Abbey on 31 October, the Archbishop will present copies of a text supporting an agreement resolving the theological dispute behind the Reformation to the Roman Catholic Church and the Lutheran World Federation

The text is a formal resolution approved by representatives from the Anglican Communion, who have welcomed the substance of the Joint Declaration of the Doctrine of Justification, signed by the Roman Catholic Church, Lutheran World Federation, World Methodist Council and World Communion of Reformed Churches.

The profound difference in opinion on the understanding of justification – how humankind can be reconciled to God in Jesus Christ – was the fundamental issue which divided the Church in the West during the Reformation.

The Bishop of Coventry, the Rt Revd Dr Christopher Cocksworth, said: “The Joint Declaration was a historic breakthrough in overcoming the divisions that emerged from the Reformation through a fresh statement of its key concern, how sinners can be put right with God and empowered to live in a new way. The good news of forgiveness and freedom through Jesus Christ is what unites us as Christians. It’s the word of grace and hope that – together – we want to share with all the world.” …

Jeg syns det er fint at også anglikanerne nå er enige med oss katolikker om dette, men hvorfor tok det dem så lang tid, 18 år?

jul 192017
 

De siste ukene er det i katolske medier i Norge blitt diskutert om kvinner kan ordineres til katolske prester – slik de protestantiske kirkene har gjort de siste ca 50 år. Jeg er så gammel at jeg godt husker 1994, da pave Johannes Paul II offentliggjorde sitt apostoliske brev Ordinatio sacerdotalisles det på NORSK her og på ENGELSK her.

Jeg har siden forstått dette brevet – om omtalt det til interesserte – i følgende korte punkter: 1. Jesus valgte 12 menn til apostler (biskoper). 2. Kirken har alltid ordinert bare menn til biskoper, prester og diakoner. 3. Jeg som pave har ikke myndighet til å forandre dette (Kirken kan ikke forandre dette) og 4. Dette skal vi ikke diskutere mer.

Diskusjonen om kvinnelige prester døde også raskt ut på 1990-tallet, og også senere har jeg sett lite av den i katolske kretser. Det er organisasjoner nokså langt ute på sidelinjen som har holdt denne saken varm. Derfor overrasker det meg at Oslo katolske bispedømme (i tidsskriftet St Olav og på nettsidene) gir plass til den.

La oss nå se litt på den norske oversettelsen av Ordinatio sacerdotalis, jeg tar med det jeg syns er viktigst.

1. Den prestelige ordinasjon, som gir videre det embedsoppdrag Kristus overdro til sine Apostler å lære, helliggjøre og lede de troende, har i Den katolske Kirke fra begynnelsen av alltid vært forbeholdt menn alene. Denne tradisjon er også blitt holdt trofast i hevd av de orientalske kirker.

… Men ettersom spørsmålet også var blitt gjenstand for debatt blant teologer og i visse katolske kretser, forordnet Paul VI at Kongregasjonen for Troslæren skulle fremstille og utdype Kirkens lære om dette emne. Dette skjedde ved erklæringen Inter Insigniores … (Les Inter insigniores her.)

2. Erklæringen gjengir og forklarer de fundamentale grunner for denne lære, grunner utdypet av Paul VI, og konkluderer med at Kirken “ikke anser seg bemyndiget til å tillate kvinner å bli ordinert til prester”. Til disse fundamentale grunner tilføyer dokumentet andre teologiske grunner som illustrerer det velvalgte ved den guddommelige ordning, og det viser også tydelig at Kristi handlemåte ikke sprang ut av sosiologiske eller kulturelle motiver særegne for Hans tid. …

I det apostoliske brev Mulieris Dignitatem, (les dokumentet her) skrev jeg selv i dette henseende: “Da han kalte bare menn som sine Apostler, handlet Kristus på en fullstendig fri og uavhengig måte. Ved å gjøre dette, utøvet Han den samme frihet med hvilken i all sin opptreden han understreket kvinnenes verdighet og kallelse, uten å innordne seg de rådende skikker og tradisjonene vedtatt av den tids lovgivning”.

I sannhet, Evangeliene og Apostlenes gjerninger bekrefter at denne kallelse var gjort i samsvar med Guds evige plan: Kristus valgte dem han ville … Derfor, når den gir adgang til det ministerielle prestedømme har Kirken alltid erkjent som en evig norm sin Herres handlemåte da Han ved å utvelge de tolv menn som Han gjorde til grunnlaget for sin Kirke. Disse menn mottok faktisk ikke kun en funksjon som deretter kunne utøves av et hvilket som helst medlem av Kirken; de var tvert imot spesifikt og inderlig knyttet til det inkarnerte Ords eget oppdrag. Apostlene gjorde det samme når de utvalgte medarbeidere som skulle etterfølge dem i deres embede. Også inkludert i dette valg var dem som, gjennom Kirkens historie, skulle bringe videre Apostlenes oppdrag å representere Kristus Herren og Frelseren.

3. Dessuten kan det forhold at den salige Jomfru Maria, Guds Mor og Kirkens Mor, verken mottok det oppdrag som Apostlene fikk som sitt eget og heller ikke det ministerielle prestedømme, ikke bety at kvinner er av lavere verdighet. Heller ikke kan det fremstilles som en diskriminering av dem. … …

4. Skjønt læren om at den prestelige ordinasjon skal forbeholdes menn alene er blitt fastholdt av Kirkens vedvarende og universelle tradisjon, og vedvarende er blitt lært av Læreembedet i dets nyere dokumenter, er den i vår tid noen steder ikke desto mindre ansett for fremdeles å være åpen for debatt, eller det anses at Kirkens standpunkt at ikke kvinner skal gis adgang til ordinasjonen kun er av disiplinær karakter.

Derfor, med sikte på at enhver tvil må bli tatt bort vedrørende en sak av stor betydning, en sak som knytter seg til selve Kirkens guddommelige konstitusjon, erklærer jeg i kraft av mitt oppdrag å styrke brødrene at Kirken overhodet ikke har myndighet til å gi den prestelige ordinasjon til kvinner, og at dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle Kirkens troende.

Spørsmål som er stilt til dette dokumentet er hvor autoritativt/ufeilbarlig det er, og hvor strengt siste setning skal forstås: “… dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle Kirkens troende”. Er det plass for en åpen debatt når dette standpunktet må fastholdes av alle katolikker, eller ikke?

jul 102017
 

Det var i 1999 katolikker og lutheranere undertegnet et dokument i Augsburg, der de uttrykker (nesten helt full) enighet om hvordan mennesker kan bli rettferdige for Gud (og jeg skrev i 2002 en vurdering av avtalen). Stadig flere kirkesamfunn slutter seg til denne avtalen; sist uke var det de reformerte kirkenes tur, metodistene har gjort det samme for flere år siden, og anglikanerne skal gjøre det senere i år (overraskende at dette har tatt så lang tid for anglikanerne). På religionnews.com kan vi bl.a. lese:

Amid ceremonies this year marking the 500th anniversary of the Reformation, one of Protestantism’s leading branches has officially said it now agrees with the Vatican on the main issue at the root of its split from the Roman Catholic Church half a millennium ago.

The World Communion of Reformed Churches, holding its once-in-seven-years worldwide General Council in Germany, signed a declaration this week endorsing the 1999 Catholic-Lutheran agreement on how Christians might be worthy of salvation in the eyes of God.

The ceremony took place in Wittenberg, where in 1517 Martin Luther unveiled the 95 Theses that launched the Reformation and with it centuries of dispute about whether eternal salvation comes from faith alone — the position of the new Protestant movement — or if it also requires good works on Earth as Catholics argued.

This decision by the WCRC — representing 80 million members of Congregational, Presbyterian, Reformed, United, Uniting and Waldensian churches — marked another step in a gradual but remarkable reconciliation on this issue among Christians who once fought wars and declared each other heretics over just such questions.

The World Methodist Council formally endorsed the Catholic-Lutheran accord, known as the Joint Declaration on the Doctrine of Justification, in 2006. The Anglican Communion is expected to do the same later this year. …

jun 232017
 

Jeg har lest hvert nummer (det er 10 nummer hvert år) av tidsskriftet First Things siden vinteren 1991; det er en nokså viktig grunn til at jeg ble katolikk i 1994 (tidligere luthersk, senere katolsk prest Richard John Neuhaus var redaktør fra starten i 1990 til sin død i 2009) og det har gitt meg svært mye nyttig informasjon om katolske, teologiske, politiske og kulturelle temaer i alle disse årene. I mange å fikk jeg det tilsendt i posten (fra USA), men de siste årene har jeg hatt et elektronisk abonnement.

De har de siste ukene hatt en innsamlingsaksjon blant leserne; noen ganger har jeg sendt penger, men denne gangen gjør jeg det de foreslår nederst i sitatet under:

As a reader of First Things, you know we’re a different kind of publication. Where else can you read a theological analysis of populism, listen to a podcast on faith and fatherhood as represented in the movie Logan, or discuss C.S. Lewis and Thomas Aquinas on marriage?

The range of topics is extraordinary, and reflects the range of interests among sophisticated readers like you. But, more profoundly, it reflects how faith animates all aspects of our existence. What unites our work at First Things is that we’re constantly looking out for the “first things” in life—the religious and moral truths that give meaning and depth to human experience.

This mission has attracted the attention of readers like you for more than 25 years. Your magazine subscriptions, website views, social media likes, podcast downloads, and attendance at events have made First Things the best source for reflection on religion, culture, and society in the West. Thank you for your dedication to First Things.

P.S. Don’t forget that you can also help our campaign by sharing our posts on social media. Spreading the word about First Things is a great way to grow our community of readers and friends!

PRØV GJERNE ET ABONNEMENT!

apr 222017
 

Bildet over er fra pave Benedikts fødselsdagsfeiring sist søndag, og i en artikkel som viser samme bilde skriver Fr Raymond de Souza om Ratzinger/Benedikts viktigste arbeid for Kirken, nemlig det som har med Bibelen, liturgien og en rett tolkning av Vatikankonsilet å gjøre. Aller mest fundamentalt er en rett bibelforståelse, og om det skriver de Sousa:

… By the time Ratzinger was ordained in 1951, several generations of biblical scholarship – while making great scientific advances – had begun to erode the central and sacred role of the Bible in the life of the Church. Advances in biblical archaeology, study of ancient languages and literary criticism had produced remarkable new understandings of the biblical texts. Scripture scholarship, though, had slipped away from theology and become something akin to classics, as if the Bible were Greek epic poetry or Latin rhetoric.

Ratzinger accepted all that was good in the new methods, but insisted that if the scriptures were to have any relevance for today, they had to be read in light of the faith, to be read as divine revelation received and lived by the Church. Biblical scholarship that, for example, tried to get to the “real” text behind centuries of patristic reflection, was treating the text as something separate from the people it was addressed to – the Church.

His theological work bore fruit in two key documents, the Pontifical Biblical Commission’s The Interpretation of the Bible in the Church (1993) and the fruit of the first synod he summoned as pope, Verbum Domini (2010).

Yet it was his decision to publish, while pope, a three-volume study of the life of Christ (Jesus of Nazareth) that will have the greatest impact. Instead of proposing how biblical study ought to be done, Ratzinger-Benedict got on with it and did the job himself, confirming in the masterful trilogy that he was probably the most learned man alive.

His biblical project was critical to his work in securing the authentic teaching of Vatican II. Everyone remembers Benedict for proposing the “hermeneutic of continuity and reform” against a “hermeneutic of rupture”. But he went to the root cause of the rupture. ….

apr 122017
 

Jeg har lest mange bøker om Luther og reformasjonen det siste halvåret, og har nå bestilt enda én hos Amazon.co.uk: Luther and His Progeny. 500 Years of Protestantism and Its Consequences for Church, State, and Society.

Boka presenteres slik hos forlaget Angelico Press:

In the twelve essays contained in this volume—based upon lectures delivered at the 2016 Roman Forum Summer Symposium on Lake Garda, Italy—the authors assess the impact of Luther’s novel theological and philosophical doctrines on faith, political theory, law, ethics, economics, and science—as well as his role in the devastation of Christendom and the creation in its place of the contemporary secular culture of the West. Acknowledging that the Reformation is not “the sole cause of the social problems of modernity” but rather “one major cause in a chain of causes,” the authors nevertheless make it abundantly clear that there is “nothing about Luther and his Protestant rebellion that we should celebrate.” With essays from John Rao, Chris Ferrara, Brian McCall, and eight others, Luther and His Progeny is a signal contribution toward understanding the full import of the Protestant revolt.

Og professor Peter Kwasniewski skriver slik om boka:

Luther and His Progeny exploits the advantage of 500 years’ hindsight as it critiques the multiple dimensions of Luther’s break with Christendom—a break not only from the Roman Church and its hierarchical-sacramental system, but more fundamentally from the rich and complex harmony of Catholic tradition in theology, metaphysics, anthropology, and social relations, particularly in the economic and political structures inherited from the centuries of faith.

Armed with stout scholarship, the authors dare to stake out positions thoroughly unfashionable in an age of feel-good ecumenism tempted to paper over the radical nature of Luther’s thoughts and intentions. We are led to see, from a variety of viewpoints, how Luther’s uncatholic errors have been absorbed into the thinking of modern Westerners, and—what is both surprising and tragic—into the mentality of Catholics.

apr 102017
 

Jeg har skrevet om at messen er et offer mange ganger tidligere, og her tar jeg med et stykke skrevet om dette temaet av Fr John Hunwicke – tidligere anglikansk prest, nå i Ordinariatet i England. Han skriver mye interessant på sin blogg – nesten noe nytt hver dag – og her er det han skrev for et par dager siden:

The central purpose of the Mass … even before the ‘Supper’ aspect … is sacrifice. Do you feel any little doubts lurking on the outskirts of your mind about this proposition?

Doubt 1: Why did S Paul call the Eucharist the Lord’s Supper (kyriakon deipnon)?

But deipnon, Supper, is, surprisingly to us, sacrificial language. In the Greco-Roman world, sacrifice was a communal activity. After the animal was killed and the prescribed portions sacrificially burned, the rest was cooked and eaten by the worshippers in a supper which was not just a sequel but was an integral part of the sacrificial ritual (what the Jews called a Communion Sacrifice). Many such invitations have come to light in the rubbish dumps of ancient Egypt, preserved by the dryness of the desert sand. … That is why so many excavated temple complexes have dining rooms and extensive kitchen areas attached to them; although sometimes the sacrificial banquet happened, like Christian Eucharist, in a private home (when this happened, the phrase in the papyri is en tei idiai oikiai). And it is one reason why S Paul is so concerned about his Corinthian converts partaking “in the tables of demons”. To do so is to share in the pagan sacrifice. Look at I Cor 10:14-22 and note the parallelism the Saint draws between pagan sacificial banquets and the sacrificial banquet which is the Eucharist. Kyriakon deipnon certainly did not, as liberals like to assume, mean some informal sort of matey event (“an expression of fellowship”) or a plate in front of the television during Channel Four News.

Doubt 2: Did Jesus really have the Holy Sacrifice of the Mass and its sacrificial theology in mind when he sat at table with his disciples hours before his death?

Jacob Neusner powerfully argues that he did … [New Testament Studies 1989 pp287-290] Jacob Neusner? Who’s he? He’s a very distinguished and learned rabbi and academic expert on first century Judaism and Christian origins.

Oh yes? So why didn’t I hear about him when I was doing New Testament Studies? Because his researches often give strong support to the Catholic and Orthodox Faith from an academic, non-Christian, Jewish standpoint. Your mentors, careful men, naturally wanted to spare you such explosive material, and anyway they were far too busy teaching you about the Synoptic Problem, the Historical Jesus, the non-physical nature of the Resurrection, and the inauthenticity of most of S Paul’s letters.

But you can’t expect me to take seriously what a Jewish scholar thinks about Jesus. I don’t see why not. Pope Benedict did. In the first volume of his Jesus of Nazareth, the entire section on the Sermon on the Mount was indebted to an analysis by Neusner. And Neusner, in another brilliantly argued piece, shows that the reason why our Lord ‘cleansed’ the Temple on the first Palm Sunday was to denote the termination of the Jewish sacrificial system (particularly the offering of the tamid lamb, morning and evening, for the People; their Temple taxes, paid in Temple shekels acquired from the money-changers, went to provide the lambs) because he purposed, on Maundy Thursday, to replace it with his own sacrifice of the Eucharist: Table in place of Table, Sacrifice in place of Sacrifice.

feb 282017
 

Det har de siste par årene vært en hel del diskusjon i Den katolske kirke om den tradisjonelle regelen som sier at katolikker som er gjengifte (som altså lever i endre/tredje etc ekteskap som kirken ikke kan godta) ikke kan motta kommunion og andre sakramenter i Kirken. Noen ønsker at slike katolikker (gjennom en vurderings- og modningsprosess) likevel skal kunne motta sakramentene, mens andre mener at den tradisjonelle disiplinen må opprettholdes.

Men det som i alle fall er sikkert, er at denne diskusjonen ikke handler om fraskilte (som ikke har giftet seg på nytt), som en norsk avis skrev for en ukes tid siden. Jeg skrev da et innlegg til avisen, men valgte å ikke offentliggjøre det, siden journalisten lovet å rette opp feilen. Så langt har jeg ikke sett noen korrigering, og i dag legger jeg innlegget mitt ut på bloggen – i revidert og anonymisert form.

Ganske mange feil i en artikkel om Den katolske kirke

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gripe det an når jeg nå ønsker å kommentere avisartikkelen “Avansert øvelse til de skiltes beste”, for svært mye i artikkelen er feil. Og det verste er at skilte mennesker ved å lese artikkelen kanskje vil tro at de ikke kan motta kommunion/ nattverden i Den katolske kirke.

La meg først liste opp en kortversjon av feilene:
– det handler ikke om skilte katolikker, men om gjengifte
– dette handler ikke om å få erklært sitt første ekteskap ugyldig, der har Kirken regler man har fulgt i flere hundre år
– det handler ikke her om at synder kan tilgis, men om man fortsetter å leve i synd

Derimot er det riktig at pave Frans i denne saken handler nokså subtilt og uklart, og har latt være å si tydelig hva han selv mener.

Så litt mer om hvert av disse punktene:

For det første handler ikke denne saken om fraskilte katolikker i det hele tatt, den handler om (fraskilte og) gjengifte katolikker. Det handler om katolikker som lever i ekteskap nr 2 (eller 3 etc) som ikke har fått lov til å gifte seg i Kirken (fordi de har vært gift tidligere), men som altså er sivilt/ borgerlig gift. Men katolikker må alltid gifte seg med Kirkens velsignelse for at de skal kunne regnes som gifte, så hvis de bare er sivilt gift regnes deres forhold moralsk sett nesten som om de var samboere.

Fraskilte personer har ingen begrensninger mot å motta kommunion/ nattverd i Den katolske kirke. Riktignok er deres første ekteskap brutt, siden de har fått en sivil skilsmisse, og de regnes også som bundet til sin første ektefelle (og er ikke frie til å gifte seg på nytt), fordi ektepakten binder ektefellene til hverandre helt til døden skiller dem. Men de kan skrifte sine synder (inkl eventuelle synder i forb. med ekteskapsbruddet) og få tilgivelse, og slik siden motta nattverden og andre sakramenter. Hvis de lever alene og ikke inngår nye ekteskapslignende forhold, vil ikke deres skilsmisse være noe tema i Kirken.

Alle katolske bispedømmer har et Tribunal (en domstol) der katolikker kan ta sitt avsluttede ekteskap og be om å få dette erklært ugyldig/ få det “annullert”. Dette er en ganske lang og tung prosess, men får man medhold der, kan man senere gifte seg i Kirken og deretter motta alle sakramenter uten begrensning. En slik ekteskapsvurdering i Tribunalet har Kirken hatt i svært lang tid, og den er selvsagt akseptert av alle. (For et års tid siden forenklet pave Frans denne prosessen noe, uten at det skapte noen kontroverser.)

Det diskusjonen i Den katolske kirke nå handler om, er katolikker som ikke ønsker å ta sitt ekteskap til Tribunalet, eller som har fått nei på sin forespørsel. Disse gifter seg likevel med en ny partner (sivilt, for de kan ikke få kirkelig vigsel). Konsekvensen har vært at de ikke kan motta kommunion (eller andre sakramenter) i Kirken, og bl.a. pave Johannes Paul presiserte dette ved flere anledninger. De skal riktignok mottas av prestene og i menigheten med all mulig vennlighet og omtanke.

Det er egentlig (logisk sett) ganske enkelt å forklare hvorfor det er slik. Man kan få tilgivelse når man angrer en synd og også gjør sitt beste for å ikke synde på nytt. Lever man i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne (eller også som samboer), gjør man derimot tydelig ikke sitt beste for å la være å synde igjen – for man fortsetter jo å ha sex med en person man ikke er lovformelig gift med. Derfor (sier denne logikken) kan man ikke motta syndstilgivelsen i skriftemålet og heller ikke andre sakramenter.

Noen syns dette er for strengt (og at det er utvilsomt ganske strengt) og ønsker å åpne opp litt. Ingen (biskoper) ønsker å åpne opp fullt og helt, slik at alle gjengifte skal kunne motta kommunion uten videre. Men noen ønsker å åpne for at man gjennom en prosess med en prest man kjenner, skal vurdere sitt eget liv moralsk, komme til større klarhet om sitt første ekteskap o.a. – og så skal denne prosessen kanskje åpne opp for at man igjen kan motta kommunion og de andre sakramentene.

Paven har skrevet nokså uklart om dette, faktisk er det en fotnote i hans lange dokument om saken som er det beste argumentet for en åpnere praksis. Flere syns han burde ha vært klarere. Noen bispekonferanser har uttalt seg litt tydeligere om at man gjennom en slik prosess igjen skal kunne motta kommunion; bl.a. går den tyske katolske bispekonferansen forholdsvis langt i denne retning, i Italia har biskopene vært mer restriktive og bare latt en veldig liten åpning for kommunion for gjengifte stå igjen, og noen biskoper har sagt at den tradisjonelle praksisen må opprettholdes. Denne praksisen har vært at hvis man lever i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne, og har et aktivt seksualliv, kan man ikke motta nattverden/ kommunion.

Det hadde vært fint om aviskommentaren hadde vist noe større forståelse for hva denne saken egentlig handler om.

p Oddvar Moi,
katolsk prest, Oslo

feb 022017
 

Tolkningen av dokumentet som oppsummerer de to bispesynodene om ekteskapet, Amoris Lætitia, og som ble offentliggjort for snart et år siden, fortsetter å skape (eller vise) uenighet, i januar ble det bl.a. kjent at (de to) biskopene på Malta skrev at “remarried people should receive Communion if they think they are at peace with God” . Les mer om dette her.

Nå skriver Sandro Magister at troskongregasjonens leder, kardinal Müller, har blitt intervjuet og tolket dokumentet svært mye mer restriktivt. Han sier bl.a.:

….. Q: Can there be a contradiction between doctrine and personal conscience?

A: No, that is impossible. For example, it cannot be said that there are circumstances according to which an act of adultery does not constitute a mortal sin. For Catholic doctrine, it is impossible for mortal sin to coexist with sanctifying grace. In order to overcome this absurd contradiction, Christ has instituted for the faithful the Sacrament of penance and reconciliation with God and with the Church.

Q: This is a question that is being extensively discussed with regard to the debate surrounding the post-synodal exhortation “Amoris Laetitia.”

A: “Amoris Laetitia” must clearly be interpreted in the light of the whole doctrine of the Church. […] I don’t like it, it is not right that so many bishops are interpreting “Amoris Laetitia” according to their way of understanding the pope’s teaching. This does not keep to the line of Catholic doctrine. The magisterium of the pope is interpreted only by him or through the congregation for the doctrine of the faith. The pope interprets the bishops, it is not the bishops who interpret the pope, this would constitute an inversion of the structure of the Catholic Church. To all these who are talking too much, I urge them to study first the doctrine [of the councils] on the papacy and the episcopate. The bishop, as teacher of the Word, must himself be the first to be well-formed so as not to fall into the risk of the blind leading the blind. […]

Q: The exhortation of Saint John Paul II, “Familiaris Consortio,” stipulates that divorced and remarried couples that cannot separate, in order to receive the sacraments must commit to live in continence. Is this requirement still valid?

A: Of course, it is not dispensable, because it is not only a positive law of John Paul II, but he expressed an essential element of Christian moral theology and the theology of the sacraments. The confusion on this point also concerns the failure to accept the encyclical “Veritatis Splendor,” with the clear doctrine of the “intrinsece malum.” […] For us marriage is the expression of participation in the unity between Christ the bridegroom and the Church his bride. This is not, as some said during the Synod, a simple vague analogy. No! This is the substance of the sacrament, and no power in heaven or on earth, neither an angel, nor the pope, nor a council, nor a law of the bishops, has the faculty to change it.

Q: How can one resolve the chaos that is being generated on account of the different interpretations that are given of this passage of Amoris Laetitia?

A: I urge everyone to reflect, studying the doctrine of the Church first, starting from the Word of God in Sacred Scripture, which is very clear on marriage. I would also advise not entering into any casuistry that can easily generate misunderstandings, above all that according to which if love dies, then the marriage bond is dead. These are sophistries: the Word of God is very clear and the Church does not accept the secularization of marriage. The task of priests and bishops is not that of creating confusion, but of bringing clarity. One cannot refer only to little passages present in “Amoris Laetitia,” but it has to be read as a whole, with the purpose of making the Gospel of marriage and the family more attractive for persons. It is not “Amoris Laetitia” that has provoked a confused interpretation, but some confused interpreters of it. All of us must understand and accept the doctrine of Christ and of his Church, and at the same time be ready to help others to understand it and put it into practice even in difficult situations. …..

feb 012017
 

Mandag denne uka var jeg til stede på følgende arrangement: Tarald Rasmussen og Helene Lund tar opp temaet “Anger og bot i Luthers teser”. Oslo bispedømme og Oslo katolske bispedømme samarbeider om seks seminarkvelder på Litteraturhuset under overskriften “Luthers teser i vår tid?” Dette er den andre seminarkvelden.

Jeg sendte inn følgende spørsmål (det ble tilhørerne oppfordret til) etter det første foredraget: “Rasmussens beskrivelse av skriftemål, bot, syndstilgivelse, og avlat og skjærsild virker svært uklar for meg som katolikk. Det vil jeg gjerne ta opp i en replikk.” Men mitt spørsmål og ønske om oppklaring ble ikke tatt med i samtalen etter foredragene – og det var vel ikke å vente, siden arrangementet viste seg å være mye mindre siktet inn på teologisk presisjon enn jeg hadde regnet med.

Vårt Land hadde så (i dag) et referat av dette arrangementet (i papiravisa) der man bl.a. kan lese:

… Det var nettopp synet på den daglige bot som førte til Luthers konflikt med kirken, sa professor Tarald Rasmussen. — Luther individualiserte boten. Dette var det mest radikale, fordi presten ikke lenger fikk en sentral rolle, sa Rasmussen.

Kirkehistorikeren brukte sin innledning til å forklare hvordan man så på boten i Luthers samtid. Kirken praktiserte et botssakrament som alle måtte gjennom minst en gang i året. Det består av anger og bekjennelse overfor en prest som stiller spørsmål for å bevisstgjøre om synden og deretter tilsier syndenes forlatelse. Til slutt ilegger presten botsgjerninger, som ikke er en forutsetning for tilgivelsen, men skal gjøre godt igjen det man har gjort.

Avlaten kom inn som en mulighet for å kjøpe seg fri fra botsgjerninger, for eksempel å slippe å dra på en foreskreven pilegrimsreise. På Luthers tid var det utviklet videre til en praksis der man kunne kjøpe seg fri fra pinen i skjærsilden, altså for det som skulle skje etter døden.

… Vendepunktet for Luther knyttes ofte til hans såkalte reformatoriske oppdagelse da han leste i Romerbrevet og fikk en ny forståelse av Guds rettferdighet. Det er Luther selv som har beskrevet dette mange år senere — i 1545.

Men i forklaringen av tesene om avlaten som han skrev til sin skriftefar like etterpå, er det en ny forståelse av boten han omtaler. Han hadde fått åpenbart at ordet bot var et godt og positivt ord, og ikke et bittert og strengt ord, sa Rasmussen.

Det var nemlig boten som hadde fått munken Martin Luther til å møte veggen. Han hadde gått inn i augustinerordenen, som la spesielt vekt på boten, og særlig på det første leddet med anger og gransking av samvittigheten. Han opplevde at han aldri kom i mål. Det førte ham ut i fortvilelse, sa Rasmussen.

… Luther reagerte på avlaten fordi den tonet ned alvoret ved synden. Synd og nåde var noe som opptok både Luther og hans motstandere.

Men Luther forstår synden mer radikalt. Den lutherske tradisjon har derfor fått et preg av menneskets syndighet. Særlig har det kommet fram i salmetradisjonen og liturgien. Men det hører med en radikal forståelse av nåden. Frelsen kan ikke baseres på noe annet, sa Rasmussen.

Referatet er nokså korrekt slik jeg husker kvelden, og problemet med kvelden og dette referatet er at det ikke skaper noen klarhet (om hvorfor reformasjonen kom). Spesielt reagerte jeg på følge uklarheter:

Rasmussen snakket om fullkommen anger som Luther ikke klarte å tro at han fikk til – men en så grundig anger er heller ikke nødvendig for å få tilgivelse i skriftemålet (og Luthers skriftefar hadde i mange år bedt Luther om å ikke stille så strenge krav til seg selv). Det er utvilsomt slik at Den katolske kirke alltid har lært at syndenes forlatelse gis gratis, av nåde – men dette blir sjelden nevnt når protestanter presenterer årsakene til reformasjonen. Kirken lærer riktignok at det også er andre konsekvenser av våre synder, som vi må renses fra gjennom bot og gode gjerninger her på jorden, og i skjærsilden – men dette må aldri blandes sammen med selve syndstilgivelsen. Avlat handler egentlig (bare) om soning vår våre syndestraffer/-konsekvenser med tanke på renselsen i skjærsilden, og er en praksis som kirken “alltid” har hatt – mens det var noen korte perioder med salg av avlatsbrev som egentlig var problemet, og som konsilet i Trent stoppet for godt. Det er nok riktig at det mest radikale Luther gjorde var å forkaste apostlenes (og dermed biskopenes) myndig til å tilgi synder og til å lede Kirken, men nesten aldri (og heller ikke denne kvelden) gis det noen begrunnelse for et slikt nytt standpunkt.

Den katolske kirkes katekisme oppsummer ganske fint og tydelig Kirkens lære om skriftemål, bot og avlat, slik:

1485. Påskedags aften viste Herren Jesus seg for sine apostler og sa til dem: “Motta Den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt” (Joh 20, 22-23).

1486. Tilgivelse for synder begått etter dåpen gis i et eget sakrament som kalles omvendelsens sakrament, skriftemålets sakrament, botssakramentet eller forsoningens sakrament.

1487. Den som synder, krenker Guds ære og kjærlighet, sin egen verdighet som menneske kalt til å være Guds barn, og det åndelige velvære i Kirken, hvor hver enkelt kristen skal være en levende sten.

1488. Sett med troens øyne finnes det ikke noe verre enn synd, og intet har verre følger for synderne selv, for Kirken og for hele verden.

1489. Det å vende tilbake til samfunnet med Gud etter å ha tapt det ved synd, er en tilskyndelse fra Guds nåde, Han som er full av miskunn og bryr seg om menneskenes frelse. Vi må be om denne kostelige gave både for oss selv og for våre medmennesker.

1490. Det å vende tilbake til Gud, det som kalles omvendelse og anger, innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, og det faste forsett ikke å synde mere i fremtiden. Omvendelsen angår altså både fortiden og fremtiden; den næres av håp og Guds miskunn.

1491. Botens sakrament utgjøres av tre handlinger fra den skriftendes side, og av prestens absolusjon. Skriftebarnets tre handlinger er følgende: anger, syndsbekjennelse eller å legge syndene frem for presten, og forsett om soning og godtgjørelse.

1492. Anger (også kalt ruelse) må skyldes årsaker som har med troen å gjøre. Dersom angeren springer ut av kjærlighet til Gud, kalles den “fullkommen”; skyldes den andre årsaker, kalles den “ufullkommen”.

1493. Den som vil forlikes med Gud og med Kirken, må skrifte for presten alle de alvorlige synder han ennå ikke har bekjent, og som han husker etter nøye å ha ransaket sin samvittighet. Kirken anbefaler sterkt å skrifte mindre alvorlige (venielle) synder, uten at dette i seg selv er nødvendig.

1494. Skriftefaren foreslår for skriftebarnet måter for “godtgjørelse” eller “bot”, for å gjenopprette den skade synden har forvoldt og for gjeninnføre de gode vaner en Kristi disippel skal kjennetegnes ved.

1495. Bare prester som har fått absolusjonsfullmakt fra den kirkelige myndighet, kan tilgi synder i Kristi navn.

1496. De åndelige virkninger av botens sakrament er følgende:

– forsoning med Gud. Ved den får pønitenten nåden tilbake;
– forsoning med Kirken;
– ettergivelse av den evige straff som dødssynd gjør hjemfallen til;
– ettergivelse, i det minste delvis, av den timelige straff som følger av synd;
– fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst;
– styrking av åndelig kraft til å stride kristnes strid.

1497. Full og individuell bekjennelse av alvorlige synder, etterfulgt av absolusjon, forblir den eneste ordentlige måte å forlikes med Gud og med Kirken på.

1498. Ved avlat kan de troende oppnå for seg selv og også for sjelene i skjærsilden ettergivelse av den timelige straff som følger av synd.

jan 302017
 

Sist uke tok Øivind Benestad ordet på Kirkemøtet (i Den norske kirke) og sa at han nå meldte seg ut av Den norske kirke, han forlot deretter møtet og lot sin plass stå tom resten av uka (litt dramatisk om ikke uventet). På Verdidebatt skriver han om sin begrunnelse:

Kirkemøtets flertall har i dag vedtatt en likekjønnet liturgi og lære for vigsel. Ekteskapet er blitt omdefinert i sin grunnstruktur. Den norske kirke har med dette endret sin skapelsesteologi om ekteskap, familie og barn. Det er nå blitt offisiell kirkelære at kjønn er irrelevant i det kristne ekteskapet.

I kirkens teologi om familien er ikke lenger mor og far Guds ordning for barns unnfangelse, fødsel og oppvekst. Også «medmor» og «medfar» vil bli en del av kirkens lære. Som en naturlig følge av dette vil Den norske kirke på sikt måtte godta at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig og i tråd med Jesu liv og budskap. …

På Facebook skrev Dag Øivind Østereng (som forlot Den norske kirke i fjor sommer, og siden er blitt katolikk) bl.a. dette om Benestad:

Jeg har et sterkt behov for å takke Øivind Benestad her i all offentlighet for hans innsats for vårt kristne samfunn. Først i hans mangeårige politiske innsats mot ekteskapsloven av 2009 og videre hans kirkepolitiske kamp mot kjønnsnøytral liturgi for inngåelse av kirkelig vigsel. Øivind har målbåret sitt anliggende med Kristi sinnelag. Alltid mild og myndig. Han har ført utallige gode argumenter til torgs for alvoret i det å samfunnsmessig, men også nå kirkelig å demontere ekteskapet som guddommelig skaperordning mellom mann og kvinne. I dette har barneperspektivet vært hans dypeste anliggende. Han er møtt av en øredøvende taushet fra biskoper og andre aktører i kirkekampen. …

Jeg har fulgt Øivind i hans kamp og sett hvordan han har opptrådt i debatter, i media og i Kirkemøtet. Når Øivind har talt er det som om en dør går opp og lys slipper inn. Han har etterlatt seg en etterklang i rommet, slik den som taler sannhet gjør, når sannheten er fremmet i kjærlighet. …

Jeg slutter meg gjerne til denne takken for kampen som Øivind har kjempet i over 10 år. Jeg har fulgt ganske godt med på det han har gjort, siden vi kjente hverandre godt i studieårene – og jeg gjorde også en liten innsats på et av folkemøtene han arrangerte i 2008 mot den nye ekteskapsloven (se her og her)

jan 252017
 

Dette blir siste bok jeg får tid til å lese denne vinterferien (på Gran Canaria), i morgen reiser jeg tilbake til Oslo og mitt vanlige arbeid. Bokas fullstendige tittel er Liturgy in the Twenty-First Century, Contemporary Issues and Perspectives, og den er en samling av foredragene som ble holdt på konferansen Sacra Liturgia USA 2015 – amazon.co.uk beskriver den bl.a. slik:

Liturgy in the Twenty-First Century makes available the different perspectives on this from leading figures such as Raymond Leo Cardinal Burke, Archbishop Salvatore Cordileone, Abbot Philip Anderson, Father Thomas Kocik, Dom Alcuin Reid, and Dr Lauren Pristas.

Considering questions of liturgical catechetics, music, preaching, how young people relate to the liturgy, matters of formation and reform, etc., Liturgy in the Twenty-First Century is an essential resource for all clergy and religious and laity involved in liturgical ministry and formation. Bringing forth ‘new treasures as well as old,’ its contributors identify and address contemporary challenges and issues facing the task of realising the vision of Cardinal Sarah, Cardinal Ratzinger/Benedict XVI and the Second Vatican Council.

jan 132017
 

Når jeg nå leser en grundig framstilling av Martin Luthers liv og lære (se her) – og irriterer meg over at forfatteren uten videre ser ut til å være enig med Luther om at Den katolsk kirke på den tid stod for en gjerningskristendom (at man blir frelst av sine gjerninger) – oppdager jeg at det i dag er 470 år siden konsilet i Trent utga sitt viktige dekret om reffferidggjøreøsen. Der skriver konsilfedrene bl.a.:

THE COUNCIL OF TRENT
Session VI – Celebrated on the thirteenth day of January, 1547 under Pope Paul III
Decree Concerning Justification

CHAPTER VIII – HOW THE GRATUITOUS JUSTIFICATION OF THE SINNER BY FAITH IS TO BE UNDERSTOOD

But when the Apostle says that man is justified by faith and freely, these words are to be understood in that sense in which the uninterrupted unanimity of the Catholic Church has held and expressed them, namely, that we are therefore said to be justified by faith, because faith is the beginning of human salvation, the foundation and root of all justification, without which it is impossible to please God and to come to the fellowship of His sons; and we are therefore said to be justified gratuitously, because none of those things that precede justification, whether faith or works, merit the grace of justification.

For, if by grace, it is not now by works, otherwise, as the Apostle says, grace is no more grace.

CHAPTER IX – AGAINST THE VAIN CONFIDENCE OF HERETICS

But though it is necessary to believe that sins neither are remitted nor ever have been remitted except gratuitously by divine mercy for Christ’s sake, yet it must not be said that sins are forgiven or have been forgiven to anyone who boasts of his confidence and certainty of the remission of his sins, resting on that alone, though among heretics and schismatics this vain and ungodly confidence may be and in our troubled times indeed is found and preached with untiring fury against the Catholic Church. ….

For as no pious person ought to doubt the mercy of God, the merit of Christ and the virtue and efficacy of the sacraments, so each one, when he considers himself and his own weakness and indisposition, may have fear and apprehension concerning his own grace, since no one can know with the certainty of faith, which cannot be subject to error, that he has obtained the grace of God. …

jan 122017
 

Jeg begynte i går å lese boka Martin Luther – rebell i en brytningstid, som nylig ble utgitt på Vårt Land forlag Forlaget skriver om boka bl.a.:

Martin Luther (1483–1546) har spilt en avgjørende rolle i brytningen mellom middelalder og moderne tid i Europas historie. Som ung munk utfordret han keiseren, kirken og paven, fordi han ønsket en forandring av kristendommen. Til tross for en voldsom kamp lyktes han ikke å reformere katolisismen. Resultatet ble et nytt kirkesamfunn og et omtegnet Europakart.

Som prest, forfatter og reformator svingte han pisken over sin samtid med et voldsomt arbeidsraseri. Han var en dyktig nettverksbygger og hadde et polemisk talent verden sjelden har sett maken til. Han oversatte egenhendig Bibelen fra perm til perm og skapte med protestantismen ikke bare en ny forståelse av kirke og kristendom, samfunn og familieliv, men også et nytt syn på mennesket.

Med et bredt perspektiv på samtiden og med dyp innlevelse skriver historiker Heinz Schilling om rebellen Martin Luther som en aktør i et storslått drama om religionens rolle i verden.

Så langt har jeg lest litt over 200 av de 600 sidene, og må si at jeg er ganske skuffet over Luther. For hans opprør virker i vår tid (og fra mitt perspektiv) ganske så misforstått; hans store oppdagelse var at vi blir frelst av nåde (men det har vel Kirken alltid visst), og hans protest mot Kirken og paven var jo av en slik art at ingen diskusjon egentlig var mulig (for han forkastet jo pavens og konsilenes autoritet ganske tidlig, og ville at hans lærepunktet skulle vurderes bare ut fra Bibelen – skulle man uten videre forkaste alt Kirke og kirkefedrene har lært i 1500 år ?), og så tidlig som 1520 begynner han å kalle paven antikrist og regner med at det er djevelen som virker gjennom paven og biskopene. Forafteren er også ganske så positiv til Luther og hans revolusjon, det overrasker meg litt.

På den annen side er det mye å lære fra denne boka; bl.a. at reformatorens navn skiftet fra Martin Luder via Martinus Eleutherius (den frie på gresk) til Martin Luther ca 1520.

jan 062017
 

Nå har jeg i seks hele dager lest boka Reformations: The Early Modern World, 1450-1650, av Carlos Eire, og kommet til side 450 – og har da bare litt over 300 sider igjen, pluss nesten 150 sider noteapparat, bibiografi o.a. De siste 100 sidene har vært en svært grundig og interessant framstilling av den katolske motreformasjonen – jeg visste f.eks. ikke at Hl Carlo Borromeo to ganger ble forsøkt skutt/drept av sine motstandere, da han svært ivrig prøvde å reformere erkebispedømmet Milano rett etter konsilet i Trento.

Hos Amazon.co.uk kan man lese om denne boka, bl.a.:

A lively, expansive history of the Protestant and Catholic Reformations and the momentous changes they set in motion. This fast-paced survey of Western civilization’s transition from the Middle Ages to modernity brings that tumultuous period vividly to life. Carlos Eire, popular professor and gifted writer, chronicles the two-hundred-year era of the Renaissance and Reformation with particular attention to issues that persist as concerns in the present day.

Eire connects the Protestant and Catholic Reformations in new and profound ways, and he demonstrates convincingly that this crucial turning point in history not only affected people long gone, but continues to shape our world and define who we are today.

The book focuses on the vast changes that took place in Western civilization between 1450 and 1650, from Gutenberg’s printing press and the subsequent revolution in the spread of ideas to the close of the Thirty Years’ War. Eire devotes equal attention to the various Protestant traditions and churches as well as to Catholicism, skepticism, and secularism, and he takes into account the expansion of European culture and religion into other lands, particularly the Americas and Asia. He also underscores how changes in religion transformed the Western secular world. A book created with students and nonspecialists in mind, Reformations is an inspiring, provocative volume for any reader who is curious about the role of ideas and beliefs in history.

nov 282016
 

Danmark har en ganske interessant katolsk tidsskrift, Katolsk Orientering, og i siste nummer (Les det her, i pdf-format) skriver de på side 1 og 2 om usikkerheten mange føler etter de to bispesynodene i Roma om familien. Artikkelen åpner slik:

Klarhed udbedes

Fire fremtrædende kardinaler bad i september paven om klarhed over tvivlspunkter i Amoris Laetitia, men fik tilsyneladende ikke svar. Nu har de offentliggjort deres brev til paven

”Den hellige Fader har besluttet ikke at svare. Vi har opfattet denne suveræne afgørelse som en indbydelse til at fortsætte med overvejelser og diskussion, fredeligt og respektfuldt. Og derfor informerer vi hele Guds folk om vores initiativ og stiller samtlige dokumenter til disposition”.

Sådan skriver de fire kardinaler Raymond Burke, Walter Brandmüller, Carlo Caffarra og Joachim Meisner i en kommentar til en appel, der mandag den 14. november kunne læses på mange onlinemedier. Appellen blev oprindelig sendt til Vatikanet, der bekræftede modtagelsen den 19. september.

Kardinalerne skriver, at baggrunden for appellen er ”en dyb pastoral bekymring” over den ”usikkerhed” og ”forvirring”, som Amoris Laetitia har skabt blandt de troende. Videre står der i indledningen: ”Kirkens store tradition lærer os, at udvejen fra situationer som denne består i at henvende sig til Den hellige Fader og bede Den apostoliske Stol opklare den tvivl, som er årsagen til usikkerhed og forvirring”. Spørgsmålene beskæftiger sig med det kontroversielle ottende kapitel i dokumentet og især med spørgsmålet, om fraskilte gengifte kan modtage kommunionen. Dette spørgsmål har været diskuteret i månedsvis, og her har fronterne været trukket skarpt op.

Kardinal Kasper ser dokumentet som en bekræftelse af, at fraskilte gengifte i enkelttilfælde kan modtage kommunionen uden at være seksuelt afholdende. ”Der er åbninger der – det er helt klart” sagde han i april i Aachen kort efter, at Amoris Laetitia var blevet offentliggjort. Samme holdning indtager Wiens ærkebiskop, kardinal Christoph Schönborn.

Kardinalerne understreger, at de ikke ønsker dokumentet opfattet som et ”konservativt” angreb på de ”progressive”. De ønsker med initiativet at skabe klarhed og henvendte sig derfor til paven i bevidstheden om, at ” Petrustjenesten er en tjeneste for enheden og at det tilkommer Peter at styrke sine brødre i troen.” ”Vi håber, at ingen – med urette – dømmer os som modstandere af Den hellige Fader og som mennesker, der mangler barmhjertighed”, skriver de videre. ….

okt 132016
 

16okt_ekteskapserklaring

“Vår tro på den treenige Gud forplikter oss til å bekjenne og forsvare Bibelens budskap om ekteskap, familie og barn.” Slik står det i en uttalelse som støttes av hele 36 ulike kirkesamfunn og kristne organisasjoner. Her er listen:

• Pinsebevegelsen i Norge • Normisjon • Norsk Luthersk Misjonssamband • Den Evangelisk Lutherske Frikirke • De Frie Evangeliske Forsamlinger • Misjonsforbundet • Det Norske Baptistsamfunn • Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) • Indremisjonsforbundet • Oslo katolske bispedømme • Trondheim stift/Den katolske kirke i Midt-Norge • Tromsø stift/Den katolske kirke i Nord-Norge • NORME – Norsk Råd for Misjon og Evangelisering • Den Norske Israelsmisjon • Evangelisk Luthersk Nettverk • OASE • Ungdom i Oppdrag • Kvinner i Nettverk • Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag • Norges Samemisjon • Den indre Sjømannsmisjon • Asia Link • Kristent Nettverk • Foursquare Norge • Doulos-nettverket • Den nordisk-katolske kirke • Kristen Muslimmisjon • Til Helhet • For Bibel og Bekjennelse (FBB) • Barn og Foreldrerett • JesusKvinner • Operasjon Mobilisering • Nettverk for Menn • Aglow International Norge • Den lutherske kirke i Norge • Frontiers Norge • Det evangelisk-lutherske stift i Norge • Stifelsen MorFarBarn

I erklæringen leser vi også:

Debatt.
Den kirkelige debatten om samliv, homofili og ekteskap har de siste årene vært intens. Etter at Stortinget i 2008 vedtok en kjønnsnøytral ekteskapslov, har frontene på den kirkelige arenaen blitt stadig tydeligere. Hittil har debatten først og fremst foregått i Den norske kirke, men på sikt vil tematikken trolig bli like aktuell i mange andre kirkesamfunn og kristne organisasjoner.

Nestekjærlighet.
Som kristne er vi kalt til å elske våre medmennesker i ord, holdninger og handlinger. Uansett hva de står for, oppfordres vi til å møte alle med vennlighet og saklighet. Det gjelder selvsagt også mennesker som har et annet ståsted enn oss i samlivsetikken. Noen av oss trenger kanskje å ta et oppgjør med seg selv i denne forbindelse, og be Gud og mennesker om tilgivelse. Alle trenger vi å be Herren om å gi oss mer av sin kjærlighet.

Ideologi.
Ofte blir spørsmålet om likekjønnet ekteskap framstilt som en kamp for eller mot homofilt samliv. En slik framstilling er for snever. Likekjønnet ekteskap er nemlig bare én del av en omfattende, kjønnsnøytral ideologi. Hvis kirker og menigheter tilpasser seg denne ideologien og omdefinerer ekteskapet, vil det endre hele deres teologi angående kjønn og seksualitet, foreldreskap og barn, ekteskap og familie.

Unyansert.
Til tross for at kristen samlivsetikk handler om mange ulike spørsmål, er det homofilt samliv som har fått nesten all oppmerksomhet de siste årene. I den forbindelse er det viktig å være klar over at mennesker med homofile følelser ikke er en ensartet gruppe: Noen kjemper aktivt for å fremme en homopolitisk agenda i samfunnet, og er ikke kristne. Noen er kristne og jobber for å endre ekteskapsteologien i kirken sin. Andre gjør det ikke. Atter andre lever som single fordi de har valgt å følge Bibelens samlivsetikk, men de har ikke noe ønske om å stå offentlig fram med sin tiltrekning til samme kjønn. Med andre ord: Å snakke om «de homofile» som en ensartet gruppe er altfor unyansert.

Toleranse.
Norge er et pluralistisk samfunn, der folk med ulik etikk og overbevisning lever side om side. Hver enkelt har frihet til å leve slik de vil, innenfor rammen av norsk lov. Et demokratisk samfunn vil kunne vedta lover og ordninger for samliv som vi ikke selv kan gå god for. Som kristne må vi tolerere at ikke alle – heller ikke staten – er enige med oss i etiske spørsmål. Men et demokrati må sikre mindretallets rett til å kunne hevde sin overbevisning, basert på velbegrunnede standpunkter, uten å bli møtt med fordømmelse, utstøtelse og straffereaksjoner. Det handler om toleranse begge veier.

okt 122016
 

Vårt Land skriver i dag en ganske grundig artikkel om forståelsen av den kristne læren om livets to utganger, der luthersk biskop Tor Jørgensen og katolsk teologiprofessor Bernt Oftestad siteres (og man lurer på hva som skjer i Den lutherske kirke). Bl.a. skriver de:

På Verdidebatt 1. oktober … utfordret Jørgensen tanken om at livet har to utganger: «Bibelen forteller at en gang skal alle bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre. Det forutsetter ikke at noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet. Det er tid for å si dette tydelig», skrev Jørgensen.

En av dem som har reagert på den tidligere biskopen i Hålogalands utspill, er Bernt T. Oftestad. På sin Facebookside 5. oktober spør den pensjonerte kirkehistorikeren retorisk: «Kanskje Jesus tok feil? Det må biskop Tor Jørgensen og andre mene når de holder frem sin lære om at alle vil bli salige uansett».

Jeg spurte meg selv hvor lenge han egentlig har ment dette. Er det 10, 20, 30 år? Bekjennelsesskriftene til Den norske kirke lærer at livet har to mulige utganger. Det ville ha vært naturlig å vurdere sin stilling som biskop hvis en ikke lenger deler kirkens lære. Både ved preste- og bispenominasjonen har man gitt løfter om at det skal man holde seg til, sier Oftestad til Vårt Land. Etter en teologisk helhetsvurdering forlot han selv Den norske kirke i år 2000.

Artikkel 17 i Confessio Augustana er tydelig på at livet har to utganger og at fortapelsen er straff. Ifølge min kirke, den katolske, er fortapelsen Guds handling, ikke djevelens. Og straffen er det skjebnesvangre ved å bli atskilt fra Gud for alltid. Ild og alt det der er metaforer, sier han. …

Oftestad (sier også): Det er alvorlig å leve, du skal vite at alt står på spill. Ved å si nei til evangeliet, så solidariserer du deg egentlig med satans, syndens og dødens makter. Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly, et uttrykk fra tidligere forkynnelse. Oftestad ser Jørgensens utspill som et uttrykk for en tendens til å «fabrikkere sin egen Jesus, en Jesus som passer meg». Men da skaper du også en ny og annen virkelighet, mener han. Jørgensen avviser at han er i strid med kirkens bekjennelsesskrifter. …

sep 142016
 

I Vårt Land i dag (ikke på nett ser det ut til) skriver Erik Andvik om hvordan protestanter (her eksemplifisert ved Espen Ottosen) stadig misforstår katolikkers syn på Bibelen – som om vi skulle tro at Kirkens Tradisjon etter at NT var samlet, er viktigst. Andvik skriver bl.a.:

… Når Ottosen mener (Vårt Land 9. september) at «Den katolske kirke avviser at Bibelen er øverste autoritet for lære og liv» og isteden «fremmer (…) tankegods som først og fremst er hentet fra kirkens tradisjon», setter han bibel og tradisjon opp mot hverandre på en måte som er fremmed for katolikker. I den katolske forståelsen er det kirken som har gitt oss bibelen, og kirkens autoritet som underbygger bibelens autoritet. Bibelen er rett og slett en kirkelig tradisjon.

Bibelen kom ikke dalende ned til oss fra himmelen. Nytestamentet var ikke skrevet av Jesus. Vi har ikke engang noe tegn på at Jesus ba sine disipler om å skrive noe. … Jesus og apostlene hadde jo allerede sin bibel – det vi i dag kjenner som Det gamle testamentet.

Som trofaste jøder var det for apostlene helt utenkelig at noe skulle kunne verken trekkes fra eller legges til denne bibelen. Likevel, med grunnlag i kirkens selvforståelse som en ufeilbarlig kirke grunnlagt av Jesus Kristus som er Ordet og videreført ved apostolisk autoritet, utviklet det seg etter hvert en ny – ja, tradisjon – om at noen av apostlenes skrifter skulle anses som autoritative på lik linje med de jødiske skriftene. …

Denne kanon ble en del av kirkens Tradisjon, overlevert (latinsk trādere) fra generasjon til generasjon ned gjennom århundrene og helt frem til oss i dag. Det er ikke snakk om tradisjon av typen å spise grøt på julaften. Dette er Tradisjon med stor «T», en ufeilbarlig overlevering av det som kirken med grunnlag i apostolisk autoritet definerer som sentrale dogmer. …

Å sette opp bibel mot kirkens Tradisjon er for en katolikk like umulig som det ville være for Ottosen å sette opp evangeliene mot Paulus’ brev. For katolikker er bibel og Tradisjon en helhet. Fordi de er begge grunnlagt i Guds åpenbaring og beskyttet fra feil av Den hellige ånd, kan det aldri være noen reelle motsigelser mellom dem. Den katolske kirke setter ikke Tradisjonen over Bibelen. Bibelen er Tradisjonens høyeste skriftlige form, bindende autoritet for lære og liv.

aug 252016
 

vi_lager_barn_omslag_l Eivor A. Oftestad har nylig gitt ut en interessant bok: Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år. Siden jeg hørte om boka, har jeg vært mest interessert i den teologiske utviklingen av forståelsen av ekteskap og barn, og i går skrev Oftestad noe om akkurat dette på Verdidebatt, bl.a.: (Vi kjøpte forøvrig boka i går, og jeg håper å få lest den snart.)

Aasta Hansteen og Katti Anker Møller så kvinnesaken som en bevegelse hvor ånden seiret over legemet. Kvinne­frigjøringen var derfor uforenelig med det kjødelige ­ekteskapet.

Den norske kvinnekampen står i gjeld til pionerene fra slutten av 1800-tallet, blant dem Aasta Hansteen (1824–1908). Kvinnerettsforkjemperne var opptatt av teologi.

Det var ikke så rart, ettersom den kulturen de ønsket å endre var tuftet på en teologisk ekteskapsinstitusjon basert på Bibelens skapelsesberetning. Kvinne­kampen var en kamp om teologiske premisser, og Hansteen forkynte kvinnens frigjøring ved hjelp av teologiske argumenter.

Da Katti Anker Møller på ­begynnelsen av 1900-tallet ble en pådriver for en ny politisk­ ­regulering av morsrolle og barne­produksjon, var hun Aasta­ Hansteens «åndelige datter». …

… Trebarnsmoren Møller ble forkjemper for en ny status for morsrollen i industrisamfunnet. Etter hvert realiserte hun sine religiøse idealer gjennom å fremme sosialpolitiske tiltak og mødres rettigheter på veien mot den moderne velferdsstaten.

Underveis i sitt virke ble Møller imidlertid radikalisert i sosialistisk retning, og den religiøse motivasjonen ble tonet ned. Forståelsesmodellene var ikke lenger bibelske, men ­sosialøkonomiske. Der det å lage barn tidligere hadde vært avl for Guds rike, ble det nå produksjon for samfunnet. Morsarbeidet var et yrke som trengte statens støtte og som måtte verdsettes på linje med annet arbeid.

Hennes visjon ble det hun kalte «moderskapets frivillighet», og dermed avkriminalisering av abort. Bare ved å få til dette kunne kvinnesaken frigjøre kvinnen og revolusjonere samfunnet, mente hun.

Grunnlaget for all frihet var nemlig råderetten over egen kropp og det som var i den. Mens de tidlige kvinnesakskvinnene hadde kjempet for stemmerett og like rettigheter i ekteskapet, var det dette, mente Møller, som var den egentlige kvinnesak.

Denne bakgrunnen for den norske abortdebatten er ikke særlig kjent, men like fullt interessant om man skal forstå hvordan religion og politikk virket sammen i en viktig periode som la premisser for vår egen tid. …

Les mer om boka her (MF)kronikk hos NRKbokanmeldelse Minerva.