I dag (25/1) kl 12 ble pavens encyklica utgitt, den har som tittel «Gud er kjærlighet» og ble ferdiggjort og undertegnet av paven på jueldag. På de norske katolske hjemmesidene finnes «et sammendrag oversatt til norsk»:http://www.katolsk.no/nyheter/2006/01/25-0001.htm samt en lenke til hele encyklikaen på engelsk. Jeg har i dag selv oversatt hele pavens innledning til norsk:
«DEUS CARITAS EST» OM DEN KRISTNE KJÆRLIGHET
Innledning
1. «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.» (1 Jn 4:16). Disse ordene fra Johannes’ første brev uttrykker svært klart kjernen i den kristne tro: Det kristne bildet av Gud og det samsvarende bildet av menneskene og deres skjebne. I det samme verset gir Johannes også en oppsummering av det kristne livet: «Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har kommet til tro på den.»
Vi har kommet til tro på den kjærlighet Gud har til oss: I disse ordene uttrykker en kristen den viktigste beslutningen i sitt liv. Å være kristen er ikke et resultat av et etisk valg eller en høytsvevende idé, det er et møte med en hendelse, en person, som gir livet en ny horisont og en avgjort retning. Johannesevangeliet beskriver denne hendelsen med disse ordene: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham … skal ha evig liv.» (3:16). Ved å fokusere på denne kjærligheten har kristendommen også holdt fast på kjernen i Israelsfolkets tro, samtidig som troen er gitt en ny dybde og bredde. Troende jøder ba daglig ordene i 5. Mosebok som uttrykte kjernen i deres tro: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» (6:4-5) Jesus forente så dette budet om å elske Gud med budet om å elske sin neste, som vi finner i 3. Mosebok: «Du skal elske din neste som deg selv» (19:18; cf. Mk 12:29-31). Og siden Gud har elsket oss først (cf. 1 Jn 4:10), er kjærlighet ikke lenger bare et bud; det er et svar på den kjærlighetens gave som Gud drar oss nærmere seg selv med.
I en verden der Guds navn noen ganger blir forbundet med hevn eller til og med med hat og vold, er dette budskapet både aktuelt og viktig. Derfor ønsker jeg i min første encyklika å snakke om den kjærligheten som Gud øser ut over oss, og som vi fra vår side skal dele med andre. Det er dette de to delene av dette brevet (denne encyklikaen) handler om, og disse to tingene er nøye sammenbundet. Den første delen av brevet er mest teologisk og abstrakt, siden jeg her ønsket – i starten av mitt pontifikat – å klargjøre noen viktige fakta om den kjærligheten som Gud så vidunderlig og fritt gir menneskene, sammen med det ubrytelige båndet mellom den kjærligheten og all menneskelig kjærlighet. Den andre delen av brevet er mer konkret, siden den handler om den kirkelige utøvelsen av budet om å elske sin neste. Dette er et stort tema, og har mange konsekvenser, så en grundig behandling er altfor mye for denne encyklikaen. Jeg vil derfor bare peke på noen hovedelementer, for å fremkalle over hele verden en fornyet energi og forpliktelse på den menneskelige responsen til Guds kjærlighet.