Slik må enhver kristen be til Gud: «Jeg kan ikke frelse meg ved mine gjerninger, men Du, Herre Gud, frels meg og forbarm Deg over meg. Jeg har ingen fortrøstning til mine fortjenester, men jeg stoler på din guddommelige miskunn: Du er alene mitt håp».
Slik skriver pastor van der Burg (allerede i 1949) om det katolske synet på rettferdiggjørelsen på starten av 1500-tallet. Det ville kanskje overraske en del at Den katolske kirke på den tid ikke var full av gjerningsrettferdighet (som protestanter oftest hevder), men van der Burg har i sin bok om Rettferdiggjørelsen (her fra kap. VIII) mange sitater som viser at katolikker på reformasjonstida satte sin lit til Guds nåde alene:
Om enn bestemte utvortes gjerninger inntok en uforholdsmessig stor plass i middelalderens fromhetsliv, er det helt urettferdig å se i dette et utslag av fariseisk selvrettferdiggiørelse. Man trodde at disse gjerninger behaget Gud, men gjorde dem ikke for å fortjene sin rettferdiggjørelse. Vi behøver bare å henvise til de utallige undervisnings? og andaktsboker som var utbredt blant folket kort før reformasjonen, og som er fulle av mistillit til egne gjerninger. Tenk for eks. på «Kristi Etterfølgelse» av Thomas av Kempen (1380-1471), som nest etter Bibelen var den mest utbredte bok (ca. 100 tyske utgaver fra 1472-1500). Sml. særlig tredje bok, kap. 8: «Om å anse seg selv som ringe i Guds øyne»; kap. 14: «Hvorledes vi bør gi akt på Guds lønnlige domme for ikke å opphøye oss ved det gode»; kap. 20: «Om å bekjenne sin egen svakhet og om dette livs elendighet»; kap. 25: «Hva den trygge fred i hjertet og den sanne vekst består i»; kap. 40: «At et menneske har intet godt av seg selv og intet som det kan være stolt av»; kap. 55: «Om naturens fordervelse og kraften av den guddommelige nåde»; kap. 59: «At man bor feste alt sitt håp og all sin tillit til Gud alene».
l den meget utbredte katekisme, «Christenspiegel», som den store folkepredikant Dederich Coelde utgav i 1470, heter det: «Mennesket skal ikke sette sin tillit til noe annet enn til Jesu Kristi fortjenester». Som en praktisk andaktøvelse anbefaler han de troende ved hvert klokkeslett å løfte sitt hjerte til bønn og å skjule seg i Jesu sår.
Også i «Selenwürzgertlein», en av de mest utbredte bønnebøker, sies det: «Du skal ikke sette ditt håp og din tillit til noe annet enn Jesu Kristi fortjenester og død». En kristen skal be: «Barmhjertige Herre Jesus, din smertelige død setter jeg mellom din dom og min arme sjel».
l en annen bønnebok, «Ars moriendi» av året 1470 (den ble også utgitt på tysk), finnes følgende bønn: ,»Jeg begjærer ditt paradis, ikke på grunn av mine fortjenesters verdi, da jeg dog bare er støv og aske og en allerelendigste synder, men fordi Du i kraft av din allerhelligste lidelse har frelst meg arme, elendige, syndige menneske, og ved ditt dyrebare blod, som Du har utgydt for meg, har villet åpne paradiset for meg».
Ulrich Kraft formaner i sin «Geistlichen Streit» av året 1503 på samme måte de kristne å be: «Jeg vet at vi har en barmhjertig Gud; med fortrøstning til hans miskunn og godhet, og ikke til mine gode gjerninger, vil jeg dø».
«Mennesket må oppgi all fortrøstning til sine egne fortjenester» – skriver Geiler von Kaisersberg i sin «Buch vom guten Tode (1514) – «og sette all sin tillit til Jesu Kristi lidelse … Vi må fortvile om våre egne fortjenester, for at vi ikke skal bli forkastet av Ham som motstår de hovmodige … l Kristi sår hviler den troende sjel sikkert; her håper den, ikke på seg selv og sin egen fortjeneste, men på Kristi fortjeneste».
Samme formaning gis i «Seelengärtlein» av Sebastian Brant (siden året 1503 utkommet i ca. 40 utgaver): ,»Mennesket må ha den faste tro at det ikke kan bli frelst og bli evig salig ved noe annet enn ved vår Herres Jesu Kristi bitre lidelse».
Nikolas av Lyra sier i sin «Forklaring av de ti bud» (1504) at en skal stille de døende følgende spørsmål: «Tror du at Jesus Kristus er død for deg, og at du ikke kan bli frelst ved noe annet enn ved vår Herres Jesu Kristi lidelses fortjeneste»?
Ifølge «Spiegel der Sitten» (1511) av Albrecht von Eyb må hver kristen be til Gud: «Jeg kan ikke frelse meg ved mine gjerninger, men Du, Herre Gud, frels meg og forbarm Deg over meg. Jeg har ingen fortrøstning til mine fortjenester, men jeg stoler på din guddommelige miskunn; Du er alene mitt håp».
En stor mistillit til egne gjerninger uttrykkes også i «Skattkiste til frelsens Og den evige salighets rikdommer», en betraktningsbok fra 1491: «Det var umulig at jeg ved mine små, få, timelige og mangelfulle gjerninger hadde fortjent den evige, fullkomne salighet. Men Han som har lidt for meg under Pontius Pilatus, har fortjent den for meg». l forordet sies: «Den allerviseste og trofaste mor, den romerske Kirke, setter sin høyeste og største fortrøstning til Kristi lidelse og død».
Det vi har sagt om katekismene og andaktsbøkene, gjelder også de mange prekensamlinger «Blant alle av Kirken anerkjente og brukte bøker» – skriver den kjente historiker J. Janssen – «det være lærde verker eller religiøse folkeskrifter, finnes ikke en eneste, hvor ikke rettferdiggjørelse ved Kristus alene blir lært» (Geschichte des deutschen Volkes Bd. II, s. 70).