«Selvsagt priser vi Gud når vi er samlet i kirken, men når hver går til sitt, kan det virke som om vi slutter å lovsynge Gud. Men dersom vi fortsetter å føre et godt liv, fortsetter vi i virkeligheten å lovprise Gud. Du slutter å prise Gud når du ikke gjør det som er i samsvar med rettferdigheten, og med det som er ham til behag. Dersom du aldri unnlater å leve hederlig, da er det ditt liv som roper, selv om din tunge tier, og Gud lytter til ditt hjerte. Slik våre ører hører våre stemmer, slik hører Guds ører våre tanker.»
Slik avslutter den hellige Augustins en kommentar til Bibelens salme 148. (Ps 148,1-2; CCL 40,2165-2166). Jeg syns det passer godt til søndagens tema; at det hører sammen å elske Gud og følge Hans bud. Slik skriver Augustin videre (teksten er henta fra Matutin-lesninga lørdag):
Vi må forberede oss på det kommende liv ved å lovprise Gud i dette. Den evige jubel i det kommende liv kommer til å bestå i å lovsynge Gud, og ingen kan bli skikket til det kommende liv som ikke forbereder seg på det i det nåværende. Derfor priser vi Gud nå, men samtidig ber vi til ham. Vår lovprisning preges av glede, men bønnen av sukk. Vi er blitt lovet noe vi ennå ikke har, og fordi han er sannferdig, han som har lovet det, gleder vi oss i håpet, men fordi vi ennå ikke har fått det, sukker vi av lengsel. Det er godt for oss å forbli i lengselen inntil det som er lovet, kommer, for da forstummer sukket og det blir bare lovsang igjen.
Det finnes altså to tidsepoker, den ene, den som nå er, med dette livs fristelser og trengsler, og en annen, den som da skal komme, med trygghet og evig jubel. Derfor er det vi har den skikk å feire to tider, den før og den etter påske. Tiden før påske betegner den trengselstid vi befinner oss i her og nå; tiden etter påske, den vi nå feirer, betegner den salighet vi skal være i senere. Det vi feirer før påske, er det liv vi lever ber og nå; etter påske betegner det vi feirer, det som vi ennå ikke eier. Derfor tilbringer vi tiden før påske i faste og bønn, men nå, i tiden etter påske, har vi sluttet å faste og tilbringer tiden i jubel og lovsang. Ordet ”Halleluja» som vi synger, betyr, som dere vet: ”Lov Herren.»
I Kristus, vårt hode, ser vi begge disse tider fremstilt, begge blir vist oss. Herrens lidelse er det nåværende liv hvor vi er nødt til å streve, lide ondt og til sist dø. Herrens oppstandelse og forklarelse, derimot, viser hen mot det liv som skal bli vårt.
Derfor formaner vi dere, brødre og søstre, å love Herren, og det er jo dette vi sier til hverandre når vi synger: ”Halleluja!» ”Lov Herren,” sier du til den andre og han til deg; når alle oppmuntrer hverandre, gjør alle det som de oppfordrer til. Men du må love ham med hele deg. Det betyr at ikke bare din tunge eller din stemme skal lovsynge Gud, men også din samvittighet, din måte å leve på, dine gjerninger.