I Vårt Land i går var det et spørsmål om hvordan de protestantiske kirkesamfunn og prostestantiske prester ble oppfattet av katolikker. Dette spørsmålet er ganske enkelt på papiret – de er akseptert et stykke på vei, men ikke fullt ut – det er ikke like enkelt å finne ut hva slags konsekvenser dette skal få i praksis i alle sammenhenger.
I Vatikanets dokument DOMINUS IESUS fra år 2000, står det bl.a. i artikkel 17: «… the ecclesial communities which have not preserved the valid Episcopate and the genuine and integral substance of the Eucharistic mystery, are not Churches in the proper sense.»
Du skriver:
«.. de kirkelige sammenslutninger som ikke har bevart det gyldige bispeembedet og det ekte og fulle innhold i nattverdens mysterium, er ikke kirker i egentlig forstand. På den annen side har de som er døpt i disse samfunn gjennom dåpen fått del i Kristus og de er derfor til en viss grad i kommunion med Kirken, om ikke fullt ut.»
Det er selsomt for en husmenighets-kristen med pinsevenn-bakgrunn å lese disse formuleringene. Vi avviser foretakskirkene (hvor også den katolske hører hjemme) og avviser også ethvert kirkelig hierarki som ikke i overenstemmelse med Kristi ord om tjenerskap og Paulus´ ord om aktiv, gjensidig underordning.
Etter den lutherske og de karismatiske reformasjonene, imøteser vi nå et kirkelig paradigmeskifte, hvor keiser Konstantins verdsliggjøring av det kirkelige lederskapet oppheves. Det er på vei – og vi tror det vil føre til en fornyelse av kristendommen i den «gamle verden» og også være det redskap som skal føre den kristne tro inn i den muslimske.
Det katolske synet kan nok virke underlig på folk som har en helt annen forståelse av Kristi kirke. Men for katolikker er det svært sentralt at Kristus startet den kristne kirke ved sine 12 utvalgte apostler, og at den katolske (og ortodokse) kirke viderfører dette kallet og denne autoriteten.