Troskongregasjonen har nettopp svart på fem spørsmål ang. kirkesynet, svar som noen mennesker syns er ubehagelige, men det var vel vanskelig å tenke seg at Vatikanet kunne svare på noen annen måte:
First Question: Did the Second Vatican Council change the Catholic doctrine on the Church?
Response: The Second Vatican Council neither changed nor intended to change this doctrine, rather it developed, deepened and more fully explained it.
Second Question: What is the meaning of the affirmation that the Church of Christ subsists in the Catholic Church?
Response: Christ «established here on earth» only one Church and instituted it as a «visible and spiritual community», that from its beginning and throughout the centuries has always existed and will always exist, and in which alone are found all the elements that Christ himself instituted.
Third Question: Why was the expression «subsists in» adopted instead of the simple word «is»?
Response: The use of this expression, which indicates the full identity of the Church of Christ with the Catholic Church, does not change the doctrine on the Church. Rather, it comes from and brings out more clearly the fact that there are «numerous elements of sanctification and of truth» which are found outside her structure, but which «as gifts properly belonging to the Church of Christ, impel towards Catholic Unity».
Fourth Question: Why does the Second Vatican Council use the term «Church» in reference to the oriental Churches separated from full communion with the Catholic Church?
Response: The Council wanted to adopt the traditional use of the term. «Because these Churches, although separated, have true sacraments and above all – because of the apostolic succession – the priesthood and the Eucharist, by means of which they remain linked to us by very close bonds», they merit the title of «particular or local Churches», and are called sister Churches of the particular Catholic Churches.
Fifth Question: Why do the texts of the Council and those of the Magisterium since the Council not use the title of «Church» with regard to those Christian Communities born out of the Reformation of the sixteenth century?
Response: According to Catholic doctrine, these Communities do not enjoy apostolic succession in the sacrament of Orders, and are, therefore, deprived of a constitutive element of the Church. These ecclesial Communities which, specifically because of the absence of the sacramental priesthood, have not preserved the genuine and integral substance of the Eucharistic Mystery cannot, according to Catholic doctrine, be called «Churches» in the proper sense.
Ja jeg er vel noe enfoldig, men sett fra mitt ståsted så er disse svarene som troskongregasjonen har gitt især om hva som kan regnes for å være en kirke noe av det mest umusikalske jeg har sett på lang tid. Selv om det er ille nok at det var umusikalsk og støtende især på alle protestanter, er spørsmålet om det er sannheten? Mest sannsynlig ikke, mener jeg idet jeg trekker pusten dypt inn og kommer ihu at Katerina av Siena er min skytshelgen. Har kirken blitt så opptatt av sine privilegier at den mister fokuset på sin tro? Huskes det ikke at «steinen som bygningsmennene vraket, har blitt hjørnesteinen»? Og det å bygge kirke er ikke noe unntak. Har man glemt at hovmod står for fall? Nå må de skjerpe seg der nede i Roma og komme ihu at kirken virkeliggjør sitt budskap i ydmykhet og ikke i oppblåst selvgodhet.
Hovedgrunnen til at Troskongregasjonen komme med denne presiseringa, var nok at det hadde (i mange år) vært spekulasjoner om hvorfor Vatikankonsiler brukte ordet subsist isteden for est når de snakken om forholdet mellom Kristi kirke og Den katolske kirke. Noen mente da at Kirken da hadde forlett sitt gamle og strenge syn på kirkesamfunn utenfor Den katolske kirke (om hva disse mangler).
Men det har den altså ikke, og det vil bli en utfordring for det ökumeniske arbeidet – men det skulle likevel ikek være noen grunn til å gi opp eller fortvile, eller overrasket eller irritert.
Det finnes ikke frelse utenfor Kirken. «Extra Ecclesiam nulla salus» Dette er et dogma. Se her for mer info: http://en.wikipedia.org/wiki/Extra_ecclesiam_nulla_salus
Hvorfor skulle dette være så støtende for protestanter. De tror jo ikke på den Katolske lære?
Nå uttrykker du deg altfor bastant, Christian, og Kirken modifiserer denne uttalelsen i Den katolske kirke katekisme (http://www.katolsk.no/kkk/k1_31.htm#846 – og mange andre plasser) ganske presist:
«Utenfor Kirken ingen frelse»
846. Hvordan skal man forstå denne påstanden som kirkefedrene så ofte gjentar? Positivt uttrykt betyr den at all frelse kommer fra Kristus, hodet, gjennom Kirken som er Hans legeme:
Med støtte i Den Hellige Skrift og i Tradisjonen lærer kirkemøtet at Kirken, i den skikkelse den vandrer i her på jorden, er nødvendig for frelsen. For Kristus alene er mellommannen og veien til frelse, og Han blir nærværende for oss i sitt legeme som er Kirken. Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den Katolske Kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den.
847. Det utsagnet angår ikke dem som, uten at det kan være tale om feil fra deres side, er uvitende om Kristus og Hans Kirke:
For de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi Evangelium og Hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte, og under nådens innskytelser prøver å leve etter Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet, kan nå frem til den evige frelse.
At det ikke finnes frelse utenfor Kirken, er en absolutt sannhet.
Spørsmålet er hva som regnes som «utenfor»? At ikkekatolikker kan frelses er tilfelle, men de blir ikke frelst på grunn av sin tro, men til tross for den. De blir altså frelst VED Kirken og er på mystisk måte medlemmer av Kristi legeme.
Udøpte mennesker kan også frelses, enten ved blodsdåpen (martyriet) eller lengselsdåpen. De er da ikke lenger udøpte, for det som har synd kan ikke komme inn i himmelen.
Les gjerne tridentinerkatekismen, som er den suverent mest autoritative katekisme vi har. Der forklares dette godt.
Tross dette er det alle menneskers plikt å søke til den sanne Kirke. Man må hvileløst søke å konvertere andre fordi det gjelder deres frelse og evige liv. Om man er på sikker grunn i andre religioner, er det ikke noe poeng i å være medlem av den katolske kirke.
Mulig det var litt for bastant ja, men Trond retter det opp med sin forklaring. Med tanke på det Trond sier har jeg nok mye å lære om å konvertere folk. Jeg har faktisk noen ganger tenkt at det er bedre å la folk være uvitne, enn å lære dem om den Katolske kirke, som de kanskje ikke velger å konvertere til, og at de da har en dyster evighet i møte