I dag lå siste nummer av St. Olav tidsskrift i postkassen. Det første jeg leste var to (positive) leserinnlegg om den gamle messen. Her er deler av det første av dem, skrevet av Ute Heim:
Jeg er også en gammel katolikk. Jeg vokste opp med messen etter tridentinsk ritus og husker godt dens alvor og høytidelighet. Selveste kirkerømmet førte hen til det viktigste i kirken, alteret med tabernakelet. Man forsto uten ord: Her er Gud hovedpersonen. Presten ba trinnbønnen med syndsbekjennelsen ved det nederste altertrinnet; det ga uttrykk for at vi står ovenfor den allmektige Gud, Symbolikken i den tridentinske messen var sterk og innlysende uten ord, også for barn.
Når presten står med ryggen til menigheten foran alteret og tabernakelet, står han vendt mot Gud. Han ber og ofrer til Gud. Da er det viktig at han kan konsentrere seg om bønnene, og ikke blir forstyrret av alt som skjer i menigheten. Når han snakker til menigheten, snur han seg rundt.
Prestens felleskap med de troende består i troen som de deler. Men bare han kan feire den hi. messen. Han er viet til prest. I kraft av sin vielse frembærer han alene messeofferet for seg selv, menigheten og hele kirken. Det er ikke menigheten som gir ham makt til å lese messen.
Det som skjer i messen er et stort mysterium som vel ingen av oss kan forstå eller se, selv om vi ser hva presten gjør. Jeg har heller ikke opplevd at det er problematisk å følge med i messeboken. … latin er kirkens språk, gjennom dette formidles mystikken i den hl. messen på en fin måte.
Jeg opplevde ikke liturgireformen som en befrielse, men heller som forvirrende. Meningen med gudstjenesten ble utydeliggjort. Høytideligheten av gudstjenesten ble forminsket, ærefrykten for Gud ble mindre. Messen ble i større grad overlatt til den enkelte prests forgodtbefinnende. Dette resulterte i veldig divergerende former for messen. Skriftemålet forsvant stilltiende og med den en del andre andaktsformer. Også mange troende ble borte.
… Dette er noen grunner som gjør at jeg er glad for Pavens motu proprio, Jeg håper at vi snart kan feire den tridentinske messen rundt omkring i menighetene.
Jeg leste dette St.Olav med en gang det dumpet ned i postkassen min.
Må si at jeg og hadde sansen for det andre leserinnlegget, som beskrev et savn etter denne gamle messen.