Profeten Jeremia levde et farlig liv, og sa ofte ting folk i Jerusalem ikke likte. Bl.a. slik vi hører i dagens første lesning fra kapittel 38: De tok Jeremia og kastet ham i kongesønnen Malkias brønn i vaktgården. De firte ham ned med rep. Det var ikke vann i brønnen, men gjørme, som han sank ned i. Ebed-Melek gikk ut av slottet og sa til kongen: «Herre konge, det er ondt, alt det som disse mennene har gjort mot profeten Jeremia. Nå har de kastet ham ned i brønnen, og der kommer han til å dø av sult; for det er ikke mer brød i byen.» Da gav kongen nubieren Ebed-Melek denne befaling: «Ta med deg tretti mann herfra og dra profeten Jeremia opp av brønnen før han dør.»»
Også dagens evangelium fra Lukas 12 viser at det kan være vanskelig å følge Guds veier: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; hvor jeg ønsker at den alt var tent! En dåp må jeg døpes med; hvor tynget jeg er til den er fullført! Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: Tre mot to og to mot tre; far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.»
Jeg tar opp et konkret eksempel i talen i dag; Øyvind Benestad, som i flere år har jobba for at kristne ungdommer og voksne skal kunne leve etter Guds bud, og ofte ikke blitt så populær på det. Dette siste året har han brukt den meste av sin energi på å kjempe FOR den tradisjonelle ektekspsloven (se: http://morfarbarn.no/ ) på en svært modig og dyktig måte – på tross av all den kristikken og ubehaget han får.
Dagens tekster går rett inn i vår hjemlige virkelighet.
Hengivne personer som Benestad blir latterliggjort og mørkemannsforklart med en gang de åpner munnen., for ikke å snakke om at de blir lagt for hat i endel kretser.
Nå er ikke jeg den personen som liker å sitere kjetteren Luther, men hans utsagn «her står jeg – og kan ikke annet» er beskrivende for vår situasjon idag. Som troende kristen kan man ikke annet enn å gjenta Guds bud og hans sannhet slik det er åpenbart for oss. Av og til er det meget smertelig på det personlige plan, noe jeg har følt på kroppen selv. Man kan ønske seg en alternativ virkelighet, ja til tider endog en alternativ sannhet, men den finnes ikke. Da må man stå fast og huske det viktigste; nemlig at denne verden og alt i den forgår og at den eksisterer en forsvinnende kort tid i den store sammenheng. For hva er vel skatter og herlighet i ca 80 år på jorden verd, om man taper sin sjel i evigheten?
Som Kristus bar sitt kors til Golgata, slik må vi også bære de byrder som blir oss pålagt. De fleste av oss kristne her i landet sitter relativt velberget i det materielt sett (i forhold til de fleste andre) men åndelig og ofte sosialt sett lever vi i en avgrunn av armod. Idag følger det oftere og oftere sosiale stigmata ved det å være en bekjennende og praktiserende kristen (når man ikke legger skjul på de «harde» sider ved budskapet) og de vil etter alle merker å dømme bare tilta i styrke i den nære fremtid. Jeg har allerede hørt de første historier om «Berufsverbot» for kristne som for sin Frelsers skyld ikke vil gå inn i kjetteri og frafall. Den første var Buttoglione.
Ad majorem Dei gloriam! Gud til ære! La oss bare be at om timen kommer til oss, måtte vi ha styrke og fasthet nok til å holde ut for Jesu Kristi skyld.