Før dagens prestevielse – for Fredrik Hansen, der jeg skal delta sammen med 30-40 prester – har jeg lest gjennom og presenterer noe av det Katekismen sier om ordinasjonens sakrament. Jeg har fornorsket noen av sitatene – de som er sitert på danske fra Vatikankonsilets Presbyterorum ordinis, og bare tatt med deler av det som står på denne siden i Den katolske kirkes katekisme.
1562. «Kristus, som Faderen helliget og sendte til verden, har ved sine apostler gjort deres etterfølgere, biskopene, delaktige i sin vielse og sin sendelse. Og med full rett har biskopene igjen i større eller mindre grad overdratt noe av sin embetsbyrde til ulike underordnede». «Deres tjenende embete er så i underordnet grad blitt gitt videre til prestene, for at disse, når de er blitt opptatt i prestestanden … skal være den biskoppelige stands medarbeidere».
1563. «For så vidt som prestenes embete er forbundet med den biskoppelige stand, har de del i den myndighet hvormed Kristus selv oppbygger, helliger og leder sitt legeme. Derfor bygger det særlige prestedømme ganske visst på de sakramenter, hvorved menneskene innvies til kristenlivet, men det meddeles allikevel et særlig sakrament, der prestene ved Den Hellige Ånds salvelse får innpreget et særlig tegn som likedanner dem med Presten Kristus, for at de personlig skal kunne virke på Kristi vegne».
1564. «Selv om prestene ikke er opphøyet til den yppersteprestelige verdighet og dermed forblir avhengige av biskopene i utøvelsen av sin myndighet, er de ikke desto mindre knyttet til biskopene ved sin prestelige verdighet. I kraft av det sakrament de har mottatt, er de viet til sanne prester i den nye pakt i Kristi, den øverste og evige prests bilde, til å forkynne Evangeliet, være hyrder for de troende og feire gudstjeneste».
1565. I kraft av ordinasjonssakramentet har prestene del i den verdensomspennende sendelse Kristus betrodde sine apostler. Den åndelige gave de har mottatt i ordinasjonen, forbereder dem, ikke på en begrenset og snever oppgave, «men til en frelsesmisjon som omfatter hele verden «inntil jordens ende», «idet de er rede til å forkynne Evangeliet overalt».
1566. «Men de oppfyller i særlig høy grad sin hellige oppgave i den eukaristiske gudstjeneste eller synaxis: i Kristi person, i det de forkynner Hans mysterium, knytter de da de troendes gaver til hodets offer, og i messeofferet gjør de den nye pakts ene offer, nemlig Kristus som bar seg selv frem én gang for alle til Faderen som en uplettet offergave, nærværende og virksomt». Det er i dette ene offer hele deres prestetjeneste henter sin kraft.
1567. «Prestene, kalt til å tjene Guds folk, bistår episkopatet som dets forstandige medarbeidere, dets støtte og redskap. Sammen med sin biskop utgjør de ett presteskap, med ulike tjenester og oppgaver. I hver lokalmenighet representerer de biskopen, som de trofast og lojalt samarbeider med, de mottar hver enkelt hans oppdrag, får sin del av hans ansvar og påtar seg den daglige sjelesorg». Prestene er helt avhengige av biskopen og fellesskapet med ham i utøvelsen av sin tjeneste. Det lydighetsløfte de avlegger til biskopen ved ordinasjonen, og den fredshilsen han hilser dem med på slutten av ordinasjonsliturgien, betyr at han ser på dem som sine medarbeidere, sine sønner, sine brødre og venner, og at de på sin side skylder ham kjærlighet og lydighet.
1568. «I kraft av sin vielse, hvorved de er blitt innlemmet i prestestanden, er alle prestene intimt forbundet med hverandre i et sakramentalt brorskap. Men i kraft av sin tilknytning til tjenesten innenfor et bestemt bispedømme under den lokale biskops ledelse utgjør de ganske spesielt på dette plan ett eneste presteskap». Presteskapets enhet kommer liturgisk til uttrykk i den skikk at presbyterne også foretar håndspåleggelse etter biskopen ved ordinasjon.