Fjerde søndag i påsketida kalles ofte hyrdesøndagen, siden evangeliene alltid handler om Jesus som den gode hyrde. LES alle søndagens tekster her. Nedenfor følger noen tanker jeg har gjort meg denne søndagen.
Forkynnelsens utfordring
I dagens første lesning hører vi at Paulus forkynner evangeliet (i dagens Tyrkia), mange hører på ham og kommer til tro, men mostanden vokser også. Paulus hadde ingen lett tjeneste, det vet vi, og han endte også som martyr til slutt.
Fra teksten hører vi Paulus si:
”For dette er Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.» Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord.”
Hva er det som forkynnes?
Det er et budskap om renselse fra synd, om ganske radikalt om hjelp og veiledning gjennom livet, om trøst og lindring for alle som lider.
I andre lesning hører vi om:
”de som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de nå for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, og sol eller brennende hete skal ikke falle på dem. For Lammet, som står midt foran tronen, skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.”
Hvor har kallet til tjeneste sitt utspring?
Det har sitt utspring hos den gode hyrde, slik vi hører det i dagens evangelium: ”Jesus sa: Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.”
Verdensbønnedagen for kall
Denne søndagen er det verdensbønnedag for kall – spesielt for preste- og ordenskall, men også for det kallet til å tjene Herren som enhver kristen får. Pave Benedikt kar skrevet en tekst til denne dagen, som spesielt fokuserer på hvordan kallet både springer ut fra Kirkens fellesskap, og skal tjene Kirkens fellesskap. Her er noen utdrag fra dokumentet:
Den årlige verdensdagen for bønn for kall er en passende anledning til å understreke kallenes betydning i Kirkens liv og sendelse, og til å intensivere vår bønn om at disse kall må øke i både antall og kvalitet. Ved den kommende feiring av denne dag ønsker jeg å henlede hele Guds folks oppmerksomhet mot temaet: «Kallet til å tjene fellesskapet i Kirken«.
I dokumentet Lumen Gentium fra det Annet Vatikankonsil beskrives Kirken som «et folk, som får sin enhet fra Faderen og Sønnen og den Hellige Ånds enhet», en enhet som avspeiler Guds sanne mysterium. Det vil si at Kirken avspeiler Treenighetens kjærlighet. … Dette folk, som er organisk oppbygget under ledelse av dets hyrder, lever fellesskapets mysterium med Gud og med alle de troende; noe som især gjør seg gjeldende når fellesskapet samles til Eukaristien. … Dette intime fellesskap oppmuntrer veksten av tallrike kall til tjeneste for Kirken, og beveger de troendes hjerter til å vie seg helt til Guds rikes sak.
For å fremme kall, er det derfor viktig at den pastorale omsorg er oppmerksom på det mysteriet som Kirkens fellesskap utgjør. … Omsorgen for kall krever vedvarende opplæring i å lytte til Guds røst. … Unge menneskers lærevillighet og trofaste lydhørhet kan bare finne sted i et klima av intimt fellesskap med Gud, som først og fremst realiseres i bønn. I overensstemmelse med vår Herres ettertrykkelige anmodning, må vi inntrengende be om kallenes gave, først og fremst ved å be uavlatelig og i fellesskap til «høstens Herre». …. Den gode hyrde oppfordrer oss slik til fellesskap og til å vedvarende be til vår himmelske Far, at han vil sende kall til tjeneste i Kirkens fellesskap.
Med bakgrunn i tidligere århundrers innhøstede pastorale erfaringer, understreker det Annet Vatikankonsil hvor viktig det er at fremtidens prester blir utdannet til sant kirkelig fellesskap. … Det senere dokumentet Pastores Dabo Vobis understreker også at presten er «tjener for Kirken som fellesskap idet han sammen med biskopen og i nær forbindelse med alle bispedømmets prester, oppbygger det kirkelige fellesskaps enhet til en harmonisk enhet bestående av forskjellige kall, spiritualiteter og tjenester».
Det er innlysende at blant kristne bør enhver tjeneste og enhver spiritualitet være rettet mot det fulle fellesskap; og det er biskopens og prestenes plikt å fremme dette fellesskap, slik at det hersker harmoni med ethvert av de andre kall og tjenester i Kirken. … «Det gudviede liv (ordenslivet) må anerkjennes for at det i Kirken virkningsfullt har bidratt til å holde forpliktelsen til broderlighet levende som et vitnesbyrd om Treenigheten. Ved kontinuerlig å fremme den broderlige kjærlighet også i det alminnelige daglige liv, har det gudviede liv vist at deltagelse i Treenighetens fellesskap kan forandre menneskelige relasjoner og skape en ny type solidaritet».
Eukaristien, kilden og høydepunktet i Kirkens liv, er midtpunkt i ethvert kristent fellesskap. Hvem som helst som vil tjene Evangeliet, vil – hvis han lever Eukaristien – gjøre fremskritt i kjærlighet til Gud og nesten og vil således bidra til å bygge opp Kirken som fellesskap. Vi kan bekrefte at den «eukaristiske kjærlighet» motiverer og danner grunnlaget for hele Kirkens kallsaktivitet, for som jeg skrev i encyklikaen Deus Caritas Est, så blomstrer det kall til prestegjerning og til andre embeter og tjenester blant Guds folk … … der Kristus blir synlig gjennom sitt ord, sakramentene og især i Eukaristien. Det skyldes at «I Kirkens liturgi, i dens bønner, i de troendes levende fellesskap erfarer vi Guds kjærlighet, blir bevisst om den og lærer også å erkjenne hans nærvær i vårt daglige liv. Han har elsket oss først og elsker oss først; derfor kan vi også svare med kjærlighet».