Her er deler av det andre leserinnlegget i siste nummer av St. Olav tidsskrift om TLM, skrevet av Karl Theodor Kvadsheim:
Jeg var 15 år, Min ungdommelige ateisme var vaklende. Jeg var en søkende sjel. Forlengst hadde jeg avskrevet de etter-reformatoriske sekter. Nå ville jeg se hva slags inntrykk den katolske kirke kunne gi meg – den var i alle fall gammel!
Presten kom inn fra sakristiet, alvorlig ansikt med en rar hatt på hodet. Han skvettet vann på menigheten mens det ble sunget på latin. Så gikk han tilbake til sakristiet, og kom ut igjen. Denne gang bærende på noe med et grønt klede over som han satte ned ved alteret. Gikk så ned noen trinn og begynte tilsynelatende en uhørlig samtale med de to guttene som fulgte med ham, mens koret sang. Deretter gikk han opp til alteret igjen. Jeg skjønte at noe betydningsfullt var i gang. Men hva?
Da det hele var over satt jeg igjen med mange spørsmål. Jeg hadde hørt lesninger og preken på norsk, eller bare latin. Men, det sto klart for meg at jeg hadde vært til stede ved en hellig handling, et mysterium i en annen betydning enn jeg ellers la i ordet.
Noen år senere ble jeg opptatt i kirkens fulle fellesskap. Det ga næring for sjelen å trenge inn i messens meningsfulle tekster – jeg kunne jo lese – og skjønnheten i det liturgiske språket gjorde meg glad. Presten som underviste meg, rådet meg til ikke alltid å følge hele messeteksten i messeboken, men fordype meg i enkelte bønner. Det var et godt råd! Etter hvert ble jeg fortrolig med messen. Den ga meg hva jeg trengte for mitt indre liv.
I 1960-årene begynte en vanskelig tid for meg. Trinnbønnen, som jeg var så glad i forsvant. Bønner ble fjernet eller forandret. Alteret ble tatt bort og ble erstattet av et bord som presten sto bak, med menigheten vendt mot østen – mot Gud. Presten handler «in Persona Christi», men det var ikke lenger klart at vi i messen står på Golgata.
«Du med sorgen og klagen hold måde», som min far pleide si – dog følte jeg meg plyndret. Men den Hellige Far ville det jo slik. Vi var vant til å være lojale mot det som kom fra Roma, og jeg forsøkte så langt det var mulig å forsone meg med tingenes nye tilstand, men med sorg i sinn.