En kommentar til nyttårsfeiringa

Etter at nyttårsfeiringa nettopp er over, var det interessant å lese hva pave Benedikt sa nyttårsaften, da han sammenlignet det vanlige og det kirkelige nyttåret. Muligens bruker han litt sterke ord når han karakteriserer nyttårsfeiringa som ”prega av underholdning ofte brukt som en flukt fra virkeligheten”. Les selv hva ha sa:

Denne kvelden, 31. desember, opplever vi to ting samtidig: Det ene er avslutninga av kalenderåret, det andre er høytida for Maria, Guds mor, som avslutter juleoktaven. Det første markers av alle, det andre er for de troende.

The first occasion, very suggestive, is linked to the dimension of time. In the final hours of the solar year, we assist at so many worldly ‘rites’ that are, in the present context, predominantly devoted to entertainment, and often lived as an escape from reality, almost as if to exorcise its negative aspects and to propitiate improbable good fortune.

How different should the attitude of the Christian community be!
The Church is called on to live these hours by taking on the sentiments of the Virgin Mary. Together with her, we are invited to look on the Baby Jesus – a new sun that has appeared on the horizon of humanity, and comforted by His light, urges us to present to Him ‘the joys and hopes, the sorrows and anguish of men today, especially the poor and all who suffer.»

Thus, two different valuations of the dimension ‘time’ confront each other – one quantitative, the other qualitative. On the one hand, the solar cycle, with its rhythms; on the other, that which St. Paul calls ‘the fullness of time’, that is, the culminating moment of the history of the universe and the human species, when the Son of God is born to the world. The time of promises is fulfilled, and when Mary’s pregnancy reaches term, «earth,» as a psalm says, «gave forth its fruit.»

The coming of the Messiah, pre-announced by the prophets, is the event that is qualitatively the most important in history, on whom it confers its ultimate and full sense.

2 hendelser på “En kommentar til nyttårsfeiringa”

  1. Eller kanskje sa han det som mange opplever. Jeg kjenner for mange som opplever feiringen som et støyende «nå har vi det morsomt, dere». Flukt i stedet for ettertanke.

  2. Til Genese & Moi og alle

    Min største nyttårsfeiring til datum var 2000 tusenårsskiftet.

    Vi, først gubben og 12 timer senere Gamla, gikk ned tung og apokalyptisk, dyp og ekte INFLUENZA nøyaktig til jul, og den der holdt i over 8 dager før vi kom oss noenlunde opp på beina igjen. Det var en skrot- kjøring for et helt århundre, ja for et årstusen. Det kneip i alle knokler etter tur og virkelig vondt gjennom hele kroppen, og ved enhver olm tanke fikk jeg vondt nøyaklig like bak det høyre øyet, så alle olme tanker måtte jeg også unngå.

    Man sover for det meste, men må opp og gå på do, og det er like greit å ta på seg ulltøy og gå ut og tusle en tur og sette det ene beinet nøyaktig like foran det andre. Og dess mere snø og tåke dess bedre når der er som det er når det er som det er og ille er det.

    Hjertet har ingenting å slå med, så man må ungå enhver bevegelse og tanke som kan gjøre en anpusten. Det blir særlig ubehagelig. Jeg kunne tuttle til butikken og tilbake hver dag.

    Så kom nyttårsnatta, og de begyne å fyre østpå ved datosirkelen, og dette gikk framover time for time, og adskillig før det ble vår tur så tenkte jeg som så at det er best å la jorden gå sin skjeve gang, En rakett fra eller til fra vår side rykker ikke ved jordens skjeve gang , ikke det aller ringeste.

    Og så sov vi trygt ifra hele tusenårsskiftet. Et virkelig vellykket tusenårsskifte. Og 4 ukers rekonvalesens etterpå.

    Hilsen
    Sverre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen