Denne uka var det i Den katolske kirke tidligere innvielse av de nydøpte i Kirkens største mysterier, siden de ikke kunne få lære noe særlig om f.eks. nattverden før de var døpt – som de ble påskenatt. Jeg kikket på noen av Kirkens mysterier, og kom nokså tilfeldig over et dokument om nattverden fra 1982: Nattverden – Herrens måltid. Uttalelse fra den katolsk-lutherske samtalegruppen i Norge.
Jeg tillater meg å sitere litt fra dette dokumentet, som fortsatt er svært aktuelt, og jeg siterer fra det som skaper mest problemer i forholdet mellom lutheranere og katolikker i synet på nattverden. Fra dokumentets del II. 2 Nattverden og Kristi korsoffer:
I henhold til Jesu innstiftelse feirer vi nattverd til minne om ham som døde for våre synder og oppsto til vår rettferdiggjørelse. Derfor betegner vi ofte nattverden som et minnemåltid, hvor vi «forkynner Herrens død inntil han kommer». (1. Kor. 11:26.) (Jfr. her det såkalte anamnetiske aspekt.) Når det i innstiftelsesordene tales om å feire nattverdmåltidet «til minne om» Jesus Kristus, (1. Kor. 11:24 f) betyr det ikke bare at vi tenker på ham, men det innebærer også at han selv kommer til oss og at vi – når vi mottar brødet og vinen – ved Guds nåde får del i fruktene av hans korsoffer. I tilslutning til «Herrens måltid», § 56 bekjenner vi sammen at dette offer er det en gang for alle fullbyrdede offer for verdens synder. Det kan verken gjentas, erstattes eller utfylles. (Jfr. også §§ 38 og 61.) Nattverden er Guds gave til oss, og vi vender oss i denne hellige handling til Gud med lovprisning og takk for hans gave og med bønn om at nattverden må styrke oss til kjærlighetens tjeneste for vår neste. Takken og tjenesten skal være vårt åndelige offer. (Jfr. Rom. 12:1, Hebr. 13:15, 1. Pet. 2:5.)
Når katolikkene lærer at nattverden – foruten å være en gave fra Gud – også rettes til ham som et virkelig offer, bygger de på den overbevisning at Kristi korsoffer og messeofferet er numerisk identiske. Messeofferet føyer intet til korsofferet. Jesu offer på Golgata blir nærværende på en ublodig måte i nattverden. Jesus Kristus selv er offergaven, hengitt til oss og for våre synders skyld. Samtidig er Jesus presten som ofrer seg selv til Faderen for oss og i vårt sted som den nye Adam. (Jfr. Rom. 5:12-21.) Fordi vi er syndere, er vi ute av stand til selv å frembære et offer til Guds velbehag. Derfor bærer Jesus dette offer frem som den nye stamfar og representant for hele menneskeslekten. Dette gjelder både de levende og de døde, hvis tro Gud alene kjenner. Dermed er vi alle inkludert i Kristi offer. Bare fordi vi slik er tatt med i hans offer, kan vi si at vi (dvs. Kirken, bestående av både Kristus som hodet og oss som lemmene) frembærer et virkelig sonoffer når vi feirer nattverden.
Katolikkene mener at man overser et sentralt bibelsk aspekt (Kristus som ofrer seg til Faderen som representant for menneskeheten, jfr. Rom. 5) når man reduserer offeraspektet ved nattverden til bare et takkoffer vi frembærer for Gud.
Lutheranerne kan i forbindelse med nattverden tale om et takkoffer som vi frembærer for Gud. Det er da vår takk og lovprisning – og ikke Kristus i de innviede elementer – som frembæres som offer. De kan ikke se at forestillingen om et sonende messeoffer har støtte i Skriften. Hverken i innstiftelsesordene eller i Rom. 5 er det tale om at vi inkluderes i Kristi offer på en slik måte at vi er med og frembærer det. Kristi offer skjedde uten vår deltakelse, på Golgata. Det ble frembåret for oss av Kristus alene, som en stedfortredende straffelidelse. Alt som skal til overfor Gud er fullbrakt. Nattverden er innstiftet for at fruktene av dette offer skal gis oss.
Lutheranerne finner den forestilling vanskelig at nattverden skulle kunne komme de avdøde troende til gode. Med katolikkene bekjenner de at fruktene av Kristi offer mottas ved tro i nattverdmåltidet. Men denne tro forstås etter luthersk syn som den personlige tillit til Guds frelsestilsagn som gis oss i og ved nådemidlene. Vi har derfor ikke grunnlag for å si mer enn at Guds gaver i nattverden gis oss ved vår deltakelse i Herrens måltid, uten at vi dermed vil anfekte Guds suverene forvaltning av sin nåde og sine gaver.
Katolikkene mener at et sakrament alltid er et personlig møte mellom Gud og mennesker. En kan ikke motta sakramentet på vegne av andre. Men i et slikt møte med Gud kan man gå i forbønn for sine medmennesker. Selv om man under nattverdhandlingen ber for bestemte personer – både levende og de som er døde i samfunn med Kristus – overlater man selvsagt til Gud om og på hvilken måte han vil hjelpe dem.
Disse meningsforskjellene bør likevel ikke skygge for den grunnleggende enighet som består i at både katolikker og lutheranere i fellesskap bekjenner at det ikke er noen annen soning for våre synder enn den som Jesus har fullbrakt i vårt sted, og at det bare er ved troen på ham at vi får del i forsoningen.
Dette er interessant. … redigert …
Men jeg hevder at det er ingen ting mystisk med nattverden. Det er kort og godt et vanlig måltid.
Hvorfor bryr apostelen Paulus seg meg å refse menigheten i Korint dersom nattverden «kort og godt er et vanlig måltid» ?
Paulus skriver:
«Den som spiser dette brødet og drikker av kalken på en uverdig måte, forgår seg derfor mot Herrens eget legeme og blod. …….For den som spiser og drikker uten å tenke på at det Herrens legeme, spiser og drikker seg selv til dom. »
Hvis det bare var tale om et vanlig vanlig måltid trengte vel ikke Paulus bekymre seg.
Det er vel helst fellesskapet Paulus snakker om. Jeg synes frikirkeforfatteren J.F. Løvgren skriver dette veldig godt i sitt dikt, «Kamerat til Barna»:
Trellen blir ikke i huset til evig tid, han er bare kamerat til barna,
Abrahams sønn med Hagar var bare trell, han bodde i samme hus som løftets barn, men han var bare kamerat…
(beklager dersom jeg har sitert dette galt – det er etter minnet)
Det er en advarsel til de selvinnbildte kristne – de som stoler på dåpen – i stedet for på det en gang fullkommengjorte frelsesverket – og ikke messeofferet – Paulus skriver til.