Vi lever i en tid hvor det er politisk korrekt å avvise kristendommens betydning for europeisk ‑ og derved også norsk ‑ politisk og samfunnsmessig utvikling. I en misforstått iver etter å være multikulturelle og tolerante vil man avskrive kristendommens betydning. Men dette resulterer ofte i toleransens intoleranse: man vet ikke hva man kommer fra og derfor ikke hvem man er. Mangelen på historisk kunnskap har vel aldri vært større enn i dag, men aldri har slik kunnskap vært mer tiltrengt. I stedet for denne normative reaksjonen på vår nye multikulturelle virkelighet bør man lære seg litt idéhistorie. Her er en leksjon.
Slik innleder Janne Haaland Matlary sin «Alvorlig talt» artikkel i siste nummer av St. Olav tidsskrift. Leserne bør få tak i tidsskriftet for å lese resten, jeg vil bare ta med ett avsnitt til av det hun skriver:
De grunn‑normer Europa har basert seg på, er derfor intimt sammenknyttet med den kristne historie. Dette burde være selvsagt, men oppfattes i dag nærmest som et utslag av diskriminering fordi andre religioner ikke har spilt samme rolle. Hadde hedendom, islam eller jødedom preget Europas kultur like meget som kristendom, hadde våre samfunn vært annerledes. Mer dramatisk er det ikke, dette empiriske faktum. Men det ble altså slik at kristent menneskesyn preget denne verdensdelen.