Jeg fikk nylig en hilsen til bloggen fra en gammel venn der han skriver: Lykke til videre med blog og bekjennelser;-)
Jeg har siden tenkt en del på om denne bloggen min handler mest/mye om bekjennelser, og må innrømme at den i alle fall til en viss grad gjør det. Jeg ble også minnet om noe lignende i en melding jeg skrev for noen dager siden om en anglikansk prest som nylig ble katolikk, der hans egen beskrivelse av konverteringen begynner med følgende sitat av G. K. Chesterton:
Det er umulig å være nøytral overfor Den katolske kirke. Det øyeblikket man slutter å motarbeide den, føler man en dragning til den. Det øyeblikket man slutter å argumentere mot den, begynner man å lytte til den med glede. Det øyeblikket man begynner å være rettferdig overfor den, begynner man å bli glad i den. Og når denne følelsen har passert et visst punkt, begynner det å ligne mer og mer faretruende på en kjærlighetsfortelling.
Det var nok dette jeg opplevde for ca 15 år siden; jeg begynte å interessere meg for Den katolske kirke, leste om den, snakket med katolikker (flere av dem hadde forlatt Kirken) om hva de hadde opplevd, tok etter hvert kontakt med den lokale katolske sogneprest etc.
Det er i disse dager akkurat 12 år siden jeg avsluttet min prestetjeneste i den lutherske kirke – jeg skrev en begrunnelse til mine venner den gangen – og kjærlighetsforholdet vokser stadig.
Jeg fant en kommentar fra deg på min blogg og var glad for å finne din. Spesielt spennende å lese om hvordan du gikk fra Frikirken til den katolske kirke (som jeg fant via disse linkene)
Det er imponerende, synes jeg, å på den måten ta konsekvensene av hva samvittigheten sier. Jeg kan godt forstå at det var for stor avstand mellom deg og menigheten til å bli værende, og da er det modig å bryte opp.
Jeg har selv hatt Ola Tjørhom som lærer i systematisk teologi, og kjenner til Per Lønnings kirke- og sakramenttekning også, samtidig som jeg har standard norsk lavkirkelig luthersk og karismatisk som det utgangspunktet jeg har beveget meg fra.
Som teologisk student på et luthersk fakultet stiller man seg spørsmålet om hvordan noen i det hele tatt kan gå inn i den katolske kirke, med pavedømme, helgener, sakramenter, der både det ene og det andre ikke får stå alene og fromheten får nye former.
Retreatbevegelse, Joint Declaration og de ovennevnte teologene har vel ført til noe endring på dette området, i hvert fall blant mange skolerte teologer. Jeg er først og fremst interessert i den katolske kirke ut fra et økumenisk engasjement, pluss generell sannhetssøking. Jeg er enig med Ola Tjørhom at ekte økumenikk er også å ta de teologiske debattene på alvor.
I kommentaren du la igjen på min blogg, skrev du at det går fint å beholde luthersk kjærlighet til nåden innenfor den katolske kirke. Det er jeg sikker på. Som jeg skrev, er det først og fremst hierarkiet jeg ville hatt problemer med, både praktisk, personlig og teologisk, i og med at jeg synes det er vanskelig å knytte sannhet til posisjon og ikke til argumentasjon og innsikt. Rolf Bowitz hjalp meg jo litt her.
I sakramentforståelsen er jeg litt både-og og kanskje ikke så mye enten-eller som Tjørhom og den katolske kirke. Realpresens, feiring og gjentakelse (forstått rett) av Kristi sonoffer, meddeling av nåde gjennom sakramentene, bibelsk fokus på dåpen som inngang til Guds rike, alt dette lærer og lever jeg i. Men jeg er også glad i forkynnelse, bønn og vanlig menighetsliv som veier til Gud. Noen av de teologiske debattene rundt dette er en slags unntaksdebatter – «hva hvis man bare ville ha det ene?» Det blir kanskje ikke så konstruktivt å la unntakene definere teologien.
Det er Tjørhom jeg kjenner best til. Jeg ser at hans teologi også reflekterer hans personlige vei og fromhet, at karismatikk og lavkirkelighet kan bli vanskelig kost for mange kristne. Jeg har smakt begge deler, både surt og søtt innenfor disse miljøene, og har ikke samme behov for å rendyrke den sakramentale og liturgiske fromheten. Og med meg fra min tid som teologistudent har jeg det krevende skillet mellom det som har sin autoritet fra kirkelig tradisjon og det som kan spores tilbake til Guds åpenbaring. Begge deler krever nok en viss (åndsledet?) subjektivitet for å identifisere, men spørsmålet er i hvert fall viktig.
Takk for at du holder de store spørsmålene levende!