februar 2008

Fastebudskap – fra biskop Müller

Biskop Georg Müller er biskop for Trondheim stift, og har også offentliggjort et budskap til årets fastetid:

Det latinske uttrykk ‘lectio divina’ betyr ordrett ‘guddommelig lesning’. Uttrykket brukes for å beskrive en måte å lese bibelen på, hvor man frir seg fra egne tanker og åpner seg for det Gud vil si. Denne måten å nærme seg bibelen på kan brukes av enkeltpersoner og av grupper, den krever ikke spesielle kunnskaper om bibelen, kun at man leser teksten med oppmerksomhet.

Lectio Divina består av fire trinn:

1. Det første trinnet er lesning (lectio). Vi leser Guds Ord langsomt, oppmerksomt og med ettertanke, slik at det fyller oss helt. Til dette kan hvilket som helst skriftsted brukes, bare det ikke er for langt. Vi kan for eksempel ta utgangspunktet i søndagens lesninger

2. Trinn to er preget av ettertanke (meditatio), hvor vi tenker over den valgte teksten om og om igjen for å ta til oss det som Gud vil si oss.

3. Det tredje trinnet kalles svar eller bønn (oratio), hvor vi legger fra oss all tankevirksomhet og ganske enkelt lar vårt hjerte tale til Gud. Her blir vårt svar inspirert av refleksjon om Guds Ord.

4. Det siste trinnet heter betraktning (contemplatio) hvor vi ikke bare slipper fri våre egne forestillinger, planer og overveielser, men også våre hellige ord og tanker. Vi hviler i Guds Ord. I vårt dypeste indre lytter vi til Gud, som taler til oss med lav stemme. Og dersom vi hører etter, forvandles vi litt etter litt. Denne forvandlingen har en dyp virkning på hele vårt liv. Vår livsførsel er målestokk for om vår bønn er ekte. Vi må ta det som vi leser i Guds Ord, inn i vårt daglige liv.

Disse trinnene er en enkel veiledning for bønn. De fører til mer enkelhet i vårt forhold til Gud, talen trer i bakgrunn og gir rom for å lytte. Lectio Divina inspirerer til en personlig bønn som er meget godt egnet for fastetiden. Den støtter vår vei til et personlig møte med Kristus. I dag oppdages den på nytt av mange mennesker og grupper. Den viser at Guds ord er levende og aktivt, kan forvandle enhver av oss dersom vi er åpne for det Gud vil gi oss.

Les hele dette fastebudskapet.

Fastebudskap – fra biskop Eidsvig

Sist tirsdag offentliggjorde biskop Eidsvig sitt fastebudskap, som bl.a. inneholder følgende:

Fasten er en tid for omvendelse, og omvendelse er en klar bevegelse fra noe og til noe annet. Vi skal vende om fra det negative, gale og syndige i våre liv – det som skader og tynger oss, og som fører oss bort fra Gud. …

Fasten, og dens kall til oss, bør ikke og skal ikke være noen byrde … og skulle ikke forlange for meget av noen av oss, og jeg våger å komme med følgende praktiske forslag for å virkeliggjøre dette:

Det første er bønn. Herren selv anbefaler sine disipler å trekke seg tilbake til et rolig sted, dvs. et sted de kan konsentrere seg om Gud. Der er kanskje ikke så mange av disse, men kirken er ett. … Det skulle ikke være umulig å få til et ekstra messebesøk i uken. Samtidig står skriftemålets sakrament sentralt i vår omvendelse. Jeg vil anbefale alle å søke til skriftemålet i fastetiden, og der møte Guds uendelige kjærlighet og miskunn, og oppnå tilgivelse for våre synder. …

Det andre er fasten. Det er nødvendig å nekte seg selv et eller annet i fastetiden – og det skal gjøre litt vondt. .. og hjelper oss til o komme nærmere kjernen i fasten, nemlig å søke Herren, istedenfor å søke oss selv.

Det tredje er gaver til de fattige og nødlidende rundt oss. Jeg anbefaler Caritas og vil selv gi det jeg kan avse til Caritas. …Gled mennesker! Her er det ingen mangel på muligheter; gleden kan formidles på forbausende mange måter. Ingen av oss er så fantasiløs at vi ikke kjenner noen.

Les hele dette fastebudskapet her.

Han sier til paven: “Vend om og tro på evangeliet.”

De siste 12 år har kardinal Josef Tomko, titulær erkebiskop for basilikaen Santa Sabina, sagt til paven: «Vend om og tro på evangeliet. Husk at du er støv, og at du skal vende tilbake til støv.» Først sa han det til pave Johannes Paul II, nå til pave Benedikt XVI.

Mange la også merke til messehakelen paven brukte i dag; svært tradisjonell, mellom en gotisk og en romersk stil; lignende messehakler St. Ignatius av Loyola og St. Philip Neri brukte – se bildet over. (Se flere bilder her.)

I must confess,” says the Cardinal in an interview with Osservatore Romano, “the personal unease that I experience every year doing so. Unease because of the words that go with the imposition of the ashes. I really find it difficult to say to the Pope ‘Repent and believe in the Gospel’, when it is he who has the full right to say it to me and to everybody else.”

– But does the Ritual of the Ashes still have a significance for contemporary man?

The imposition of ashes is not a theatrical gesture nor a formality. It is a sacramental rite which helps us to salvation. From the wealth of texts and gestures, we choose the words from Scripture to accompany the rite of the Ash Wednesday liturgy, and those are the two sentences with which the priest makes the imposition of ashes even more significant.

Onsdagsaudiensen – pave Benedikt snakker om fastetida

Pave Benedikt tok et opphold i sin gjennomgang av Augustins liv, og snakka i dagens audiens om dagens markering av askeonsdag, «der vi begynner, som vi gjør hvert år, vår fastevandring – da vi mer enn vanlig fokuserer på bønn og meditasjon, bor og faste.

We are entering a formidable liturgical period because while we prepare ourselves for the celebration of Easter – the heart and center of the liturgical year and our entire existence – we are invited, I might even say provoked, to give a more decisive impulse to our Christian existence.

Inasmuch as the commitments, the worries and the concerns which make us fall into a routine expose us to the risk of forgetting how extraordinary the adventure is in which Jesus has involved us, we need to begin everyday our demanding itinerary of the evangelical life, going back into ourselves through restorative pauses for the spirit.

With the ancient rite of imposing ashes, the Church introduces us to Lent as a great spiritual retreat which lasts 40 days. We thus enter the Lenten season, which helps us to rediscover the gift of faith we received in Baptism, and urges us to the Sacrament of Reconciliation, placing our commitment to penance under the sign of divine mercy.

St. Paul kirke i Bergen i 1920, 1975 og 2007

Jeg nevnte i mitt foredrag søndag hvordan St. Paul kirke i Bergen ble «modernisert» ca 1972. En leser viser til bilder av kirken før og i 1975 (bilder jeg selv skanna inn og la ut på nettet for noen år siden). De sier mer enn mange ord.

På neste bilde under ser vi det modernistiske krusifikset som hang der fra 1972 til ca 1990. Tabernakelet var i 1975 bak en liten metalldør til høyre rett foran kredensbordet.

Under ser vi kirken i dag. Daværende sogneprest Eidsvig forbedra koret en hel del ca 1990, og ved oppussinga i 2003/4 kom tabernakelet tilbake til apsis – men det gamle alteret var for knust til å kunne leve videre.

Teologi og liturgi henger sammen

For noen dager siden leste jeg (på father Z’s blog) et lite utdrag fra et intervju med pavens nye seremonimester, Msgr. Guido Marini, der han forklarer litt av pavens tenkning rundt liturgien:

«I believe it is important, above all, to consider the orientation that a liturgical celebration is always called to have: I’m referring to the centrality of the Lord, the Savior crucified and raised from death. Such an orientation must determine the interior disposition of the entire assembly and, consequently, also the external mode of celebrating. The placement of the Cross on the altar at the center of the assembly is able to convey this fundamental content of liturgical theology. … In the Eucharistic liturgy we do not look at each other, but one looks to Him who is our East, the Savior. … … The liturgy of the Church, nay rather, her life as well, is made from continuity. I would say it is from development in continuity. This means the Church proceeds in her historical journey without losing sight of her own roots and her own living tradition: this can require, in some cases, also the recovery of precious and important elements which may have been lost along the way, forgotten, and that the passage of time has rendered less bright in their authentic meaning. It seems to me that the Motu Proprio [Summorum Pontificum] moves exactly in this direction: reaffirming with great clarity that in the liturgical life of the Church there is continuity, without rupture.»

Father Z. legger så til noen tanker som understreket dette: …

Pave Benedikt: Den katolske kirke er “den ene sanne Kirke”

Jeg har tidligere lest mange kommenterer av John Allen (og nevnt ham ofte her på bloggen). I noen måneder nå har har skrevet færre daglige kommentarer – men hatt sin faste fredagskommentar, som jeg får pr epost – så derfor har jeg ikke så ofte besøkt hans nettsider.

Nå ser han ut til å skrive flere daglige kommentarer igjen, og en leser nevnte for meg noe han skrev sist uke; om pave Benedikts møte med troskongregasjonen. De møttes sist uke for å snakke mest om bioetiske spørsmål, men i sin innledning sa pave tydelige ting om Den katolske kirke as the “one true church” and the necessity of seeking converts to the faith …

In late June, the congregation issued a document on the famous phrase from the Second Vatican Council (1962-65) that the one church of Christ “subsists in” the Catholic church. In essence, the congregation asserted that the phrase means the Catholic church alone possesses the fullness of what it means to be a church.

During the council, some analysts interpreted the phrase “subsists in” as a departure from the traditional claim that the Catholic church is the lone “true” church. When the doctrinal congregation issued its clarification, some leaders of other Christian denominations warned of negative ecumenical fallout.

It’s a critique which Benedict obviously does not accept, insisting that the clarification is actually “necessary for the correct development of ecumenical dialogue.”

Foredag om den tradisjonelle latinske messen

Mitt foredrag om den tradisjonelle latinske messen holdt 3. februar 2008 er tilgjengelig.

Les hele foredraget her som htm-side,

eller les det som pdf-dokument.

Foredraget kan også høres som mp3-fil (NB: mp3-fila er på 22 MB – det beste er å laste den ned først (høyreklikk og velg «last ned»), og så spille den av etterpå). (I foredraget sier jeg feilaktig erkeengelen Gabriel, isteden for erkeengelen Mikael.)

Hva kan vi gjøre for å bedre oppleve rikdommen i messen?

Jeg avslutta mitt foredrag om den tradisjonelle latinske messen i går med spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å bedre oppleve rikdommen i messen? Jeg svarte med tre punkter (som følger nedenfor), men sagt enda kortere, så mener jeg at: a) Vi trenger impulser fra den gamle messen for å forbedre dagens messefeiring, og b) prester kan ikke lære denne messen fra bøker, de trenger også å feire den. Slik var avslutninga av foredraget:

1
Feire den nye messen på mest mulig verdig måte.
Her har vi kommet et stykke i Norge de siste 25 år – og ofte er det mye verre i utlandet. Men samtidig er det ofte litt tilfeldig hva man innfører av de gamle elementene i messen. Det er for eksempel få som snakker om å snu alterne igjen og la presten begynne å bære fram messens hellige offer vendt tydelig mot Gud, heller enn vendt mot folket. 13. januar i år feiret pave Benedikt messen slik i det sixtinske kapell, så ting begynner langsomt å skje på dette punktet. Pavens førsteprioritet har vært (fra i fjor høst) å sette et stort krusifiks rett foran seg på alteret hver gang han feirer messen, for å få et tydeligere fokus mot Kristus.

Mottakelsen av kommunionen er viktig
Når folk mottar kommunion av paven, gjør de det også nesten alltid på tungen – også et eksempel til etterfølgelse. Kommunionsbenken er det derimot svært få som har tatt tilbake.

2
Alternativt kan man ta steget helt ut, og heller feire den gamle messen – det kan kanskje bli lettere enn å flikke og lappe på den nye. Og det har nå gradvis begynt å skje, etter at pavens brev i fjor gjorde det mulig.

Den tradisjonelle latinske messen. Hva kan den betyr for oss i dag?

Messen er først og fremst en offerhandling

Mange vet sikkert at en av de viktigste tingene som skjedde ved reformasjonen var et oppgjør med den tradisjonelle forståelsen av messen som Kristi fullkomne offer båret fram for Gud Fader i himmelen. Siden jeg vokste opp i Den norske (lutherske) kirke hadde jeg derfor tidligere ikke tenkt på messen som et slikt offer. Det var heller ikke spesielt viktig for meg da jeg ble katolikk, det tok faktisk flere år før jeg langsomt begynte å forstå at en slik forståelse av messen er avgjørende for Den katolske (og den ortodokse) kirke.

Når jeg i kveld skal snakke om Den tradisjonelle latinske messen vil jeg ta utgangspunkt i dette sentrale poenget. I den gamle messen er det svært tydelig at her bærer presten, og menigheten sammen med ham, Golgata-offeret (i en litt annen, og sakramental form, men det samme offeret) fram for Gud vår himmelske far. I den nye katolske messen er dette dessverre blitt noe mer uklart, (i alle fall blir det oppfattet mindre tydelig av mange katolikker) derfor trenger vi den gamle messen til å justere vår forståelse.

Slik begynner foredraget som jeg holder samtidig med at det legges ut på nettet – søndag kveld kl 19.00. Det er kanskje litt dristig, for jeg må kanskje forandre en hel del på det når jeg får prøvd det foran ei forsamling. Jeg planlegger også å ta opp foredraget, og gjøre det tilgjengelig som mp3-fil.

GÅ HIT for å lese eller høre hele foredraget.

England må vende om til Den katolske tro

Dominikaneren Aidan Nichols har nylig utgitt en bok der han ber om full innsats fra katolikker for at England kan vende om til den katolske tro. Jeg ble tipset om dette fra en som leser denne bloggen, men jeg leste om boka allerede for noen få dager siden. Jeg har også sett diskusjoner om hvordan man best skal forstå Nichols. Han ønsker ikke å fokusere på en kamp mot andre kirkelige forsamlinger, men mer direkte på at mennesker må vende om til kristen (og katolsk) tro.

Nichols har også skrevet lignende ting før – se her. Og slik kan vi i dag lese videre i The Catholic Herald:

Convert England to Catholicism, says papal ally

One of Britain’s leading theologians has broken ranks with the ecumenical establishment by calling for Catholics to convert non-Catholics.

Fr Aidan Nichols, the English theologian most closely associated with the thinking of Benedict XVI, has appealed for England to be “re-made” as a Catholic country.

He set out his radical and comprehensive programme for Catholic renewal in a new book entitled The Realm: An Unfashionable Essay on the Conversion of England, published by Family Publications.

In his preface he says that Catholic Christianity should be put forward “not as an occupation for individuals in their solitude but as a form for the public life of society in its overall integrity”.

He admits that the conversion of England is “an absolutely colossal agenda”,

Møtte endelig paven etter 70 års ventetid

Den gresk-katolske kirken i Ukraina kom i fullt fellesskap med paven i 1595, men det var nå pga. politiske problemer 70 år siden biskopene i denne kirken hadde møtt paven, men sist uke skjedde det altså:

For the first time in 70 years, the bishops of the Greek-Catholic Church of Ukraine were able to pay a visit to the tomb of St. Peter and to meet with his successor, Pope Benedict XVI.

“You are welcome, dear brothers, in this house in which intense and incessant prayers have always been said for the beloved Greek-Catholic Church of Ukraine,» the Pope told the bishops.

The ‘ad limina’ visit comes after years of limited freedom for the Greek-Catholic Church.

«Now that your Churches have rediscovered their complete freedom», the Pope said, «you are here to represent your communities, reborn and vibrant in the faith, which have never ceased to feel their full communion with Peter’s Successor.”

Les mer om dette her.

Styrke den katolske identiteten – liturgi og sosiallære

John Allen skriver i sin ukentlige spalte at det aller viktigste for Kirken de siste årene har vært å styrke sin identitet. Her har liturgien vært hovedpunktet (samsvarende med det jeg har skrevet mye om i det siste), og så skriver han en del om Kikens sosiale engasjement – som må sansvare med Kirkens lære.

Without a doubt, the push for robust assertion of traditional Catholic identity is the most consequential mega-trend in the life of the church today, and it is also the core of Benedict XVI’s agenda as pope. Emboldened by the election of John Paul II in 1978, the identity wave hit the arena of liturgy first, then went on to engulf Catholic education, Catholic media, priestly identity and formation, religious orders, and virtually every other sphere of ecclesiastical life.

Most recently, identity pressures are beginning to swell among church-run charities and social service agencies.

Skroll til toppen