Mitt inntrykk av messefeiringene i Italia etter fem måneder her må nok dessverre sies å være ganske blandet. De pavelige messene feires fint og med verdighet, på de ulike presteseminarer og de katolske universitetene i byen tror jeg også det står ganske godt til, men det jeg har sett av messer rundt om i vanlige italienske menigheter, syns jeg er dårligere. (Jeg har også nevnt dette i et tidligere innlegg.)
Jeg leste nylig et intervju som uttrykker noe av det jeg har merket noe tydeligere her i Italia enn hjemme i Norge; det dreier seg mest om en mangel på høytidelighet og mangel på opplevelsen av at man deltar i en virkelig hellig handling. (Noe av min opplevelse kan vel ogsp skyldes at jeg hjemme nesten alltid er hoved- eller enecelebrant, mens jeg her i Italia nesten alltid er concelebrant eller sitter i kirkerommet.)
Erkebiskop Albert Malcom Ranjith Patabendige Don i Vatikanets kongregasjon for gudstjenestefeiringen nevnte i intervjuet noen «negative resultater» av de liturgiske forandringene etter Vaticanum II, og uttrykt sin støtte til den foreslåtte reformen av denne nye liturgien.
Erkebiskopen sa at konsilfedrene hadde håpet å øke opplevelsen av et aktivt møte med Gud i liturgien. Men etter konsilet ble en del forandringer gjort noe forhastet; man forkastet en del overdrivelser i den gamle messen i en entusiastisk rus, og uten tilstrekkelig refleksjon. Og resultatet ble ganske annerledes enn det konsilet hadde ønsket.
Asked to provide some examples of the negative results, the Sri Lankan prelate listed «the abandonment of the sacred and the mystical,» the confusion between the common priesthood of all the faithful and the ordained ministry, and the concept of the Eucharist as a common banquet rather than a representation of Christ’s Sacrifice.
These changes, Archbishop Patabendige Don said, have produced negative consequences for the Church even beyond the liturgy. In the face of a growing secular trend in society, he said, the Church urgently needs to cultivate a deeper sense of the sacred and a more active interior life. Fortunately, the archbishop said, there is a growing sense among Catholics of the need to recover the sense of the sacred. He said that the work of the Congregation for Divine Worship entails helping bishops and episcopal conferences to refine the liturgy by incorporating the strengths of the past.
Men tror du ikke det er slik det alltid må bli?
Notto Thelle skriver i «Hvem kan stoppe vinden» om møtet med Buddhismen i Kobe (?) – det er alltid mørkest ved bunnen av lysestaken. Jeg tror at det man får når man måter en religion, eller også en religiøs retning et godt stykke unna der den er oppstått, eller har sitt største nedslagsfelt, så får man en «forfinet» del av den, man får rett og slett det beste. Det er litt som med kunst og litteratur, det er det beste som overlever opp gjennom århundre. Og det er også det beste som sprer seg på den lille kloden vår.
Derfor tror jeg det kan være så vanskelig for mange å se hva kristendommen har å by på i Norge, og det er lettere å se det tiltrekkende i andre religioner. Eller bare i andre kristne tradisjoner enn den lutherske. Og jeg tror også at i katolske og andre sammenhenger i Norge, hvor man har en liten gruppe konvertitter som har valgt katolisismen for det man har funnet av «edelstener» der vil ha en helt annen tilnærming til messen og til de religiøse uttrykkene enn folk som er vokst opp med det på alle kanter. Og selvfølgelig vil dette komme til utrykk i formen og alvoret som oppstår.
det er ikke vanskelig bare uforståelig at en så sterk religionen «kan» gjøre alt en preker om PAVEN ja.
Men når en kan utdyppe sei selv så kan noen få svar en i «gråsonen» for og si det sånn. En sterk mening kan velte den sterkeste ikke misforstå meg, men en i «grå» sonen kan ha en alt for stor påvirking på de uforståelige. Så da er det uforståelig for enkelte selv lært er vel lærd bruker jeg å si for meg og bare meg.