En prøveavstemning i Kirkemøtet torsdag viste at 47 av delegatene stemte for forslaget som åpner for at homofile i partnerskap kan inneha vigslede stillinger i kirken. Dette skriver Johannes Kleppa i Dagen i dag (og mange andre aviser har meldt det samme). Et forslag som ville utrede flere sider ved saken før man gjorde endelig vedtak, fikk 33 stemmer og tre stemte blankt. I den avgjørende avstemning fredag er det stemmeplikt, men om ikke noen forlater flertallet, er saken avgjort.
Dette er ei alvorlig utvikling, selv om den nok var venta. Den katolske kirke internasjonalt reagerte ganske sterkt da en samboende homofil mann ble ordinert til biskop i USA for noen få år siden. Hva slags konsekvenser det vil få for det økumeniske klimaet når den lutherske kirke i Norge (og etter hvert flere protestantiske kirker, må man regne med) åpner for samlevende homofile i kirkelige stillinger, er fortsatt uklart, men de kan bli alvorlige.
Dagen avslutter artikkelen sin slik:
– Flertallets forslag er ansvarsfraskrivelse ved at det overlater saken til bispedømmerådene. Det er i realiteten innføring av et nytt syn, og det er ikke samlende. Mange vil føle seg overkjørt, og det er problematisk økumenisk, hevdet Inger Kari Søyland fra Stavanger bispedømmeråd.
Knut Holter, rektor ved Misjonshøgskolen, påpekte det økumenisk problematiske med å åpne for homofilt samlevende i vigslede stillinger. Det vill bryte med det synet en samlet kirke har hatt i 2000 år, og som de fleste kirkesamfunn fremdeles står for. Flere var opptatt med det samme, men fra den andre siden ble det argumentert med at det ville være bra om det nye synet ble hevdet overfor andre kirker.
– Vi må tale sant og ærlig, og da er realiteten at flertallet åpner for to syn som gjensidig utelukker hverandre. Det gamle synet kommer i skvis, og drives fra punkt til punkt, sa Petter Dahl. Han mente dette ville påvirke rekrutteringen til kirken og at flertallet slik sendte ut negative signal.
Les hele Johannes Kleppas artikkel i Dagen.
Exit, confessio lutherana in ecclesia norvegica. Over til stemnings, feelings og julekveldkirken.
Vi har alltid fått høre fra Lutheranerne at vi katolikker ikke er evangeliske, og at vi ikke står på bibelsk grunn. Det er antagelig vår vektlegging av tradisjonen som her har vært vanskelig for Lutheranerne. I det problematikse spørsmålet angående kjønnsnøytral ekteskapslovgivning, har skriften og tradisjonen, vært helt parallell i alle religioner. Det skal bli interessant om vi i fremtiden også blir beskyldt for det samme. Så vidt jeg forstår er det nå den katolske Kirke som står klarest på bibelsk grunn i denne ytterst delikate problematikk…..
Hvordan stiller forøvrig den norske kirke seg i forhold til naturretten ? I diskusjoner i Vårt Land og andre steder, kan jeg ikke se at naturretten har vært nevnt av en eneste debattant ! Vår biskop, Bernt Eidsvig, nevner alltid naturretten, når han blir spurt om den kommende kjønnsnøytrale ekteskapslovgivningen. Vi har nå forøvrig en katolsk Barne-og Familieminister, og det skal bli meget spennende å se fremover om hun vil legge Fru Bekkemelloms forslag frem for stortinget. Forslaget har enda ikke kommet til odelstinget !! Her hviler det utvilsomt et enormt trykk på vår godeste Fru Osmundsen.
Den utmerkede filosof, Syse jr. (sønn av den tidligere statsminister) skrev nylig en meget spennende artikkel om naturretten, og dens moralske implikasjoner, riktignok i et populærvitenskaplig tidsskrift. Jeg tror ikke Syse jr. er katolikk. Dette tyder ihvertfall på at naturretten diskuteres også i Norge blant moralfilosofer.
Blant lutherske teologer er naturretten – slik jeg husker fra studiene – svært lite interessant. Jeg kan ikke riktig ta igjen hvorfor det er blitt slik (kanskje noen kan hjelpe meg?), men man problematiserte bruken av den så grundig at man i dag egentlig ikke tenker på den en gang.
Bibelen kom jo til gjennom vår Kirke. Det går ikke an å stå mer på bibelsk grunn.
Så vidt jeg husker, var det en kar(ikke-katolikk) som postet her for en liten stund siden og som uttrykte stor interesse for dette med naturretten.
Forøvrig så er det virkelig et interessant emne. Jeg har dog mine tvil til at vår katolske barne- og familieminister kommer til å gjøre noe som helst. Det er altfor politisk belastende å være ukorrekt i denne sammenhengen. Men man kan dog overraskes?
Økumenisk sett, så bør DNK’s vedtak få alvorlige følger. Økumenikkens mål er (skal i alle fall være) konversjon til den ene sanne Kirke. Tror og håper at vi kan få mange konvertitter etter dette.
Knut Holter ved Misjonshøgskolen gjør et nummer av at den samlede Kirke har hatt samme syn i 2000 år. Det er jeg klinkende klart enig i, men til opplysning så har den samlede Kirke ( den hellige, synlige, katolske og apostoliske) fremdeles det samme syn som den har hatt i 2000 år.
Det hevdes fra liberalerne at det ville være bra dersom «det nye synet» blir promotert ovenfor de andre samfunnene. Det tror jeg også er veldig bra. La oss endelig hjelpe dem mest mulig i å få frem at de har dette «nye» synet. Da vil enda flere komme hjem til Rom!
At vedtaket får økumeniske konsekvenser, er åpenbart. Den ene konsekvens er at enkelte sider ved den økumeniske dialog med Dnk blir omtrent uinteressant.
Man må jo nå nedlegge betydelig forskningsarbeid i å tegne sosiogrammer over hvilke miljøer som til enhver tid mener hva, hvem som har endret standpunkt men avventer et passende tidspunkt for å gå ut med det, hvordan stadig nye læreutviklinger dukker opp og hvordan valg til de forskjellige kirkelige råd og organer annullerer våre tidligere oppfatninger om hvor vi er enige og uenige.
Det spørs om Den katolske kirke i Norge rett og slett har ressurser til et slikt detektivarbeid. Og hvor interessant det vil være, ettersom bildet til stadighet endrer seg.
Det er også et spørsmål om man kan komme inn i samarbeidskonstellasjoner som er problematiske ut fra vår egen evangeliske troverdighet både overfor våre egne og overfor andre troende. Et alt for lett og ledig økumenisk samkvem med personer/miljøer som i ord og gjerning ettertrykkelig er pådrivere for ting som vår katekisme betegner som «intrinsice malum» (i seg selv graverende synd), kan skape forvirring blant våre egne. Det er ikke slik at ethvert anstøt er et «scandalum pharisaicum». Jesus benyttet sin kontakt med alle slags miljøer ikke til hygge over wienerbrødene men til å markere hva som var Guds ord og lov. Klarer vi i økumenisk omforente uttalelser ikke å følge det eksempel, så kan det bli det svært skadelig.
Noen av de lutherske kommentatorer til dette kirkemøtevedtaket, som jo fattes med et betydelig mindretall, påpeker at dette kan føre til at man må begynne å betrakte Den norske kirke som elleve «landeskirker», der hvert bispedømme blir en konfesjonell enhet. Blir dette det utfall utover på det rent akademiske plan, bør kanske de tre katolske kirkedistrikter i Norge formalisere en økumenisk kontakt på fra stift til stift: Tromsø med to (Nord-Hålogaland og Sør-Hålogaland), Trondheim med to, og OKB med syv, og la hovedinnsatsen i det som måtte være igjen av ganglig økumenisk kontakt løpe langs disse spor og ikke langs deres sentralorgan i Kirkens Hus i Oslo, som jo de facto ikke lenger ville være et spesielt samlende eller overordnet organ utover visse kategorier saker av mer administrativ art.
Det er ikke sikkert vi ville ha kvalifisert «manpower» nok til slike opplegg, men det er mulig at dette ideelt sett kan bli den mest sakssvarende måte å forholde seg på. Det kan da også utvikles til et punkt der det kommer tydelige økumeniske fellesuttalelser fra Den katolske kirke og DNK-bispedømme X og Y (men ikke Z), der alternativene ville ha vært en tydelig men ensom uttalelse, eller en felles men grøtete uttalelse.
Vi burde også utvikle kontaktene med de kristne miljøer også utenfor Dnk, eller i Dnks marginer, som vi faktisk kan samarbeide svært meningsfylt med også om tidens brennende etiske spørsmål. Det finnes også sittende biskoper i Dnk som synes å være utsatt for marginaliseringsteknikker, og hvis røster ikke kan lyde tydelig i fellesuttalelser fra egen kirke. Denne økumeniske kursinnretningen er fremdeles underutviklet i Norge. I Sverige er det meget bedre. Der er den katolske kirke med i hyppige ad hoc-samarbeider som munner ut i meget klare og evangeliske uttalelser, der Svenska Kyrkan på grunn av det uføre den har bragt seg inn i rett og slett blir stående på sidelinjen, og til tider fremstå som en motpart.
«Man må jo nå nedlegge betydelig forskningsarbeid i å tegne sosiogrammer over hvilke miljøer som til enhver tid mener hva, hvem som har endret standpunkt men avventer et passende tidspunkt for å gå ut med det, hvordan stadig nye læreutviklinger dukker opp og hvordan valg til de forskjellige kirkelige råd og organer annullerer våre tidligere oppfatninger om hvor vi er enige og uenige.
Det spørs om Den katolske kirke i Norge rett og slett har ressurser til et slikt detektivarbeid. Og hvor interessant det vil være, ettersom bildet til stadighet endrer seg.»
– Meget elegant og uhyre morsomt, fader Tande!
Det er også et spørsmål om man kan komme inn i samarbeidskonstellasjoner som er problematiske ut fra vår egen evangeliske troverdighet både overfor våre egne og overfor andre troende. Et alt for lett og ledig økumenisk samkvem med personer/miljøer som i ord og gjerning ettertrykkelig er pådrivere for ting som vår katekisme betegner som “intrinsice malum” (i seg selv graverende synd), kan skape forvirring blant våre egne. Det er ikke slik at ethvert anstøt er et “scandalum pharisaicum”. Jesus benyttet sin kontakt med alle slags miljøer ikke til hygge over wienerbrødene men til å markere hva som var Guds ord og lov. Klarer vi i økumenisk omforente uttalelser ikke å følge det eksempel, så kan det bli det svært skadelig.
– Akkurat. Meget viktig poeng du har her. Det har også vært mitt poeng hele tiden i min kritikk av diverse økumeniske fremstøt og uttalelser som ikke innehar noen reell mening utover at man hygger seg med dem i de økumeniske salongene. Tåkete uttalelser som alle parter tolker etter eget forgodtbefinnende er det reneste tøv.