Sjefsredaktør Odd Sverre Hove skrev 14. juli en kommentar (som jeg leste først i dag da jeg var tilbak efra ferie) en kommentar til Troskongrgasjonens presiseringer av det katolsk kirkesynet. Det han skriver er interessant på mange måter, og det er godt at han ikke (som flere andre) er overrasket over at Den katolske kirke holder fast på sin lære. Likevel syns jeg nok han har bomma litt i sine kommentarer; ved å legge for stor vekt på messeofferet i nattverden, og mindre vekt på andre (og enda klarere) uttrykk for den apostoliske suksesjon. Her følger noe av det han skriver:
Da Martin Luther i 1520 skrev det reformatoriske hovedskriftet «Om kirkens babylonske fangenskap», kunne han trygt skrive at «hvert barn vet» at messen er et offer. («Messen» betydde da den katolske gudstjenesten med alterets sakramente i sentrum). l et protestantisk land som Norge er det 500 år senere blitt diametralt motsatt. Hverken barn eller voksne har noen som helst anelse lenger om at den katolske messen (med alterets sakramente i sentrum) er et offer. Og ikke bare det. Men messeofferlæren er den dag i dag selve det fundamentaldogmet som definerer den mest dyptgripende forskjellen mellom protestantisk og katolsk.
… mens man på katolsk side fremdeles har en svært høy grad av bevissthet om dette spørsmålet, er det på protestantisk side gått så godt som fullstendig i glemmeboken. Ikke bare blant folk flest (og hos barna), men også langt inn i prestenes, teologenes og de teologiske forskernes rekker. Antagelig er denne bevisstløsheten en av årsakene til de uvanlig vrede og svært lite økumeniske utbruddene som tirsdag og onsdag kom fra internasjonale økumener og kirkeledere mot Troskongregasjonen.
Hvorfor kan ikke Romerkirken bruke betegnelsen «kirke» i omtalen av 1500-tallets protestantiske kristne fellesskap? lyder spørsmål fem. Og i svar fem sier Vatikanet at messeofferlæren er hovedårsaken til at Rom ikke kan anerkjenne protestantiske samfunn som «kirker» i fullgod katolsk forstand. Protestanter mangler «det evkjaristiske mysteriums genuine og integrerte substans» (genuinam atque integram substantiam Mysterii eucharistici). Derfor mangler de også (offer-)prestembetet (sacerdotium ministerialis). Og derfor mangler de apostolisk suksesjon.
I 1520 trodde hvert barn at «messen er et offer». Men det året påviste Luther at Bibelen og nattverdens innstiftelsesord sier noe ganske annet. Alteret sakramente er ikke noe som kirken ved prestens hender ofrer til Gud på alteret i hver messe. Men det er Jesu nådige offergaver den andre veien, fra Herren til oss. Det er Frelserens sakramentale gave til oss syndere, gitt oss «til syndenes forlatelse». Derfor er protestantisk prestetjeneste ikke en offerpresttjeneste (sacerdotium), men en nådemiddeltjeneste (ministerium). Og sann apostolisk suksesjon er ikke ubrutt håndpåleggelse til offerpresttjeneste. Men det er ubrutt overlevert bibeltroskap i forvaltningen av ordet og sakramentene.
Akkurat så dogmatisk konsekvensrik er denne læreforskjellen den dag i dag. Luther innså i 1520 at lærekløften var svært, svært dyp. Og Troskongregasjonen stadfester altså så sent som den 10.07.2007 det samme, sett fra den andre siden av samme dype kløft.
Lærekløften gjør oss ikke til personlige uvenner. Romerkirken har ikke tilbakekalt de vennlige ordene fra Annet Vatikankonsil om at protestanter kan forståes som «adskilte brødre». Men den læremessige kløften er likevel uoverstigelig dyp. Derfor pålegger den oss å ha dyp respekt for grensen mellom kirkesamfunnene. Når slik gjensidig respekt foreligger, kan vi være både høflige, siviliserte og gode venner når vi møtes.