Som gammel MF-student får jeg regelmessig tilsendt bladet Lys&Liv, og i siste numer av dette, nr. 3 2007, har de en side om Magnus Malms siste bok «Hviskninger fra katakombene – skisser til en kristen motkultur» – skrevet av Tone Stangeland Kaufman. Malm skriver ofte mye interessant, men i det han sier her, kan jeg ikke følge ham særlig langt. Vel skal Kirken være en motbevegelse, men her syns jeg han binder dette svært tett opp til én politisk retning. Og hans kirkesyn (nederst i artikkelen) syns jeg er svært så tynt. Les selv og se hva du syns:
De første kristne visste at de utfordret maktene i samfunnet når de valgte å bekjenne Jesus Kristus som Herre, og de ble ikke martyrer fordi de sa ja til Jesus som Herre, men fordi de sa nei til å ofre til keiseren, sier Malm. Troen fikk konsekvenser for deres måte å forholde seg til styresmaktene på. I vår tid har imidlertid evangeliet blitt åndeliggjort. Det kristne livet har blitt privatisert og internalisert. Da kan personer som George W. Bush profilere seg som en hengiven kristen og skaffe seg trofaste velgere blant kristenfolket i USA, samtidig som politikken hans er en direkte anti-tese til Jesus fra Nasaret. Problemet er bare at den bedrives i Jesu navn.
…Den svenske retreatlederen etterlyser en etterfølgelse der et samfunnsmessig engasjement for sosial rettferdighet står helt sentralt, og ikke bare er «noe ekstra for spesielt interesserte». Mye av luthersk teologi har redusert begrepet rettferdighet til «en indre kvalitet som rekkes meg gjennom Jesu død», og neglisjert at evangeliet kaller oss til å kjempe for sosial rettferdighet også her på jorda. Jesu programerklæring i Lukas 4 viser at dette var helt sentralt for hans egen virksomhet og oppdrag, sier han engasjert.
… Kirka kan bare være en motkultur hvis den kan gå en annen vei, er hans klare mening. På mitt spørsmål om hvor det menneskelige blir av hvis skapelsesteologien nedtones, svarer han at det menneskelige og skapte har sitt ankerfeste i inkarnasjonsteologien. Viktigheten av både fjellet, kroppen og blomstene kan uten vansker forankres i inkarnasjonen, sier Malm og legger til at han har lært mye av Ireneus når detgjelder kroppens betydning. Ignatius av Loyola har vært en annen viktig «medvandrer» for Malm, som til daglig leder retreater etter ignatiansk tradisjon, der det å søke og finne Gud i alle ting står sentralt. Mye luthersk forkynnelse og trosformidling har imidlertid vært en ikke inkarnatorisk måte å snakke om inkarnasjonen på, hevder Malm.
Malm skisserte tre måter å tenke kirke på. Han var kritisk til både til den tradisjonelle folkekirke- og frikirkemodellen. Hans eget alternativ er kirka som bevegelse, og han bruker Korsveibevegelsen som et eksempel. Korsvei har fire veivisere som angir en retning: Søke Jesus Kristus. Bygge fellesskap. Leve enklere. Fremme rettferdighet.
Disse veiviserne kombinerer åpenhet med en tydelighet om hva som er retningen. Det handler om å prøve seg fram til en ny måte å være kirke på, og det å utøve åndelig dømmekraft vil være viktigere enn noen sinne, avslutter den klarsynte svensken.
Hei.
Jesu posisjon i det politiske landskap er et interessant tema. Men det aner meg at du ikke har lest boka og satt deg inn i Malms syn på dette. I innledningen sier han følgende:
På side 10 fremholder han at motsetninger som konservative og liberale er foreldet, fordi man må tvinges til å velge mellom sannhet og forandring, mellom overbevisning og dialog. Dette skaper kløft i kirken. Videre sier han: «Eller dette med høyresiden og venstresiden. Høyre: verdier, det ukrenkelige, grenser. Venstre: frigjøring, rettferdighet, forandring. Atter en gang kollapser all vanlig logikk i møte med disse merkelige revirmarkeringene. Det er jo nettopp fordi mennesker er så ukrenkelig verdifulle, at det kreves så radikale forandringer for å berge dem. Hvorfor oppfattes det som høyrepolitikk å verne mennesker mens de vokser i mors mage – og venstrepolitikk å beskytte dem når de vokser opp til å bli arbeidsløse tenåringer på Gazastripen?»
Her peker Malm på noen paradokser som er verdt å reflektere over. Kirken trenger fornyelse. Og jeg tror at nøkkelen til fornyelse og ny oppvåkning ligger i enhet. Kirkesamfunnene i det økumeniske felleskap må lære av hverandre. Og vi må løfte hverandre ut av forelda grøfter. De såkalte konservative menigheter som vektlegger den bibelske sannhet, må kanskje lære mer om sosialt engasjement. De såkalte liberale menigheter som vektlegger sosialt engasjement, må kanskje lære mer om den bibelske sannhet. Slik er deltakerne i det økumeniske felleskap hverandres «missing link».
Til prestestudent
Nei, jeg har ikke lest boka, jeg referer bare til artikkelen i Lys&Liv.
På en måte syns jeg ikke du svarer på mine korte kommentarer øverst i posten; at det er farlig når kirken knytter seg for sterkt til en politisk retning.
Og hans synspunkter på at kirken egentlig bare er en bevegelse syns jeg som katolikk er aller mest sjokkerende, jeg hadde her regna med at Malm hadde mer syns for sakramentene og den sammenhengene disse står i, apostolisitet, autoritet etc.