Mine studier på Angelicum er nesten over og jeg har satt meg fore å skrive en liten evaluering av det jeg har vært med på. Min konklusjon blir dessverre ikke så veldig positiv. Delvis er det det rent akademiske jeg ikke er fornøyd med, men enda alvorligere er holdningene som jeg i stor grad har møtt blant lærerne og en del av mine medstudenter.
Det som har overrasket meg en del er den kritikken (av Den katolske kirke og pavedømmet) som har gjennomsyret en hel del av undervisningen. Det har blitt understreket utallige ganger hvor enerådig, monarkisk, nesten diktatorisk paven har vært de siste flere hundre år, og det har samtidig blitt sagt hvor mye vi katolikker kan lære av andre. Det er viktig å lære av andre, men jeg føler det vel noe underlig som katolikk å møte andre kirkesamfunn fra en slik underlegen posisjon (eller er det konvertitten i meg som her har feil magefølelse?).
Les hele min vurdering her.
Det handler om å kunne ha en sjef, en Maestro, og kunne betjene i et orkester. Og her er bakgrunner og erfaringer ulike.
Det er svært irriterende å komme i den situasjon at prosjektet er elendig eller galt og så roper man på lydighet og samarbeid «jamen du vet ikke hva samarbeide er for noe..» av folk som ikke engang har lært å betjene en stemme i skolemusikken og for en dirigent og hva som kreves der. Det er svært så gjengs dårlig oppførsel i arbeidslivet, at oppgaven ikke er iorden og måten ikke er klar, og det skjærer seg. Dette har mange ganger irritert meg meget. Man bringer ikke torsk til Lofoten, man lærer ikke høna å verpe eller hanen å gale, man prater heller ikke om samarbeid og takt og tone og puntlighet overfor musikere.
Idet musikerne er de mest taktfulle og pålitelige av alle mennesker, sannelig også de mest punktlige betalere for jeg har hatt dem som kunder.
Det er ikke noe som heter forfall, man kan ligge strøken med 39 i feber dagen før, men står der som et lys når det virkelig gjelder, the show must go on. Det gjelder i kor og orkester. Det er ikke noe som heter primadonnanykker. Man har å betjene. Det er meget uhøflig og krenkende overfor ens medspillere ikke å betjene.
Men da må innholdet av hva man gjør også være verdig at man tar seg selv ut 105% om så må til, og Maestro må være kvalifisert, da er han også påvirkelig. Og man må bare ikke gå til kor eller orkesterøvelse uten å kunne leksa si, det er også håpløst uhøflig. Jeg har ikke spilt artistisk vind- orkester større enn renessansekvartett, og det «swinger» ikke før man kan alle fire stemmene utenat. Kirsten Flagstad sa om fem timer Wagner at «først når jeg kan det der utenat så kan jeg begynne å arbeide». Man merker seg sånt. Godt improvisert er godt forberedt, sa Bjørnson.
Ti mann som skal bevege ei steinblokk på to tonn drøfter ikke samarbeid. Samarbeid er noe som først etterlyses når man ikke har noe å samarbeide om.
Han er nok noe bortsjemt denne Moi som kommer fra norsk religiøsitet og norske studieforhold, det skinner klart igjennom. Mavefølelsen hans er sunn.
Men jeg har inntrykk av at Maestro har vært kvalifisert i Roma i det siste, så vi håper det begynner å «swinge» etter noter og i fri stil der også.
Vi hadde Metodistene her på Sofiemyr til Påskemorgen, og jeg skal hilse og si at Påskemorgen slukker sorgen når Metodistene kommer. Det ble en helt annen lyd i kjerka, man kunne ta i av alle krefter og synge med. De hadde firstemt messing og kor til å lede. Det må lovsang til også, ellers er vi ikke hele mennesker. (Må det firstemt messing og kor til under Pavevalgene?)
Metodistene kjennes da også som de beste diplomater.
De hadde vært i land i Balticum og fått med seg firstemt russisk ortodoxi til Påsken og stilte videre med Händel. Samt Johan Nordahl Bruns. Da får man visse globale vyer.
Du skriver: «Det har blitt understreket utallige ganger hvor enerådig, monarkisk, nesten diktatorisk paven har vært de siste flere hundre år, og det har samtidig blitt sagt hvor mye vi katolikker kan lære av andre. Det er viktig å lære av andre, men jeg føler det vel noe underlig som katolikk å møte andre kirkesamfunn fra en slik underlegen posisjon (eller er det konvertitten i meg som her har feil magefølelse?).»
Jo, jeg tror man trenger begge deler. Man må lytte til kritikk, være selvkritisk, og ta det inn over seg. Ingen av oss er jo perfekte, og å være klar over sine feil og svakheter er viktig for sunn religionsutøvelse.
Men ja, man må også kjenne sine styrke og sine gaver. Om man ikke klarer å se disse, så gjør man en like stor feil om man ikke kan se svakhetene sine.
Begge deler må til.