september 2007

I noen uker nå har årets Caritas-søndag blitt kunngjort på følgende måte (les her): Vi forandrer verden – sammen! I tekstene som så siteres fra Caritas, er også disse nokså politiske formuleringene brukt:

Vår verden er grunnleggende urettferdig – mens noen lever i trygghet og overflod, opplever mange flere fattigdom, krig og katastrofer. Derfor må verden forandres. …

Global rettferdighet forutsetter en global ”omfordeling”. I kampen mot fattigdom må vi derfor følge to strategier. Vi må lindre den nøden som finnes gjennom nødhjelp og langsiktig bistand, og vi må arbeide for å forandre den urettferdige verdensorden som tilgodeser de få og lar flertallet lide. Caritas ønsker å bidra til denne ”omfordelingen”. Vi ønsker å bidra til å forandre verden.

Kristne har utvilsomt en plikt på seg til å hjelpe de fattige, og vi må aldri overse de fattige og lidende og stenge hjerte og lommebok for dem. Likevel er det flere ting i formuleringene til Caritas jeg ikke kan være med på; «forandre verden», «omfordeling» og en ganske upresis bruk av «urettferdighet» og «skyld». Slike politisk ord brukte jeg selv for 20 år siden, men altså ikke nå lenger.

Mitt syn er at kristne har plikt på seg til å hjelpe de fattige – både med nødhjelp og en utviklingshjelp som i praksis gir gode resultater – men når det gjelder hva slags politiske føringer man her stiller seg bak, så er kristne fri til å velge det de har tro på. Det er ikke bare en verdensvid, sosialistisk omfordelingsstrategi som er det eneste alternativet. (For å sette det på spissen.)

Den katolske, skarpskodde teologen og firebarnsmoren Eivor Oftestad har fått trykket en interessant artikkel i Dagbladet om Børre Knudsen. Her skriver hun bl.a.:

Det Børre Knudsen er blitt mest kjent for blant folk flest, er sine udannede aksjoner mot det som ble kalt fosterdrap. Han insisterte på å synliggjøre fosteret til ubehaget tok de fleste av oss.

Knudsens budskap er såre enkelt. Et av hans gjentatte argumenter lyder som følger: hvert menneske går rundt med en navle, et arr som minner oss om at vi selv har vært et foster i mors mage. Gud selv (dvs. Kristus – min ommentar) har en navle! Han ble selv et foster og var avhengig av sin mor Marias omsorg. Hvordan kommuniserer dette budskapet med rådende ideologi og politikk?

Les gjerne hele artikkelen i Dagbladet – og debatten den har forårsaket.

Noen av Morgenbladets artikler er tilgjengelige på nettet, bl.a. dette ferske intervjuet med Børre Knudsen, som jeg her tar med utdrag fra:

– For nye ge­ne­ra­sjo­ner: For­klar kort grun­nen til din mot­stand mot abort­lo­ven av 1978.
Man skyl­der bar­net i mors liv den sam­me be­skyt­tel­se som man selv had­de trengt i sam­me si­tua­sjon. Det er gjen­si­dig­hets­prin­sip­pet i etik­ken det­te byg­ger på, alt­så å gjø­re mot din nes­te hva du vil din nes­te skal gjø­re mot deg.

– Hvem av dine mot­stan­de­re i sak har du hatt størst re­spekt for?
Det måt­te fak­tisk også være den sam­me Bert­hold Grün­feld. Mer­ke­lig nok. Han var på man­ge må­ter sel­ve ideo­lo­gen bak det hele, som Har­lem Brundt­lands råd­gi­ver i den­ne sa­ken. Men han had­de en spi­ri­tua­li­tet som var ek­sep­sjo­nell. Han ba meg fle­re gan­ger med hjem, men det falt seg ikke slik at jeg et­ter­kom øns­ket, men vi had­de li­ke­vel in­ter­es­san­te sam­ta­ler. Jeg be­kla­ger dypt at han er død. Han im­po­ner­te meg.

Jeg reiser nå til Bergen for et par dager. Jeg har et pastoralt oppdrag et stykke fra byen, og besøker venner i Bergen vi ikke har sett på ei stund, bl.a. en engelsk professor som underviser på UiB i år – på norsk!

Det blir sikkert ikke mye tid til datamaskinen.

«Det kristne bidraget i vårt samfunn har i stor grad vært å sette en standard for det ikke-materielle menneskeverd. Den epoken ser vi slutten på nå.»

Det sa (den katolske) professoren i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary, da hun innledet til samtale om religionens rolle i det norske samfunn på et møte i hovedstaden tirsdag morgen. (Referatet fins i avisa Dagen.)

– Jeg vet ikke om vi kan gjøre noe med dette, fordi det snart bare er de «utvannede» kristne tilbake, og de er ikke så opptatt av å stå i en kamp for slike verdier, sa Matlary.

Professoren viste til at en sykepleierstsudent i en hovedoppgave nylig stilte spørsmålet: Hvorfor vi ikke kan ta livet av multi-handicapede barn? I følge henne er de bare en belasting og har ingen nytte i samfunnet.
– Det er nøyaktig det samme synet man hadde i hendensk tid i Norge. De tusen årene som er gått siden da har preget vårt syn på at menneskeverdet ikke henger sammen med fysisk styrke og funksjonsdyktighet.
– Dette menneskesynet er hele tiden under press for å marginaliseres, både økonomisk og normativt. Jeg tror at når kristendommen fases ut, så vil det store skillet ligger der. Det kommer til å bli det store skillet i det etter-kristne samfunnet, slo Haaland Matlary fast.

Det var tankesmia Civita, under ledelse av tidligere statsråd Kristin Clemet, som inviterte til frokost og debatt. De andre innlederne var førsteamanuensis ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid ved Høyskolen i Oslo, Lars Gule, og stortingsrepresentant Inge Lønning (H).

Lønning pekte på at det som blir tilbake når den institusjonelle religionen gradvis forvitrer, er et ekte tomrom.
– Ethvert tomrom fylles, ikke bare i fysikkens verden. Det typiske i dagens Norge er at tomrommet fylles med de dårligste restproduktene av amerikansk religiøsitet, som årlig manifisteres i Alternativmessen.
– Den tiltrekker seg flere og flere moderne nordmenn som er opptatt av det den typen messer tilbyr: nemlig selvdigging på tusen forskjellige måter, sa teologiprofessoren og politikeren, og la til:
– Dette tomrommet fylles også med relativt ubestemmelige former for privat religiøsitet som søker sosialiseringsytringer. Fremdeles registreres det nye trossamfunn i Norge og det vil sansynligvis skje i økende tempo i årene som kommer.