Jarle Kallestad skriver i dag en interessant kommentar i Vårt Land om hvordan de konservative prester, teologer og lekfolk i Norge nå er blitt en ”Utrydningstruet art.” Det er trist å lese dette, men jeg er redd at Kallestad langt på vei har rett. Han skriver bl.a. følgende i en kommentar jeg ikke finner på VL’s nettsider:
Noen ble sinte, men det var kanskje flere som trakk på smilebåndet da Børre Knudsen ble bispevigslet i 1997. Og selv blant hans mange støttespillere ble begivenheten et illevarslende signal om det som skulle komme: Den såkalte høyresiden i Den norske kirke var i ferd med å gå i oppløsning. Var alvoret dessuten i ferd med å erstattes av klovneri?
Ti år etter bispevigslingen i Kautokeino er det ingenting som minner om en slagkraftig front, med målrettet program om livsrom for gammeltroende eller kamplystne konservative i Den norske kirke. Arten er truet av snarlig utrydning.
Ved inngangen til det kommende halvårets kirkehistoriske begivenheter knyttet til behandlingen av homofilisaken, kan folkekirkens liberalere lene seg rolig tilbake i visshet om at det går akkurat slik de ønsker seg. Tiden arbeider for deres sak. Deres mest hardnakkede motstandere har trukket seg mer eller mindre stille ut av kirken, og de gjenværende konservative er i ferd med å bli spilt sjakk matt.
Vårens biskoppelige taushet etter Fiskes og Jørgensens støtte til homofile ekteskap viser at dagens mest konservative biskoper er uten strategiske grep om situasjonen. Selv en måned etter at kollegaene i Sør-Hålogaland og Hamar kom med sine oppsiktsvekkende utspill, har verken preses eller hans støttespillere i bispekollegiet gitt et spørrende kirkefolk noen antydning om hvordan de har tenkt å løse flokene. Forklaringen er vel at de ikke vet det selv, heller?
Sist ukes meldinger om brann i den vesle roseleiren Strandebarm prosti er en nyhet for de spesielt interesserte og står i skarp kontrast til medierabalderet som oppstod da Børre Knudsen ble bispevigslet for ti år siden …
Siden midt på 90 tallet er kirkens høyreside tappet for toneangivende talsmenn. I enhver forandring ligger en innebygget forsterkende mekanisme. For hver stridskonservativ prest som har trukket seg ut av kirken, har motløsheten steget trosfellene som er tilbake i dag, finnes det omtrent ingen rekruttering av tradisjonelt konservative unge kristne til prestetjeneste i Den norske kirke.
Det er derfor verken oppsiktsvekkende eller av stor kirkehistorisk betydning at Strandebarm prosti går i oppløsning i sin nåværende form. For kirkehistorikere er det mer interessant å finne ut hvordan Børre Knudsens kamp mot det statlige kirkestyret, slik den vokste fram under abortkampen på 70- og begynnelsen av 80 tallet og som hadde betydelig støtte i brede lag av det aktive kristenfolket, smuldret opp og ble tappet for gjennombruddskraft. For på mange måter hadde Knudsens kirkekamp i seg et potensial som ble skuslet bort.
Jeg tenker nå på pater Olav Mullers gamle visdomsord; Børre Knudsen må være den ærligste mann i hele kongeriket Norge. Blir B. Knudsen en fremtidig helgen ?