Et radikalt liv i fattigdom

Når jeg nå jobber med søndagens preken, tenker jeg på mitt siste besøk i Assisi, i mars i år. Da ble jeg aller mest grepet av historien om den hellige Klara, som kom fra en svært rik familie, og som mot familiens vilje valgte å slutte seg til Frans og hans venner.

Den hellige Klara ble født ca 1194 i Assisi i Umbria i den fornemme familien Offreducia. Hun var datter av grev Faverone av Sciffi og ble oppdratt av sin fromme mor. Hun avslo to ekteskapstilbud, det første som 12-åring, men hun besluttet seg ikke endelig til «å forlate verden» før hun kom under innflytelse av den hellige Frans fra sin egen fødeby.

Da hun som 18-åring hørte ham holde en fastepreken i kirken San Giorgio, ble hun så grepet at hun gikk til ham etterpå og ba: «Vis meg veien til Faderen». Han fastla hennes opptagelse til palmesøndag, 18. mars 1212. Men da faren nektet henne å gå i kloster, måtte hun rømme hjemmefra den natten, trolig med samtykke av biskop Guido av Assisi. Hun oppsøke Frans i Portiuncula, fransiskanernes stamkloster tre kilometer utenfor Assisi, hvor han levde med sin lille kommunitet. Brødrene tok imot henne i sin lille kirke Santa Maria degli Angeli med en prosesjon, brennende lys og oljegrener i hendene. Det sies at Frans på stående fot mottok hennes klosterløfte og klippet håret av henne.

Allerede samme natt ble hun tatt med til benediktinerinnene i San Paolo della Abbadesse i Bastia Umbra for beskyttelse og for å bli satt inn i det monastiske liv. Familien forsøkte å overtale henne til å vende hjem, og prøvde også med makt, men forgjeves. Hennes yngre søster, den 16-årige den hellige Agnes, sluttet seg snart til henne. Hun het opprinnelig Katarina, men tok Agnes som klosternavn. Det sies at deres far sendte sin bror Monaldo med tolv menn for å bringe henne med tilbake, men at Klaras bønner gjorde henne så tung at de ikke fikk rokket henne. Senere sluttet moren Hortulana, som var blitt enke, og den yngste søsteren Beatrix seg til Klara og Agnes.

Les mer om den hellige Klara her.

4 hendelser på “Et radikalt liv i fattigdom”

  1. Så heldig Klara var. Første gong eg sette min fot i ei katolsk kyrkje, som var St. Hallvard i Oslo, og såg fransiskanaren som kom gåande i den brune kappa, tenkte eg: No er eg komen heim.
    Då eg sa til presten i haugesund at eg ville bli katolikk, svara han: Er du nå så sikker på det?
    Så fekk eg beskjed om å lesa bøker. Kvar gong eg spurde om å få bli katolikk, så var det noko som ikkje var i orden enno. Til slutt skreiv eg brev til biskopen og spurde: Kan eg få bli katolikk nå, vær så snill? Så fekk eg endeleg ein dato. Då hadde eg vore fast kyrkjegjengar i ni år.
    Den hl. frans gav Klara ein dato der og då. Det var ei stor gåve. Så lukkeleg ho må ha vore.

  2. Oj! Det var en lang prosess. Trodde de var kjappere enn som så. Jeg har lurt på det samme. Kan du, Moi, si oss hva som egentlig må til for å bli katolikk?

  3. Vanligvis tar det ca et år å bli opptatt i Den katolske kirke, og forberedelsen er en kombinasjon av å delta i kirkens gudstjenesteliv å gå til undervisning, enten nokså privat hos en prest eller i en større gruppe.

    Eksempelet fra Haugesund med ni år virker sædeles underlig.

  4. Det kjem nok av at Haugesund ikkje hadde fast prest på midten av 80-talet, og ikkje noko system for å ta imot konvertittar. Eg budde på Stord og gjekk til messe der. Av og til var det prest frå Bergen, av og til frå Stavanger. Så kom det prest i Haugesund igjen ei tid, men det var ikkje noko opplegg eg kunne ta del i.
    Dessutan fekk eg fire barn på åtte år, som eg døypte katolsk alle saman. Eg slutta etterkvart å masa om det for presten gløymte å få tak i bøker til meg, og eg følte meg som eit masete problem, eller eit heft.
    Det vart til slutt, ved hjelp av pastor Beckers, laga til samtaler mellom meg og ei nonne på Stord. Desse skulle gå føre seg i to år. Så måtte eg venta til eg kunne vera med på konfirmantleir, og tida gjekk. Så i 1993 påskeaftan vart eg teken opp av pastor Arul.
    Då meldte eg meg på pilegrimstur til Roma, og då hadde eg endeleg flaks. Det viste seg å vera ein 150-årsjubileumstur med alle biskopane i Noreg, og me vart geleida rett inn i audiens inne hos pave Johannes Paul. Så eg kom no forholdsvis raskt til topps trass alt.
    Den som ventar på noko godt…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen